Wednesday, April 2, 2014

Mars 2014: Trost i taklampa



«Trost i taklampa». Det Norske Teatret. Av: Alf Prøysen, dramatisert av Kristin Auestad Danielsen. Med: Charlotte Frogner, Hilde Olausson, Marianne Krogh, Hallvard Holmen, Bernhard Ramstad m.fl. Regi: Marit Moum Aune.
Prøysen med brodd.

Når bygdedyret biter

«Trost i taklampa» spisser Prøysens samfunnskritikk.

TEATER: Husmannsdattera Gunvor Smikkstugun (Charlotte Frogner), barnehjemsgutten Arne Barnehjemmet (Eivin Nilsen Salthe) og dikteren Lundjordet (Hallvard Holmen) er alle sammen mennesker som skyndte seg å reise fra bygda så snart de hadde sjansen - og som returnerer, i håp om en slags revansj. 
Gunvors behov for den er størst og sårest, og hun er den som skal bli kraftigst skuffet. Charlotte Frogner spiller henne med en følsomhet som er så påtrengende at avvisningen blir uunngåelig.
Selvbevisst
Den selvbevissthet som vokser ut av alltid å se seg selv med andres blikk, og å finne seg ikke god nok, er et hovedtema for teaterforestillingen. Men «Trost i taklampa» handler ikke bare om selvbevissthet, det er også selvbevisst teater, teater som forteller oftere enn det viser, som gjør oppmerksom på sine virkemidler i det samme de brukes. Forholdsvis ofte omtaler personene seg selv i tredjeperson, et tekstlig grep som understreker deres visshet om at de alltid blir sett, vurdert og bedømt av menneskene rundt seg.
Det kunne vært fristende å si at dette er Alf Prøysen lest gjennom Aksel Sandemose eller Tor Jonsson. Det ville vært både reduktivt og en feilslutning; i «Trost i taklampa» er Prøysen syrlig og sarkastisk i sitt angrep på små samfunns og små menneskers smålighet. Men der romanen viser en viss tilgivende forståelse for sitt persongalleri, er teaterversjonen noe mer uforsonlig, skarpere og mer utvetydig i sin kritikk av jantelov, sladder og smålåtent snobberi. Personene utleveres i tur og orden.
Selvhøytidelighet
Selvhøytideligheten tar mange former. Den forekommer forkledd som beskjedenhet, fortreffelig formidlet av Marianne Krogh som Krestine. Hennes megetsigende øyearbeid fortjener å framheves. Den kommer kledd som velment nedlatenhet, tydeliggjort gjennom lærer Brekkestøl (Joachim Rafaelsen) og redaktør Gregersen (Sigve Bøe), og gjennom bibliotekar og storbondedatter Ingebjørg (Marte G. Christensen), de ganger hun møter noen hun kan komme unna med det mot. Den er åpenbar som hyklersk romantisering, gjennom dikteren, og som ikke en gang skjulte flir i de besøkende studenter. Den er også en motivasjon for Gunvor, som ikke kan godta seg selv før hun blir godtatt, ja, helst både likt og begjært og misunt, av de mennesker som før har avvist henne.
Oppsetningen lar Hjalmar (Sigurd Myhre) være den som angriper Gunvor på bygdefesten i sluttscenene. Det gjør henne til et utvalgt, ikke et tilfeldig offer, enda en gang straffet for å tro at hun skal kunne bli noe annet enn det hun en gang har vært.

Premieren var på Det Norske Teatret 28. mars 2014.

No comments:

Post a Comment