Tuesday, October 23, 2018

September 2018: Mio, min Mio


«Mio, min Mio». Teatret Vårt og Nordland Teater. Av: Astrid Lindgren, dramatisert av Hilde Brinchmann. Med: Iver Innset, Amalie Sofie Ibsen Jensen og Dagfinn Tutturen (erstattes av Rune Storsæther Løding i Nordland). Regi: Hilde Brinchmann.
KOMMENTAR: Både enkelt og overdådig.
TERNING: FEM.


Teater som trøst

Ut av boka, inn i livet.

TEATER: Når Hilde Brinchmann tar «Mio, min Mio» til teatret kommer fortellingen løpende og ridende ut av boksidene og inn til menneskene. Bokstavelig talt. Scenograf Paul Garbers har nemlig lagd Landet i det fjerne av plansjer som ser ut som brettede boksider, med Astrid Lindgrens ord skrevet over bakker, berg og broer. Landet utenfor, når det kommer til syne, viser seg å være nesten likedan, bare snudd den andre veien, og med hvitt på svart i stedet for svart på hvitt. De voksne, som husker hvordan fotografier ble tatt og framkalt før digitalkameraene ble funnet opp, vil kjenne igjen måten positiver og negativer viser det samme motivet. Helena Andersson, som har tegnet kostymene, har også funnet inspirasjon i bøker. Hun har brukt brettet papir, men uten ord på, i mange av klærne. Pappa kongens kongekappe er lagd av papir, med et bokomslag i nakken. Mios og Jum-Jums hår er av papir. Selv fuglene, som slår med vingene i lufta, gir fra seg lyden av blafrende papir. Dette er enkelt, men det er også overdådig. Det er levd litteratur. Eirik Myhr har lagd musikk som flytter handlingen gjennom tider og steder og lar den skje her og nå og der og da samtidig.
Fantasi
Som så ofte i Lindgrens bøker, og i teater etter hennes bøker: Dette er en verden der fantasien bestemmer hva som er mulig. Fantasien gjør fri. Fantasien gjør trygg, og fantasien gir trøst. Trøsten kan trenges, for livet er ikke alltid enkelt i fantasiverdenen heller. Der er hindringer, men hindringene er til for at menneskene skal komme over dem.
Det samme kan sies om Hilde Brinchmanns teater for barn. Både i Tigerstadsteatret, der hun er en av grunnleggerne og skaper teater fra grunnen av, med hjelp av oslobarns hverdagsliv og oslobarns fantasier, og på oppdrag, blant annet for Brageteatret og Teater Vårt, har hun også tidligere gitt barn teater der de kan være med på å dikte videre, der de selv kan bidra til å forstå og forklare det som skjer. Hun gjør tilskuerne delaktige. I «Mio, min Mio» hender det at publikumsbarn får oppdrag, som det å holde lyskuler eller si replikker som skuespillerne hvisker dem i øret. Noen ganger stiller skuespillerne spørsmål det er meningen at barna skal svare på. Også resten av tiden viser skuespillerne at de vet at vi er der, at vi hører hva de har å fortelle og at vi ser hva de har å vise oss. De følger med på reaksjonene.
Barnekraft
Tre skuespillere spiller alle rollene. Iver Innset (Bo/Mio) og Amalie Sofie Ibsen Jensen (Benka/Jum-Jum, pluss flere voksenroller) er overbevisende som barn, som dels forteller og dels spiller ut historien om Mio, han som først heter Bo og som bor hos Tante Edla og onkel Sixten. Edla og Sixten liker egentlig ikke barn, men de har likevel hentet Bo på barnehjemmet for at han skal være hos dem. En dag forsvinner han. Han drar til Landet i det fjerne, og der møter han sin egentlige pappa. «Mio, min Mio», sier pappa stadig. Som den snille pappakongen viser Dagfinn Tutturen med hele ansiktet og hele kroppen at voksne kan være like barnslige, like hemmelighetsfulle, like redde og like modige som barna. Når samme skuespiller er den slemme ridder Kato er ansiktet hans skjult, for det er ikke meningen at han skal sees som negativversjonen av den positive.

Premieren var på Teatret Vårt 20. september 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 25. september.

September 2018: Hotel Norge


«Hotel Norge». Den Nationale Scene. Av: Yngve Sundvor. Med: Pål Rønning, Eirik del Barco Soleglad, Kjersti Elvik, Kim Kalsås, Sverre Røssummoen, Reny Gaassand Folgerø, Stine Robin Berg Hansen. Regi: Yngve Sundvor
KOMMENTAR: Femstjerners hotell.
TERNING: FEM.


Rom for så mangt

Krim og komedie. Livsfilosofi og dødsfilosofi. Ømhet og hardhet. Og mye mer.

TEATER: Yngve Sundvors hotell har mange rom. Rent bokstavelig blir gjestene på «Hotel Norge» - publikum - bare blir kjent med to av dem, resepsjonen og rom 405. Mer metaforisk besøker vi likevel mange flere, for i denne forestillingen ligger rom i rom i rom i rom. Vegger flyttes ikke bare på tvers av tider, men også gjennom å innkvartere ulike teatersjangre og stilnivåer, ulike humorsjangre og humornivåer, ulike musikksjangre, ulike referanseverdener, ulike språkstiler, ulike underliggende stemninger.
Buffet-prinsippet
Som regissør og dramatiker, både her og generelt, bruker Sundvor det samme prinsippet som gjelder på en velutstyrt frokostbuffet. Der plukker en med seg det en liker, for det kan godt være godt også om det ikke vanligvis serveres sammen. Og godt er det, for det aller meste. For undertegnede er det bare en (helt kort) replikkveksling i «Hotel Norge» som smaker vondt, og det er når ordet «neger» brukes for å vekke latter. «Neger», sier en. «Svart», retter den andre automatisk. «Ja, han var svart», svarer den første, som så fortsetter sin fortelling, og dette svaret, og den godlynte ignoransen det er levert med, er altså vitsen. I sammenhengen disse setningene er satt i, kan de dessuten forsvares som del av en større vits om uvitenhet på flere plan - men dette siste er noe som kan formidles, og som blir formidlet, også uten og utenfor denne replikkvekslingen.
Nok om det, og tilbake til buffeten: Sundvors spesialøvelse er altså stil-, referanse- og sjangersammensetninger. Han vet både hvordan en effektivt beveger seg mellom sjangre, og hvordan en kan legge inn brudd for å få størst mulig virkning. Særlig er han god til å bruke referanser til å skape brudd. Disse ferdighetene kommer til god nytte i «Hotel Norge», som har merkelappen krimkomedie.
Hva og når
Skal en skape krimkomedie er et viktig spørsmål hva - eller hvor mye - som skal avsløres når. I krim skal avslutningen helst komme overraskende på publikum. I komedie skal tilskueren gjerne kunne føle seg smartere enn rollefigurene, og med det forstå mer enn og før det rollefigurene gjør. Sundvor og hans team har løst denne motsetningen ved å la «Hotel Norge» huse mer enn ett mysterium. Selv om noen av tilskuerne vil kunne forstå hotellets hemmelighet på et tidlig tidspunkt (antydningene er lagt temmelig tett og er til tider temmelig tydelige), vil løsningen på et annet mysterium kunne komme mer som en overraskelse mot slutten. Underveis finnes dessuten andre overraskelser å more seg med, å glede seg over, å tenke gjennom og å fundere på. Vertskapet - altså skuespillerne - balanserer ypperlig mellom stiler, som de også gjør mellom generelle typetrekk og individuelle særtrekk.
Leiko Fuseyas teaterscenografi er mangesidig og fleksibel, men samtidig helhetlig og stilig. Selv scenearbeiderne er kledd i bæreruniformer.  

Premieren var på Den Nationale Scene 15. september. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 19. september.

September 2018: Byggmester Solness, Trøndelag Teater


«Byggmester Solness». Trøndelag Teater. Av: Henrik Ibsen. Med: Eindride Eidsvold, Mari Hauge Einbu, Ingrid Bergstrøm, Hallbjørn Rønning, Isak Holmen Sørensen, Maria O. Austgulen og Vetle Bergan. Regi: Johannes Holmen Dahl.
KOMMENTAR: Stort alvor, dyp oppriktighet.
TERNING: FEM.


Ærlig talt

Når alvoret spiller hovedrollen.

TEATER: La oss forestille oss at alle rolleskikkelsene i «Byggmester Solness» er oppriktige mennesker. De later ikke som. De mener det de sier, og de sier det de mener. Hvordan ville det se ut? Omtrent slik det ser ut på Trøndelag Teater, når Johannes Holmen Dahl tolker stykket.
God tro
Halvard Solness (Eindride Eidsvold), Aline Solness (Ingrid Bergstrøm), Hilde Wangel (Mari Hauge Einbu), Knut og Ragnar Brovik (Hallbjørn Rønning og Vetle Bergan) og Kaja Fosli (Maria O. Austgulen) har kanskje ulike oppfatninger av riktig og galt, men de framstår alle som om de tror på det de selv sier. Bare doktor Herdal (Isak Holmen Sørensen) ser ut til å tøye sannheten, og da for å øke sjansene for at det han får høre er sannheten. Likevel, eller nettopp derfor, blir dette en fortelling om hvor subjektive ulike virkelighetsforståelser kan være. Det blir også en fortelling om tankens makt, om hvordan slikt en ser for seg i fantasien kan bli virkelig fordi en ikke makter å se andre alternativer.
Dette er en oppsetning med tre hovedpersoner. Byggmesteren, hans kone, og den unge gjesten i deres hjem. De to førstnevnte er begge dypt ulykkelige, ensomme mennesker. I mange år har de stengt hverandre ute. Når Hilde banker på, gravende nysgjerrig, entusiastisk smilende, blir begge fristet til å åpne opp. Dahl tar denne ensomheten på alvor, og dette behovet for å åpne på alvor. Det er ikke noe kokett eller tilgjort i bekjennelsene, ikke denne gang. Personene snakker fortsatt i symboler, ja, men det gjør de for lettere å bli forstått og for lettere å finne fram til sin egen mening. 
Navet er tittelpersonen. Som arbeidsgiver, ektemann og fantasiobjekt er det ikke bare han som knytter de andre sammen. Han preger også måten de ulike personene rundt ham ser på hverandre, og på seg selv, samtidig som Aline også ser ham langt klarere enn han vil innse at hun gjør. Hilde blir et vandrende «hvorfor det, da?», en oppfordring og en oppmuntring til å tenke igjennom alt på nytt. I dette ligger hennes kongerike, hun er prinsessen over de andres selvgranskning. Hvorfor er hun der? Hva vil hun selv? Utvide sin egen forståelse av menneskeheten, kanskje, som en turist i de andres liv.
Minimalistisk
Der er et veldig alvor over denne «Byggmester Solness», et alvor som understrekes ikke bare av oppriktigheten, men også av mangelen på ytre staffasje. Skuespillernes ansikter uttrykker rollefigurenes følelser, så klart og tydelig at ingenting er til å ta feil av. For det meste står de vendt mot publikum, slik at alle uttrykk og alle forandringer i uttrykk synes. Når Halvard Solness på ett tidspunkt angriper Ragnar Brovik med sammenkrøllet papir fra en papirrull (Broviks byggtegninger, en av svært få rekvisitter) framstår det som voldelig, fordi kontrasten til det rolige uttrykket for øvrig er så stor. Scenograf Nia Damerells rom er nesten tomt, og samarbeidet med lysdesigner Eivind Myren må ha vært tett og nært. I starten er rommet også mørkt, nærmest tåkelagt. Rollefigurene er opplyst når de snakker, men går inn og ut som konturer i et dypgrått mørke. Mot slutten tennes flere lys, i form av lysrør hengende som søyler fra taket, som et omriss av et bygg som kanskje og kanskje ikke reises, muligens skuespillets luftslott, muligens byggmesterens framtidige (reelle eller metaforiske) hjem. Ibsens tekst og scenestruktur er fulgt, noe forkortet og med lette språklige moderniseringer.

Premieren var på Trøndelag Teater 15. september 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 17. september.