Mars 2012: Hair

FAKTA:
«Hair». Trøndelag Teater. Av: Gerome Ragni, James Rado og Galt MacDermot, oversatt av Helge Hagerup. Med: Mads Bones, Ingrid Bergstrøm, Jon Lockert Rohde, Kohinoor Nordberg, Mari Haugen Smistad m.fl. Regi: Carl Jørgen Kiønig. Musikalsk ansvar: Åsmund Flaten.
«Hair» uten glans.
TERNING: TRE

Slapp «Hair»

Trøndelag Teaters «Hair» mangler engasjement.

MUSIKAL: Det finnes musikaler der musikken ikke vil mer enn å illustrere handlingen. Den gir pusterom og refleksjonspauser, og det viktige er det som skjer mellom hver gang skuespillerne bryter ut i sang.
Så finnes det musikaler der det er sangene som bringer handlingen framover. Der typetegning, stemningsskildring, historieutvikling og personutvikling først og fremst formidles gjennom sangtekster og -toner.
Uryddig
«Hair» tilhører vanligvis sistnevnte kategori. Men i Trøndelag Teaters versjon framføres et flertall av sangene med engelsk originaltekst.
Det skaper avstand for de av tilskuerne som ikke behersker språket, men også for oss andre bremser det flyten i fortellingen og gir et uryddig inntrykk. Hvorfor ikke synge alt på engelsk, om man først skal synge noe på engelsk? Hvorfor bruke oversettelser av talt dialog, men ikke sang? Med stadige bytter av språkunivers blir sangen svekket som fortellerverktøy.
Problemet forsterkes når noen av sangtekstene forsvinner i slapp engelskdiksjon og når instrumentalarrangementer tidvis overdøver vokalen. I «Hair» er det bare noen få av aktørene - Mads Bones og Kohinoor Nordberg blant dem – som lykkes i å bruke sine sangnumre som de uttrykkskanaler de er ment som.
Ligner
Heller ikke dansen er fullt utnyttet som fortellergrep. Scenen er formet som en catwalk, med publikum på tribuner på begge langsidene. Patrick Kings gruppekoreografier utnytter scenerommet, og ofte salen, slik at man har et blikkpunkt hvor enn man fester øynene.
Men han har ikke forsynt seg av de mulighetene han har til historiefortelling gjennom bevegelse. Koreografiene til de ulike sangene er påfallende like. Mange av de samme bevegelsene går igjen, og de ulike rolleskikkelsene viser ikke ulike personligheter gjennom måtene de beveger seg på.
Danserne Martha Standal og Jon Ole Olstad er et unntak. De viser en dynamikk og variasjon vi kunne ønsket oss mer av.
Outsidere
I denne versjonen av «Hair» har regissør Carl Jørgen Kiønig vektlagt utenforskapet; blomsterbarnas annerledeshet, det sekteriske i bevegelsen, svarene som gis til ungdom på søken. Om målet er å gjøre dem til outsidere, lykkes han til fulle. Ønsker han at publikum skal bry seg om hvordan det går med dem, er det mindre vellykket.
En scene har dramatisk kraft: Mot slutten av første akt brennes innkallinger fra det militære. Her minnes vi om hva som står på spill. Det er en grunn til at kjærlighet er satt opp imot krig i slagordet «make love, not war». Vi er i USA, 1968: Vietnamkrigen truer. Skal du dra - og kanskje dø - for en krig du ikke har den minste forståelse for?
Resten av Trøndelag Teaters «Hair» blir for innadvendt til virkelig å engasjere.

Premiere var på Trøndelag Teater 23.03.2012. Undertegnede anmeldte den dagen etter, 24.03.2012, på grunn av premierekollisjon med Det Norske Teatrets «Norge-Brasil».