Friday, April 27, 2012

April 2012: 1349

«1349». Statsteatret/Rogaland Teater/Tou Scene. Av Yngve Sundvor. Med: Marit A. Andreassen, Gard B. Eidsvold, Kim Sørensen, Per Kjerstad og Cato S. Storengen. Regi: Yngve Sundvor. Musikk av: Edvard Grieg. Kreativt, kompakt teater. TERNING: FEM

Pest og moro

«1349» er god historiefortelling. I dobbel forstand.

MUSIKAL: De kaller det «en pestforestilling». Og selv om det også handler om bli sett og akseptert, om samhold og fremmedfrykt, har pesten en klar hovedrolle.
Ideologi
Bakterie, ditt navn er kvinne. Marit Adeleide Andreassen spiller Yersinia Pestis, hevner og forførerinne, fristerinne og den type ideolog som mener det må ryddes i menneskeheten. Noen av hennes replikker, ikke minst i rasende konfrontasjon med Antonio (Kim Sørensen), får ekstra dyp bunn i disse dager. Yersinia Pestis (det vitenskapelige navnet på bakterien bak Svartedauden) tar avstand fra ordet morder. Hun gjør det hun gjør i godhetens tjeneste, sier hun.
Når denne formen for argumentasjon ikke virker spekulativ i en viss rettssak første uke, er det nettopp fordi den ikke er spesiell for rettssaken. Det har alltid eksistert dem som mener at andre enn dem selv må ofres for fellesskapets beste. Yngve Sundvor gir dem en historisk setting i den mørkeste middelalder. Mange vil si at det er akkurat der de hører hjemme.
Lekent
«1349» er både skrevet og regissert av Yngve Sundvor. Det er totalteater uten staffasje, i en scenografi så beskjeden at man kan frakte den med seg i en trillebår, med få effekter, men med en svært effektfull kreativitet i bruken av dem. Et laken og en fiolinkasse er de viktigste rekvisittene. Lyd og lys brukes på fantasieggende måter, i en lek med teatralsk dobbeltbunn, der illusjoner og avstand til illusjoner er omtrent like viktig.
I spillet er det Cato Skimten Storengens kroppsspråk og Gard Eidsvolds blikk som er de mest virkningsfulle formidlerne. Musikken fungerer mer som stemningsskaper enn som fortellerverktøy, og humoren går fra det beksvart galgenhumoristiske til det slapsticknære klovneri.
«1349» gir oss både spøk og alvor, pest og moro. Og som alle gode historieleksjoner sier den ikke så rent lite om vår samtid.

Premiere var på Tou Scene i Stavanger 20.04.2012.

Sunday, April 15, 2012

April 2012: The BBC Comedy Show

«The BBC Comedy Show». Latter. Av og med: Frankie Boyle, Ed Byrne, Craig Campbell.
Godt sammensatt humorcollage.
TERNING: FEM

Fine forskjeller

Frankie Boyle, Ed Byrne og Craig Campbell er svært ulike. Nettopp derfor er de en velvalgt trio av komikere.

STAND UP: «Live and direct from the UK» kommer skotske Frankie Boyle, irske Ed Byrne og kanadiske Craig Campbell. Slagordet er korrekt, det: Alle tre bor i Storbritannia, og alle har de komikarrierer både på scenen, i BBC og i BBC-produserte programmer vist på NRK («Live at the Apollo», «The Graham Norton Show», «Michael McIntyre’s Comedy Roadshow»). Utover det kan man ikke si at Campbell, Boyle og Byrne har så mye felles.
Men når de tre fungerer så godt som sammensetning som de gjør, er det nettopp fordi de sammen skaper slikt et variert program, i stil og innhold.
Slemt
Craig Campbell er førstemann ut, med en tekst som frir både til salens nordmenn og de engelsktalende i eksil. Observasjonene er ikke veldig originale, men Campbell behersker de overraskende overgangers kunst, noe som får selv et godt forberedt materiale til å virke improvisert og friskt. Han er den som har skreddersydd mest tekst nettopp for Oslo, og det at han også er den som i størst grad kommuniserer direkte med publikum (en øvelse han virker mer komfortabel med enn de aller fleste komikerkolleger gjør) understreker inntrykket av lekenhet.
Frankie Boyle er den av de tre som har den slemmeste teksten. Han åpner med rolig, dempet og behersket stemme, i skarp kontrast til en tekst som får utvikle seg til det mest rasende svartsynte vulgære, med økende stemmevolum og stadig flere tabuer innbakt. Fra begynnelsen av er opptredenen spekket med tabuord og fornærmelser, og hele veien viser Boyles ansikts- og kroppsspråk en ironisk avstand til det han selv sier, noe som forsterker preget av frekkhet. Har det sjokkeffekt? Nei, ikke egentlig, selv når døde kjendiser er offer for perfiditetene får absurdkynismen det til å virke som satire over all den komikk som trenger sjokkeffekt for å ha virkning.
Spastisk
Ed Byrne har stor bredde i sitt velformulerte, tilsynelatende vimsete tekstmateriale. Poengene kommer tett, tidvis understreket og tidvis kontrastert av et kroppsspråk som er like fullt av rykninger og innfall som teksten. Med stadige temaskift er det umulig å forutse hvilken retning han vil la neste setning gå i, og selv når vitsene spiller på hverdagsrelaterte humorklisjeer vi har hørt før lykkes han i å overraske.
Ikke forvent faste former, forbindelseslinjer mellom komikernes temaer eller andre sammenbindende elementer. «The BBC Comedy Show» følger standard standup-oppsett: Showet består av en helaftens forestillings scenetid fordelt på de tre komikerne. Hver mann sin tur, hver mann sitt ansvar for det han framfører.
Samtlige tre har varslet at materialet de vil bruke i de seks forestillingene de holder i Oslo kan komme til å variere, så det jeg så og hørte er altså ikke nødvendigvis det samme som den vil se og høre, den som ser dem senere i uka.

Premiere var på Latter i Oslo 11.04.2012.

Mars 2012: Hair

FAKTA:
«Hair». Trøndelag Teater. Av: Gerome Ragni, James Rado og Galt MacDermot, oversatt av Helge Hagerup. Med: Mads Bones, Ingrid Bergstrøm, Jon Lockert Rohde, Kohinoor Nordberg, Mari Haugen Smistad m.fl. Regi: Carl Jørgen Kiønig. Musikalsk ansvar: Åsmund Flaten.
«Hair» uten glans.
TERNING: TRE

Slapp «Hair»

Trøndelag Teaters «Hair» mangler engasjement.

MUSIKAL: Det finnes musikaler der musikken ikke vil mer enn å illustrere handlingen. Den gir pusterom og refleksjonspauser, og det viktige er det som skjer mellom hver gang skuespillerne bryter ut i sang.
Så finnes det musikaler der det er sangene som bringer handlingen framover. Der typetegning, stemningsskildring, historieutvikling og personutvikling først og fremst formidles gjennom sangtekster og -toner.
Uryddig
«Hair» tilhører vanligvis sistnevnte kategori. Men i Trøndelag Teaters versjon framføres et flertall av sangene med engelsk originaltekst.
Det skaper avstand for de av tilskuerne som ikke behersker språket, men også for oss andre bremser det flyten i fortellingen og gir et uryddig inntrykk. Hvorfor ikke synge alt på engelsk, om man først skal synge noe på engelsk? Hvorfor bruke oversettelser av talt dialog, men ikke sang? Med stadige bytter av språkunivers blir sangen svekket som fortellerverktøy.
Problemet forsterkes når noen av sangtekstene forsvinner i slapp engelskdiksjon og når instrumentalarrangementer tidvis overdøver vokalen. I «Hair» er det bare noen få av aktørene - Mads Bones og Kohinoor Nordberg blant dem – som lykkes i å bruke sine sangnumre som de uttrykkskanaler de er ment som.
Ligner
Heller ikke dansen er fullt utnyttet som fortellergrep. Scenen er formet som en catwalk, med publikum på tribuner på begge langsidene. Patrick Kings gruppekoreografier utnytter scenerommet, og ofte salen, slik at man har et blikkpunkt hvor enn man fester øynene.
Men han har ikke forsynt seg av de mulighetene han har til historiefortelling gjennom bevegelse. Koreografiene til de ulike sangene er påfallende like. Mange av de samme bevegelsene går igjen, og de ulike rolleskikkelsene viser ikke ulike personligheter gjennom måtene de beveger seg på.
Danserne Martha Standal og Jon Ole Olstad er et unntak. De viser en dynamikk og variasjon vi kunne ønsket oss mer av.
Outsidere
I denne versjonen av «Hair» har regissør Carl Jørgen Kiønig vektlagt utenforskapet; blomsterbarnas annerledeshet, det sekteriske i bevegelsen, svarene som gis til ungdom på søken. Om målet er å gjøre dem til outsidere, lykkes han til fulle. Ønsker han at publikum skal bry seg om hvordan det går med dem, er det mindre vellykket.
En scene har dramatisk kraft: Mot slutten av første akt brennes innkallinger fra det militære. Her minnes vi om hva som står på spill. Det er en grunn til at kjærlighet er satt opp imot krig i slagordet «make love, not war». Vi er i USA, 1968: Vietnamkrigen truer. Skal du dra - og kanskje dø - for en krig du ikke har den minste forståelse for?
Resten av Trøndelag Teaters «Hair» blir for innadvendt til virkelig å engasjere.

Premiere var på Trøndelag Teater 23.03.2012. Undertegnede anmeldte den dagen etter, 24.03.2012, på grunn av premierekollisjon med Det Norske Teatrets «Norge-Brasil».

Mars 2012: Norge-Brasil

«Norge-Brasil». Det Norske Teatret. Av Are Kalvø (libretto) og Helge Førde (musikk). Med: Per Schaanning, Audun Sandem, Niklas Gundersen, Gard Skagestad m.fl. Regi: Erik Ulfsby. Musikalsk ansvarlig: Svenn Erik Kristoffersen.
Parodi med patos.
TERNING: FEM

Seier på bortebane

Det viktigste virkemiddelet er gjentagelsen. Men fotballoperaen «Norge-Brasil» skårer mål.

OPERA: Hvem skulle trodd at en fjorten år gammel fotballkamp kunne egne seg som utgangspunkt for en teaterforestilling? Så er det ikke snakk om en hvilken som helst fotballkamp. Eller en hvilken som helst teaterforestilling.
«Norge-Brasil» vinner stort på den gamle tesen om at alle elsker en underdog. Den som ligger under kan bare komme seg en vei - og det er opp.
Kulturarv
La oss huske et tidspunkt som har gått inn i den norske sportshistorien.
Marseille, sankthansaften 1998: Norge møter Brasil. Første omgang var målløs. I andre omgang tok Brasil ledelsen, men med mindre enn ti minutter igjen av kampen utlignet Tore André Flo. Skåringsøyeblikket ble fulgt av flere, like minneverdige øyeblikk: Øyeblikket da samme Flo ble holdt i trøya så den sto ut som et seil. Protestene mot dommeren. Og så, straffesparket, en Kjetil Rekdal i gule sko, to minutter før slutt: Ballen satt i krysset. Og Norge var sikret plass i åttendedelsfinalen i VM. (Jada. Det var ikke mer enn åttendedelsfinalen det var snakk om.) Kampen har gått inn i den særnorske minneboka, sammen med folkefesten etterpå. Noen kaller det «det stolteste øyeblikket i norsk idrettshistorie», «en thriller». Folk husker hvor de var, hvem de var sammen med, hvordan de reagerte. Kan vi kalle det «en del av vår felles kulturarv»? Are Kalvøs «Norge-Brasil» forsøker i alle fall å overbevise oss om det. Her forandrer kampen liv, både for fotballspillere og forballpublikummere, til det bedre og det verre.
Parodisk
«Norge-Brasil» forsyner seg like fritt av fotballens spenningsmomenter som av operaens. Det Norske Teatret kaller det en opera - en fotballopera. Vi kan vel så gjerne kalle det en operaparodi - og definere begrepet både som en parodi i operaform og en parodi på opera (med ariatekster som «Eg trur eg dør, eg dør og dør og dør og dør» og «tragedieeeeeeeee»).
Musikken følger operaens struktur, og har lånt fra norsk folkemusikk og brasiliansk samba der det passer. Ariene er mange (og lange).
De danner bakgrunn for fysisk utagerende skuespill som uten musikk til ville ligget nærmere endimensjonal farse enn flerdimensjonal komedie. Stilisert framstilles Rekdal («iskald som en fisk», Niklas Gundersen), Tore André Flo (til forveksling lik oksen Ferdinand, Audun Sandem) og Drillo (en geografinerd i støvler og med vondt i ryggen, spilt av Per Schaanning).
Best i andre omgang
Dansen løfter helhetsinntrykket. Ikke siden Jo Strømgrens «A Dance Tribute to the Art of Football» er sporten blitt framstilt så grasiøst. Jonas Digeruds koreografi strekker, forlenger og forstørrrer fotballens finesser. Her framføres løping, spark, headinger, hopp, demping og triksing, skudd og tapte baller i langsom, elegant slow motion. Supporternes teater - heiingen, fortvilelsen, engasjementet, hevingen av glass og den rituelle gleden ved en skåring - føyes sammen med fotballspillernes teater, i myke, velkomponerte overganger.
Tekstlig er gjentagelsen Are Kalvøs viktigste skåringsstrategi. Tro mot operaformen med sine repeterende melodilinjer gjentas også tekstens melodilinjer - vitser og signaturfraser som egentlig ikke er vitser, men som blir det, nettopp fordi de repeteres.
Hadde det vært rom for flere vittigheter? Absolutt, teksten kunne vært langt tettere, men samtidig: Forestillingen fungerer slik den er.
«Norge-Brasil» er en skamløst publikumsfriende sjangerkollisjon som, i likhet med kampen den har sitt navn fra, blir mer og mer engasjerende dess nærmere vi kommer slutten.

Premiere var på Det Norske Teatret 23.03.2012.

Mars 2012: Rain

«Rain - A Tribute to The Beatles». Folketeateret. Av: Mark Lewis m.fl basert på musikk av The Beatles. Med: Mark Lewis, Joey Curatolo, Joe Bithorn, Ralph Castelli og Steve Landes. Regi (her kalt oppsyn med produksjonen): Mark Lewis.
Hul hitparade.
TERNING: TO

Kjedelig karaoke

«Rain» er ingen Beatles-musikal, men en samling coverlåter.

SHOW: 30. januar 1969 spilte The Beatles live for aller siste gang. «Rain» retter seg mot alle dem som ønsker de hadde rukket å få med seg en av konsertene. Men forestillingen er lite egnet til å gjenopplive Beatlemania.
Legendariske låter
«Rain»-utgaven av The Beatles har fem medlemmer, sminket og oppkledd for i størst mulig grad å ligne idolene. Som Paul: Joey Curatolo (vokal, bass, gitar, piano). Som George: Joe Bithorn (vokal, gitar, gitar synthesizer). Som Ringo: Ralph Castelli (vokal, trommer, perkusjon). Som John: Steve Landes (vokal, gitar, piano, munnspill). I bakgrunnen bidrar Mark Lewis (også han med 60-tallsparykk, men ellers visuelt lite prominent) som keyboardist og perkusjonist. Samtlige er høyst erfarne Beatles-coverlåt-musikere. Samtlige har erfaring fra «Beatlemania», en turnerende teaterkonsert man kan regne som en forløper til «Rain». Ja, Lewis var blant dem som for snart 40 år siden grunnla coverbandet Reign (senere omdøpt til Rain) og han har spilt Beatles-låter siden.
De fem kjenner utvilsomt sitt låtmateriale, og selv om lydbildet (muligens strategisk?) dekker over vokal i de fleste av sangene, er det - selvfølgelig - snakk om et legendarisk låtmateriale.
Bedre på vinyl
Filmklipp og foto på storskjermer tegner et tidsbilde. Men for den som tror at merkelapper som «tributeshow» og «Broadwaysuksess» betyr musikal eller i det minste teaterkonsert, vil «Rain» bli en skuffelse. Seks kostymeskifter utgjør det nærmeste vi kommer en handling.
Tanken er trolig at det uansett er låtene folk er kommet for, og fordelen er klar. Når man dropper handling, får man tid til å spille mer musikk. Rundt 30 sanger har fått plass i forestillingen. Ulempen er like åpenbar. Den som forventer en scenisk produksjon vil føle seg snytt.
Som sceneshow er «Rain» uengasjerende, og det spørs om ikke et stort antall betalende publikummere vil gå hjem og tenke at de heller burde ha brukt kvelden med platespilleren og originalene.

Norsk premiere var på Folketeatret 20.03.2012.

Mars 2012: Evig Ung

«Evig Ung». Den Nationale Scene. Av Erik Gedeon, oversatt av Marit Tusvik, Den Nationale Scene. Med: Ragnhild Gudbrandsen, Siren Jørgensen, Kristsoffer Sagmo Aalberg m.fl. Regi: Mette Brantzeg. Musiker: Harald Dahlstrøm.
Gammel dårskap ruster ikke.
TERNING: FIRE

Ung til sinns

Personlighet er det siste som dør. Det er fortsatt liv i «Evig Ung».

MUSIKAL: La oss spole fram til 1962. Den Nationale Scene er omgjort til gamlehjem. Med et diadem på hodet sitter Ragnhild Gudbrandsen og minnes den gang hun demonstrerte for Altavassdraget («La elva leve» - 82 år tilbake i tid) og mot monstermaster. Siren Jørgensen tenker tilbake på den gang publikum applauderte for Siren Jørgensen. Det er stort sett det hun husker.
Dempet
Bergensversjonen av «Evig Ung» er noe mer behersket enn utgaven vi så på Det Norske Teatret for tre år siden. Den fysiske komikken er mindre akrobatisk. Ragnhild Gudbrandsens lidderlige gamle dame er mindre direkte enn Gjertrud Jynges tolkning av den samme. Siren Jørgensens diva er mindre narsissistisk enn Charlotte Frogners. Mannsskikkelsene er mindre polariserte. (Men de sloss like skittent.)
Oversettelsen er den samme som ble brukt på Det Norske Teatret. Den tilhører Marit Tusvik, og den er velformulert. Solrun Toft Iversens dramaturgi skiller seg en del fra Cecilia Ölveczkys. Handlingen er strammet inn. Politikken er strøket. Vi får ikke like mye bakgrunnshistorie og skjønner ikke like godt hvorfor de gamle holder til nettopp i teatret.
Vi blir ikke like godt kjent med rollefigurene (som også her har sine egne navn, men ikke sine egne livshistorier). Det gjør at det såre ikke blir fullt så sårt. Som en naturlig følge blir heller ikke det morsomme fullt så morsomt.
Sprekt
Likevel: «Evig Ung» er fremdeles sprekt teater, friskt og fullt av sjarm i sin kontrast mellom ungdommelig pågangsmot og gammel dårskap. Tematikken når fortsatt inn til hjerter: Alder gir ikke nødvendigvis visdom. At kroppen trenger reservedeler betyr ikke at sinnet er svekket eller følelsene modnere, mildere eller mer moderate. Mette Brantzegs regi understreker rollegalleriets mer tåpelige sider, og det gjelder både «de gamle» og deres «vokter», «søster» Sissel Ingri Tank-Nielsen, som med sine sanger om døøøøøøøøden oppdager at institusjonell infantilisering og annen undervurdering kan straffe seg, ellers takk og dermed basta.
Detaljer er lokale tilpasset, og det fungerer fint: Teatersjefbildene på veggene viser Bentein Baardsen, Morten Borgersen, Bjarte Hjelmeland og Agnete Haaland. Helge Jordal har overtatt Bjørn Sundquists plass på pianoet. Gullars har en liten (og helt overflødig) gjesteopptreden.
«Evig Ung» lever vel også i sin Bergensinkarnasjon.

Premiere var på DNS i Bergen 17.03.2012.