Juni 2018: Signalerkommentar om teaterpolitikk og regionreform

Elsker, elsker ikke

Kulturministeren erklærte sin kjærlighet til teatret. Så sådde hun tvil om hva kjærligheten er verd.

SIGNALER/TEATERPOLITIKK: «Æ ælske teater», sa Trine Skei Grande, og det kan en tro på: Kulturministeren er i motsetning til sin forgjenger ofte å se i teatret, og det var hun også før hun ble statsråd. Så da hun nylig innledet sin tale til norske teater- og orkesterledere med en varm og ivrig kjærlighetserklæring, lød den oppriktig. Underveis i talen gikk varmen­ likevel over i tvil.

STRIDSSPØRSMÅLET står om Norges regioner skal overta ansvaret for å støtte landets teatre og musikkinstitusjoner. I dag får fem teatre, pluss Operaen, all sin offentlig støtte fra staten: Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Den Nationale Scene, turnéteatret Riksteatret og det samiske turnéteatret Beaivváš. For de øvrige følges en spleisemodell, der staten bevilger 70 prosent av tilskuddet over statsbudsjettet, mens fylker og kommuner står for resten. Tidligere i år ble det kjent at et utvalg opprettet av Kommunaldepartementet hadde foreslått å overføre ansvaret for regionteatrene, samt for Den Nationale Scene, fra staten til regionene. Norske teatre står samlet i motstand mot dette, og de har prøvd å få kulturministeren på lag. Ennå har hun ikke tatt offentlig stilling. Regionreformen har hun liten innflytelse på. Det er Kulturmeldingen, varslet til 2019, som er hennes dokument. Hva vil hun gå inn for?

I SIN TALE på Norsk teater- og orkesterforenings årskonferanse snakket ministeren om regionenes makt til å satse. Hun nevnte ikke makt eller plikt til å kutte. Og naturligvis er det kutt feltet frykter, sammen med uforutsigbarhet og forsøk på innblanding. Hvis tilskuddet ikke er en fast post på statsbudsjettet, vil teatrene fort bli innsparingsposter i alle fall i noen av regionenes budsjetter. Teatrene frykter også å bli fratatt kunstnerisk frihet og bli behandlet som underenheter i det politiske byråkratiet. «Kultur skal bygge regionen», het det i PDF-en som Hagen-utvalget - der ikke en eneste av forskerne er kulturforsker - presenterte for kommunalminister Monica Mæland. I argumentene for reformen brukes ord som «desentralisering» og «maktspredning». Men som NTOs styreleder Åse Ryvarden påpekte da hun snakket på årskonferansen, er makten allerede spredd: Hvert teater styrer seg selv. Fellessystemet for offentlig støtte er simpelthen en garanti for at de får noenlunde sammenlignbare vilkår. NTO kaller dette «en nasjonal infrastruktur for fri ytring», og kobler det opp mot regjeringens egne honnørord om ytringskultur.

AT NORSKE TEATRE uansett kan bli nødt til å gjøre mer for mindre penger, er både en annen sak og samme sak. De siste fire årene har de offentlige tilskuddene ikke tatt høyde for reell lønns- og prisstigning. Det betyr en realnedgang i støtten. Teatrene må kompensere enten gjennom økte inntekter fra publikum og sponsorer, eller gjennom kutt i det kunstneriske arbeidet: Billigere drift, billigere løsninger. Resultatet kan fort bli mindre spennende kunst.

Kommentaren ble publisert i Dagbladet 20. juni 2018.