April 2014: Hege og Øivind går til Operaen

«Hege og Øivind går til Operaen». Den Norske Opera & Ballett, Scene 2. Av: Knut Nærum, med musikk fra operatradisjonen. Med: Hege Schøyen, Øivind Blunck, Eli Kristin Hanssveen, Thor Inge Falch. Regi: Ivar Tindberg. Musikalsk ledelse: Helge Evju.

Prestasjonsorientert, ikke lekent.

TERNING: FIRE

Ærefrykt og streben

«Hege og Øivind går til Operaen» tar for seg hva som skjer når respekt blir et hinder for den gode opplevelsen.

SHOW: Humorshowet møter operakonserten, men dramaturgien er lånt fra bakomfilmen. «Hege og Øivind går til Operaen» er historien om, nettopp, hvordan det gikk til da Hege Schøyen og Øivind Blunck ble invitert til å lage show i Operaen.

Personlige musikkminner gjennom tilbakeblikk til barndom, ungdom, utdanning og musikkteaterroller veksler med innblikk bak kulissene, der operashowet forberedes gjennom vokaløvelser, innlæring og fysisk trening.

Glede og nerver

Showet er prestasjonsorientert, med rikelige anledninger til å sammenligne de profesjonelle operasangernes ferdigheter med Blunck og Schøyens. De sistnevnte to kommer ikke dårlig ut av det, men samtidig legges det heller ikke skjul på hva skolering, øvelse og erfaring har å si for å kunne utvikle egne stemmer til fulle.

Lyttergleden stimuleres fra start, mens veien fram til utøvergleden framstilles som lang og tornefull. Det gjøres mye ut av prestasjonsangsten ved å skulle samarbeide med - og måle seg mot - mestere i et fag. Forskjellen mellom å kaste seg uti en utfordring og å kvie seg inn i den står for hovedkonflikten.

Hege Schøyen er tildelt rollen som den forknytt nervøse, Øivind Blunck den som utenpå viser ei tøff maske, men som innvendig likevel er følsom og forstående. Deres læremestre, Eli Kristin Hansveen og Thor Inge Falch, får begge opptre som de proffer de er, men førstnevnte har fått mer av en pedagogisk veiledende oppgave, mens sistnevnte framstår som den som vekselsvis stiller spørsmål ved vedtatte sannheter, og tar de samme sannheter altfor bokstavelig. Alt akkompagneres av strykekvintett og klaver.

Respekt

Knut Nærum har formet teksten, etter alt å dømme i nært samarbeid med de involverte. Den som venter seg et show etter samme mal som hans bok «Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen», med en uærbødig tilnærming til fakta og fordommer, klisjeer og realiteter, vil få seg en overraskelse. Uærbødig er dette langt ifra.

«Hege og Øivind…» knekker en og annen myte om den store seriøse Operaen med stor O, noe som kan fungere tilgjengeliggjørende. Noen av innslagene demonstrerer betydningen av sceniske spesialeffekter, kostymer, gester og koreografi, som en slags «illusjonisten avslører sine triks»-eksemplifisering, også døråpnende. Men samtidig har showet noe av det samme problemet som dets tematikk diskuterer - hva som skjer når overdrevet respekt for en kunstform hindrer en i å få fullt utbytte av samme.

Som humorshow ville «Hege og Øivind går til Operaen» ha tjent på mer lekenhet. Som konsertopplevelse ville den ha tjent på mindre prat og mer sang. Det som gjør showet verd å bruke en kveld på er de musikalske prestasjonene som er.

Premieren var på Den Norske Opera & Ballett 15. april 2014.

April 2014: Hundre hemmeligheter

«Hundre hemmeligheter». Cirka Teater/Trøndelag Teater/Trondheim Voices/Riksteatret. Av: Anne Marit Sæther (tekst) og Eirik Hegdal (musikk). Med: Sondre Pettersen, Kingsford Siayor, Ingrid Bergstrøm, Hans Petter Nilsen m.fl. Regi: Kjersti Haugen og Anne Marit Sæther. Musikalsk leder: Siri Gjære.

Gripende totalkunstverk.

TERNING: FEM

Mystisk magisk realisme

«Hundre hemmeligheter» er sterkt og overbevisende familieteater med tiltro til publikum.

MUSIKAL: Mamma (Ingrid Bergstrøm), pappa (Hans Petter Nilsen) og tretten år gamle Jørgen (Sondre Pettersen), skal flytte inn i Mormors gamle hus. Jørgens aller beste venn Mika (Kingsford Siayor) kommer for å hjelpe til. Han er den som får dele spenningen når Jørgen finner tretten brev adressert til seg selv, med påskriften «må ikke åpnes».

Skisse og univers

På et tekstlig plan består «Hundre hemmeligheter» av sparsomt utvalgte ord som ofte fungerer både på et bokstavelig og et billedlig nivå. Vennskap og familiebånd defineres gjennom raskt skisserte minimytologier, og verbale bilder fra dialogen gjentas flere ganger i sangtekstene.

Fysisk, visuelt og lydlig, er den et univers av magisk realisme. Når Jørgen leser sine brev, møter han eventyrlige, mytiske figurer - en syklende Zakariankazarian (Marianne Meløy), en vingehest (Tor Ivar Hagen), en bagasjemann (Per-Theodor Paulsen) - som utvider og konkretiserer følelsene hans. Bruken av nysirkuselementer, som luftakrobatikk og sykkelklovneri, forlenger fantasisprangene og illustrerer mysterier.

Lydkulisser og musikk vrir på og nyanserer inntrykk, samtidig som de gir publikum rom til å tenke egne tanker uten at Jørgen må tolke dem for dem. Hovedinstrumentet er stemmen, dels naturell, dels teknologisk manipulert. Vokalensemblet Trondheim Voices karakteriserer Jørgens følelsesliv gjennom sine harmonier og kontraster, ofte med et preg av noe overjordisk, ikke-menneskelig, metafysisk. Løsningen oppleves som frisk og original og en svært effektiv stemningsskaper.

Varsler

Varslene om uhygge er mange, og spres fra et nokså tidlig tidspunkt, kanskje for tidlig, for det er bare så vidt etablert hvor trygg og glad Jørgen er, og hans undring over brevene han får er bedre begrunnet enn hans uro. En stund veksler forestillingen mellom denne hemmelige uroen og hverdagslig idyll. En pappa-sang om kjærligheten fra far til sønn kan virke søtladen. Men denne vil endre kulør i lys av ting vi senere får vite, og på ett tidspunkt blir det å kunne tenke tilbake på den helt nødvendig.

Hovedavsløringen kommer brått og bardust. Jørgens reaksjon, forvirring og fortvilelse, er lenge uten ord, formidlet gjennom hans bevegelser, og bevegelsene som skjer rundt ham. Han avviser foreldrene, løper vekk fra dem, flykter, romelementene flytter seg rundt ham, de gjør rommet vekselsvis trangere og åpnere, naknere, ødelagt. De bryter sammen i deler, en oppløst virkelighet, omskiftelig, ustabil og utrygg, slik Jørgens liv plutselig også framstår for ham. Bakteppet åpner seg, en stormfull himmel avdekkes. Også den, og lydbildet, kan beskrives med de samme karakteristikkene. Omskiftelig. Ustabilt. Utrygt. Vann faller. Figurhoder svever. De mytiske figurene Jørgen har møtt to ganger før vender tilbake. Første gang var de nøytrale, som hvitt brevpapir med bokstaver på, neste gang bar de hver sine kraftige farger, men denne gang opptrer de i mer truende utgaver, lemlestede, skadde, feildimensjonerte og i gråtoner. Mamma og pappa dukker opp i figurversjoner, gjenkjennelige, men annerledes enn slik Jørgen har kjent dem, mindre, mer skrøpelige og mer sårbare. Han avviser dem igjen. Så kryper skuespiller-mamma og skuespiller-pappa ut av en haug krøllet papir, og forestillingen går inn i en ny og samlende fase.

Tillit

«Hundre hemmeligheter» viser tillit til at publikum, også den yngre delen av det, er i stand til å skrive sin egen undertekst inn i historien. Den kan handle om tilgivelse, om identitet, om tiltro eller fellesskap, om trygghet og tilhørighet, om forandring, uunngåelighet, eller om løgn og utrygghet.

Samtidig formidles flere felles budskap med stor klarhet: At de båndene vi velger er vel så viktige som de båndene vi er født inn i. Og at det ikke bare er mulig å gå videre i livet etter en krise - det er faktisk det eneste man kan gjøre.

Etter endt spilleperiode på Trøndelag Teater skal forestillingen på turné med Riksteatret.

Premieren var på Trøndelag Teater 5. april.

April 2014: En får væra som en er

«En får væra som en er». Torshovteatret/Nationaltheatret. Av: Hilde Brinchmann, Kjetil Indregard og Torshovgruppa etter tekster og musikk av Ole Ivars. Med: Bernhard Arnø, Henriette Steenstrup, Christian Skolmen, Lena Kristin Ellingsen. Regi: Hanne Tømta. Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt.

Folkelig og humørfylt.

TERNING: FEM

Campingliv med hjerte

«En får væra som en er» har tempo og driv, humor og humør.

MUSIKAL: På forhånd har Torshovgruppa, ved Bernhard Arnø, erklært at målet er å møte Ole Ivars-musikken med «inderlighet - ikke ironi». Denne inderligheten involverer campingliv og «sa brura»-vitser, glitrende festklær og dyretrykk til hverdags. Her er ivrig tyggegummitygging og «i ett av verdens rikeste land»-ytringer.

Dette kan nok lyde som en oppskrift på nedlatende teater, teater som undervurderer både sitt materiale og sitt publikum, og som tolker ordet «folkelig» som om det skulle bety «forenklet inntil det uintelligente». Det er det ikke blitt.

Sett og godtatt

«En får væra som en er» er lettfattelig og tydelig teater, det er upretensiøst og ujålete, åpent og inkluderende. Det tar sine skikkelser og deres problemer på alvor, og det lar dem framstå som sympatiske mennesker med problemer det er mulig å løse. At problemløsningen helst er av typen «kjapp oppskrift» og at konklusjonen er i billigste laget, er til å tilgi.

Handlingen er bygd opp rundt de nære forholdene, mellom mann og kvinne, mellom foreldre og barn. Behovet for å bli sett og for å kunne se, å bli godtatt og elsket, er sentralt, og følelser uttrykkes uten omveier, både i talt tekst og i sangtekster. Det betyr ikke at forestillingen er uten overraskelser. Under Hanne Tømtas personinstruksjon utporsjonerer Bernhard Arnø, Henriette Steenstrup, Christian Skolmen og Lena Kristin Ellingsen sine rollefigurers særtrekk og hemmeligheter, i en fint balansert blanding av selvbeherskelse og tydelighet.

Nyansering

Ole Ivars har i løpet av sine 50 år som danseband lagd mer enn 600 låter. Torshovgruppa har valgt ut 22 av dem. Simon Revholt har arrangert dem for slagverk, bass, gitar, blåseinstrumenter og tangenter, og ofte, særlig i fløytespillet, utbroderes de emosjonene som ligger til grunn for sangene. Dette oppleves som en nyansering av både tekst og skikkelser i forestillingen. For eksempel starter «Nei, så tjukk du har blitt» mollstemt og nedstemt, men underveis forandrer den seg til en erklæring om aggresjon og ståpåvilje.

Hilde Sol Erdal har koreografert, med bruk av swingtrinn og -turer, langs hele skalaen fra det diskrete til det outrerte, med betydelig humor og aksept for de ulike rollefigurenes ulike personligheter.

Premieren var på Torshovteatret 4. april 2014.

April: Hjemme hos Henrik Thodesen

«Hjemme hos Henrik Thodesen». Edderkoppen/Bumblebee Productions/Bandrec. Av og med Henrik Thodesen. Regi: Patrik Syversen. Produsenter: John Erik Skahjem og Bjørn Daniel Tørum.

Tilstrebet amatøraktig.

TERNING: FIRE

Et hipsterhjem

«Hjemme hos Henrik Thodesen» er ironisk naivt. Eller omvendt.

SHOW: «Nå er han ENDELIG KLAR» forkynner en Se og Hør-lignende gul stjerne på promomateriellet. Ikke alle som ser Henrik Thodesens første helaftens soloshow vil være enige i det, men sannsynligvis er det slik han vil ha det. «Hjemme hos Henrik Thodesen» er ofte tilstrebet uelegant, som en slags selvbevisst ironisering over ironisk selvbevissthet.

Løs struktur

Det finnes sammenhenger, tematiske tråder og callbacks til tidligere sekvenser (samt til tidligere opptredener og egen filmdeltagelse) i showet, men strukturen - i den grad det er et ord som kan brukes her - er løselig, med digresjoner, famlende formuleringer og longører. Det virker som et overlagt valg, muligens bunnet i en grunnleggende motvilje mot å strukturere, mot glatthet eller polert profesjonalisme, noe som en innlagt sekvens der Thodesen holder et liksom-foredrag om humor kan være et eksempel på. Denne er tilsiktet amatørmessig, med klossete powerpoint-plansjer, fulle av skrivefeil - feil som han for sikkerhets skyld påpeker selv, så ingen skal gå glipp av dem eller tro at han ikke er klar over dem. Kanskje kan vi kalle det naivistisk ironisk. Kanskje er det bedre å si at det er ironisk naivt. Patrik Syversen, som også regisserte Thodesen i «Hjelp, vi er i filmbransjen», er ansvarlig for regien. En kan kjenne igjen en tankegang fra nevnte film: På en og samme tid er uttrykket imagebevisst og protesterende mot det imagebevisste.

Hjemmeliv

Referanserammen er hjemmelivets, som singel og sambo, med enkelte avstikkere til Ikea, Farris Bad og strippeklubb. Referanseapparatet tilhører hipstergenerasjonen, den delen av den som er gammel nok til også å huske livet før internett, og selv om anekdoter og påstander er hentet fra Thodesens private liv, handler mye av det som presenteres om generasjonsidentitet. Nesten uttalt i en (selv med velvilje, altfor lang) sekvens om å gå på butikken for å kjøpe gløgg, ligger der et ubesvart spørsmål under overflaten i showet, et spørsmål om hvor lenge det er mulig å være blant de kule, og når kulhet ubønnhørlig vil gå over i nostalgi av typen vi-var-en-gang-de-som-var-trendy.

Det personlige særpreget ivaretas i en oneliner-sekvens der Thodesen akkompagnerer seg selv på ukulele.

Premiere var på Edderkoppen 3. april 2014.