«Shockheaded
Peter». Det Norske Teatret. Av: Julian Crouch og Phelim McDermott etter Heinrich
Hoffmann, med
musikk av The Tiger Lillies, oversatt av Are Kalvø. Med: Espen Beranek Holm, Vidar Magnussen, Unn Vibeke Hol, Ingunn Beate Øyen m.fl. Regi: Erik Ulfsby. Musikalsk ansvar: Atle Halstensen.
Makaber
moro.
TERNING:
FEM
Rocka
horrorshow
«Shockheaded
Peter» er et lystig skrekk-kabinett av sjangeroverskridende horrorhumor.
MUSIKAL:
Egentlig skulle «Shockheaded Peter» vært vist høsten 2011. Det Norske Teatret
valgte å utsette: En forestilling som tar livet av barn og unge i tur og orden,
på grotesk vis og av bagatellmessige årsaker, kunne fort ha støtt vekk
teaterpublikum noen få måneder etter skuddene på Utøya.
Sjangermiks
Premisset
for handlingen er ikke mer smakfullt i 2013. Men så er heller ikke smakfullhet noe
«Shockheaded Peter» sikter seg inn imot. Den burde heller ikke være noe å ta
anstøt av. Utgangspunktet er for absurd til det. Virkemidlene er for
virkelighetsfjerne, skikkelsene for parodiske, og dødsmetodene for usannsynlige.
Forestillingens «blod» og «gørr» ligger også for langt fra det realistiske til
å kunne vekke avsky.
I
stedet er «Shockheaded Peter» en boblende energisk iscenesettelse; et gotisk
overdrevet satiresirkus, med makabre sketsjtablåer, ispedd pantomime, sang og
dans, figurteater og til og med en sekvens med skyggespill. Vi kan kalle den et
teaterteknisk lekerom for sjangeroverskridende sceneuttrykk, splatterhumor og visuelle
overraskelser. Hva sistnevnte går ut på, skal ikke røpes her, men det er mange
av dem, og de ligger både i Arne Nøsts mangslunkne scenografi, i Belinda Brazas
koreografi, og i rolleinstruksjonen av Erik Ulfsby. The Tiger Lilles' rock-aksentuerte
kabaretmusikk underbygger den lekne variasjonen, og blir framført av femmanns
band som også tar del i scenebildet.
Gru og glede
Rollegalleriet består, med noen få unntak, av ufyselige
unger og frastøtende foreldre, og samtlige får sin straff for sine brudd på
velkjente dannelsesregler. Dette blir presentert med den hensikt å få størst
mulig uttelling av sadistisk fryd, på scene og i sal. Scenestrukturen er gjentagende: Advarsel, brudd på
advarsel, straff.
Men variasjonen i virkemidler og sceneuttrykk fjerner
forutsigbarheten.
«Shockheaded Peter» kan sees enten som en parodi på moralismens strenge pekefingre, eller som en understøttelse av de samme, og budskapet - i den grad her er et budskap - kan etter valg tolkes til «Gjør du ikke som mora di sier, går det deg riktig ille» eller det motsatte; «Mora di er slett ingen engel, hun heller - hvem bryr seg om hva hun har å si?».
«Shockheaded Peter» kan sees enten som en parodi på moralismens strenge pekefingre, eller som en understøttelse av de samme, og budskapet - i den grad her er et budskap - kan etter valg tolkes til «Gjør du ikke som mora di sier, går det deg riktig ille» eller det motsatte; «Mora di er slett ingen engel, hun heller - hvem bryr seg om hva hun har å si?».
Premiere var på Det Norske Teatret 30.08.2013.