Wednesday, September 4, 2013

August 2013: Shockheaded Peter



«Shockheaded Peter». Det Norske Teatret. Av: Julian Crouch og Phelim McDermott etter Heinrich Hoffmann, med musikk av The Tiger Lillies, oversatt av Are Kalvø. Med: Espen Beranek Holm, Vidar Magnussen,  Unn Vibeke Hol, Ingunn Beate Øyen m.fl. Regi: Erik Ulfsby. Musikalsk ansvar: Atle Halstensen.
Makaber moro.
TERNING: FEM

Rocka horrorshow

«Shockheaded Peter» er et lystig skrekk-kabinett av sjangeroverskridende horrorhumor.

MUSIKAL: Egentlig skulle «Shockheaded Peter» vært vist høsten 2011. Det Norske Teatret valgte å utsette: En forestilling som tar livet av barn og unge i tur og orden, på grotesk vis og av bagatellmessige årsaker, kunne fort ha støtt vekk teaterpublikum noen få måneder etter skuddene på Utøya.
Sjangermiks
Premisset for handlingen er ikke mer smakfullt i 2013. Men så er heller ikke smakfullhet noe «Shockheaded Peter» sikter seg inn imot. Den burde heller ikke være noe å ta anstøt av. Utgangspunktet er for absurd til det. Virkemidlene er for virkelighetsfjerne, skikkelsene for parodiske, og dødsmetodene for usannsynlige. Forestillingens «blod» og «gørr» ligger også for langt fra det realistiske til å kunne vekke avsky.
I stedet er «Shockheaded Peter» en boblende energisk iscenesettelse; et gotisk overdrevet satiresirkus, med makabre sketsjtablåer, ispedd pantomime, sang og dans, figurteater og til og med en sekvens med skyggespill. Vi kan kalle den et teaterteknisk lekerom for sjangeroverskridende sceneuttrykk, splatterhumor og visuelle overraskelser. Hva sistnevnte går ut på, skal ikke røpes her, men det er mange av dem, og de ligger både i Arne Nøsts mangslunkne scenografi, i Belinda Brazas koreografi, og i rolleinstruksjonen av Erik Ulfsby. The Tiger Lilles' rock-aksentuerte kabaretmusikk underbygger den lekne variasjonen, og blir framført av femmanns band som også tar del i scenebildet.
Gru og glede
Rollegalleriet består, med noen få unntak, av ufyselige unger og frastøtende foreldre, og samtlige får sin straff for sine brudd på velkjente dannelsesregler. Dette blir presentert med den hensikt å få størst mulig uttelling av sadistisk fryd, på scene og i sal. Scenestrukturen er gjentagende: Advarsel, brudd på advarsel, straff. 
Men variasjonen i virkemidler og sceneuttrykk fjerner forutsigbarheten.
«Shockheaded Peter» kan sees enten som en parodi på moralismens strenge pekefingre, eller som en understøttelse av de samme, og budskapet - i den grad her er et budskap - kan etter valg tolkes til «Gjør du ikke som mora di sier, går det deg riktig ille» eller det motsatte; «Mora di er slett ingen engel, hun heller - hvem bryr seg om hva hun har å si?».

Premiere var på Det Norske Teatret 30.08.2013.


August 2013: Livredd



«Livredd». Christiania Teater/Tommyshow AS/turné. Av og med Tommy Steine, med tekstbidrag fra Maria Mohn og Knut Ole Mittet, og med musikalske innslag med Maria Mohn.
Solid fra Steine.
TERNING: FIRE

Angst og leven

«Livredd» er Tommy Steines mest personlige og best forberedte show til nå.

SHOW: I et VG-intervju for ei uke siden fortalte Tommy Steine om sin angst og sine depresjoner. «Livredd» bygger på de samme erfaringene. Maria Mohn (sist sett som «Idol»-deltaker) bidrar med musikalsk komp og koring, men det er Steine, alene, som bærer teksten.
Forberedt
Utgangspunktet er altså dypt personlig. Men betraktningene går bredere enn Steines private opplevelser. Han stiller godt forberedt. Han har gjort research. Han har reflektert. Han har konsultert fremmedordboka og lest Karl Ove Knausgård. I «Livredd» utforsker og utfordrer han egen frykt og egne fobier. Han latterliggjør seg selv og det han er redd for - pluss en del han har lest og hørt at andre er redd for. Han gjør narr av lettvinte råd og beroligende banaliteter. Den som har sett Steine på scenen tidligere vil kjenne igjen retorikken. Her er innslag av flåkjeftet mannen-i-gata-protest, og «tenke seg til»-humor rundt sånt som bivirkninger av lykkepiller eller alternativ medisins «behandlingsmetoder». Men her er også store porsjoner alvor.
Tør mer 
Lenge er tonen godslig kåserende, allmenngjørende. Selv om temaet er livets frykt for livets (innbilte og reelle) farer, framstår mye av det han sier som ufarlig. Men så viser det seg at Tommy Steine tør mer, og vil gå lenger. Han konfronterer opplevelser det må koste ham å snakke om: En barndom uten trygghet. Et voksenliv med angst. Slik ufarliggjør han også det farlige. Slik sier han farvel til sin egen frykt, angst og skam, mens han omsorgsfullt oppmuntrer sitt publikum til å gjøre det samme. Som han sier, mot slutten av showet, «skam er lik frykt for ikke å bli akseptert».
«Livredd» er et show han fortjener respekt for.

Oslo-premiere var på Christiania Teater 29.08.2013.