«Mio, min Mio». Teatret Vårt og Nordland Teater. Av: Astrid
Lindgren, dramatisert av Hilde Brinchmann. Med: Iver Innset, Amalie Sofie Ibsen Jensen og Dagfinn Tutturen (erstattes av
Rune Storsæther Løding i Nordland). Regi: Hilde Brinchmann.
KOMMENTAR: Både enkelt og overdådig.
TERNING: FEM.
Teater som trøst
Ut av boka, inn i livet.
TEATER: Når Hilde Brinchmann tar «Mio, min Mio» til teatret
kommer fortellingen løpende og ridende ut av boksidene og inn til menneskene.
Bokstavelig talt. Scenograf Paul Garbers har nemlig lagd Landet i det fjerne av
plansjer som ser ut som brettede boksider, med Astrid Lindgrens ord skrevet
over bakker, berg og broer. Landet utenfor, når det kommer til syne, viser seg
å være nesten likedan, bare snudd den andre veien, og med hvitt på svart i
stedet for svart på hvitt. De voksne, som husker hvordan fotografier ble tatt
og framkalt før digitalkameraene ble funnet opp, vil kjenne igjen måten positiver
og negativer viser det samme motivet. Helena Andersson, som har tegnet
kostymene, har også funnet inspirasjon i bøker. Hun har brukt brettet papir, men
uten ord på, i mange av klærne. Pappa kongens kongekappe er lagd av papir, med
et bokomslag i nakken. Mios og Jum-Jums hår er av papir. Selv fuglene, som slår
med vingene i lufta, gir fra seg lyden av blafrende papir. Dette er enkelt, men
det er også overdådig. Det er levd litteratur. Eirik Myhr har lagd musikk som
flytter handlingen gjennom tider og steder og lar den skje her og nå og der og
da samtidig.
Fantasi
Som så ofte i Lindgrens bøker, og i teater etter hennes
bøker: Dette er en verden der fantasien bestemmer hva som er mulig. Fantasien
gjør fri. Fantasien gjør trygg, og fantasien gir trøst. Trøsten kan trenges,
for livet er ikke alltid enkelt i fantasiverdenen heller. Der er hindringer,
men hindringene er til for at menneskene skal komme over dem.
Det samme kan sies om Hilde Brinchmanns teater for barn. Både
i Tigerstadsteatret, der hun er en av grunnleggerne og skaper teater fra
grunnen av, med hjelp av oslobarns hverdagsliv og oslobarns fantasier, og på
oppdrag, blant annet for Brageteatret og Teater Vårt, har hun også tidligere gitt
barn teater der de kan være med på å dikte videre, der de selv kan bidra til å
forstå og forklare det som skjer. Hun gjør tilskuerne delaktige. I «Mio, min
Mio» hender det at publikumsbarn får oppdrag, som det å holde lyskuler eller si
replikker som skuespillerne hvisker dem i øret. Noen ganger stiller
skuespillerne spørsmål det er meningen at barna skal svare på. Også resten av
tiden viser skuespillerne at de vet at vi er der, at vi hører hva de har å
fortelle og at vi ser hva de har å vise oss. De følger med på reaksjonene.
Barnekraft
Tre skuespillere spiller alle rollene. Iver Innset (Bo/Mio) og
Amalie Sofie Ibsen Jensen (Benka/Jum-Jum, pluss flere voksenroller) er
overbevisende som barn, som dels forteller og dels spiller ut historien om Mio,
han som først heter Bo og som bor hos Tante Edla og onkel Sixten. Edla og
Sixten liker egentlig ikke barn, men de har likevel hentet Bo på barnehjemmet
for at han skal være hos dem. En dag forsvinner han. Han drar til Landet i det
fjerne, og der møter han sin egentlige pappa. «Mio, min Mio», sier pappa
stadig. Som den snille pappakongen viser Dagfinn Tutturen med hele ansiktet og
hele kroppen at voksne kan være like barnslige, like hemmelighetsfulle, like
redde og like modige som barna. Når samme skuespiller er den slemme ridder Kato
er ansiktet hans skjult, for det er ikke meningen at han skal sees som
negativversjonen av den positive.
Premieren var på Teatret Vårt 20. september 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 25. september.
No comments:
Post a Comment