September 2018: Hærmennene på Helgeland og Hedda Gabler

«Hærmennene på Helgeland». Nationaltheatret. Av Henrik Ibsen. Med: Kjersti Tveterås, Erland Bakker, Heidi Goldmann, Bernhard Arnø, Modou Bah, Anders Mordal. Regi: Eline Arbo.

KOMMENTAR: Komisk parodi.

TERNING: FIRE

«Hedda Gabler». Nationaltheatret/Torshovteatret. Av Henrik Ibsen. Med: Kjersti Botn Sandal, Hermann Sabado, Trond Espen Seim, Marika Enstad, Hanna-Maria Grønneberg, Benjamin Helstad. Regi: Sofia Jupither.

KOMMENTAR: Full av forståelse.

TERNING: FIRE

Ibsens slemme søstre

En av dem tegnes med humor. Den andre med forståelse.

IBSENFESTIVALEN: Den ene heter Hjørdis, den andre Hedda. De er hovedpersoner i hvert sitt skuespill, skrevet med 32 års mellomrom: «Hærmennene på Helgeland» og «Hedda Gabler». Mange har sett dem som variasjoner over samme kvinne, en infam intrigemaker som lar all sin skuffelse gå ut over andre mennesker - og seg selv.

BÅDE HJØRDIS OG HEDDA er provokatører som også selv har lett for å la seg provosere. De drømmer om status, storhet og ære. De stiller krav som livene de lever og menneskene de lever med ikke kan oppfylle, skjønt menneskene har en tendens til å prøve som best de kan. Det hjelper ikke. Disse to forakter alt de ser som svakhet, sin egen og andres. Mangelen på storhet gjør dem smålige. Og når livet ikke svarer til forhåpningene, romantiserer de døden.

Dette har de felles med flere Ibsen-skikkelser. Hilde i «Byggmester Solness», også hun Nationaltheatret-aktuell under Ibsenfestivalen i år, i en forestilling Dagbladet anmeldte premierekvelden, er en av dem. Rebekka West i «Rosmersholm» er en annen, Irene i «Når vi døde våkner» en tredje, Margit i «Gildet på Solhaug» en fjerde. Eline Arbo trekker dessuten paralleller til Nora i «Et dukkehjem» og Ellida i «Fruen fra havet» gjennom lån av replikker i sin oppsetning av «Hærmennene».

DER «HEDDA GABLER» er ett av Ibsens mest spilte stykker, er «Hærmennene», som han skrev tidlig i sin karriere, langt sjeldnere satt opp. Undertegnede har faktisk ikke sett det spilt før, og jeg vet i grunnen ikke om jeg vil si at jeg har sett det etter å ha sett Eline Arbos oppsetning heller. Jeg har sett en parodi på det. Arbo og dramaturg Hege Randi Tørressen bruker Ibsens grunnriss - med noen avvik - samt Ibsens hovedpersoner (birollene og komplikasjoner rundt dem er strøket, med unntak av Ørnulf, som har fått ny personlighet). De har ellers stilt seg nokså fritt til både dialog og situasjoner. De har flyttet handlingen fra vikingetiden til en dystopisk framtid, trolig ikke veldig mange år etter vår tid. Trærne er døde. Hermetikk er en nødvendig luksus. I mørket lyser vegger og møbler i neon, som av radioaktiv stråling. Scenografien, skapt av Olav Myrtvedt, viser en ramponert verden. Menneskene kjemper for å overleve, og drap er dagligdags. Hjørdis (Kjersti Tveterås), utstyrt med et sverd som er lengre enn henne selv, lever sammen med ektemannen Gunnar (Bernhard Arnø) og den fire år gamle sønnen Egil (Modou Bah). Etter et tilfeldig møte tar hennes fosterfar Ørnulf (Anders Mordal) med seg Sigurd (Erland Bakker) og Dagny (Heidi Goldmann) til dem. Sigurd var en gang Gunnars beste venn, og Dagny var Hjørdis’ fostersøster, etter at Ørnulf i Hjørdis’ barndom drepte hennes far og tok henne med seg hjem. Arbo har lagt inn en kort prologscene der Mordal har fingrene inni Tveterås’ munn, en antydning om at Ørnulf enten misbrukte eller nå forsøker å misbruke fosterdatteren seksuelt. Kanskje har han også forgrepet seg på datteren, Dagny hilser ham i alle fall med et kyss som passer bedre for en elsker enn for en far. At han i denne tolkningen er en bølle, er der ingen tvil om. Ørnulf trives med den brutalitet som Gunnar skremmes av og som Sigurd stiller seg stoisk til. «Føkkings asshole», sier Hjørdis.

DEN SAMME BESKRIVELSEN kunne nok flere av de øvrige ha tenkt seg å sette på Hjørdis også, om de bare hadde tort. Sønnen er kledd i en skitten rosa kanindrakt, men det er ektemannen som ligner en skremt kanin. Med skvettent kroppsspråk gjør Bernhard Arnø stor komikk ut av den puslete karens unnvikelsesmanøvrer, underbygd av bestevennens uforstyrrelige vilje til å oppmuntre ham - og av Dagnys fornærmede, forvirrede reaksjoner på denne viljen.

Oppsetningen skaper premisskritikk gjennom absurdkomikk, og omvendt. Skikkelsene er karikaturer. Språket er sammensatt av uhøytidelig nåtidsuttrykk, gjerne dialektpreget («kødda!», «samma det», «det heng ikkje på greip»), analytisk diskusjon og høytidsstemte Ibsen-sitater. Tonen er så ironisk at den blir sarkastisk, og plottets merkverdige krumspring kommenteres både direkte og indirekte. Ny setting til tross er fenomener som brudepris, blodhevn og holmgang fortsatt gyldige, skjønt slikt også må diskuteres grundig av vantro rolleskikkelser. På ett tidspunkt fastslår Kjersti Tveterås at historien ligner et tidlig forsøk på noe som ble bedre fortalt i en senere versjon.

DEN SENERE VERSJONEN går parallelt på Torshovteatret. Der iscenesetter Sofia Jupither «Hedda Gabler» med så stor forståelse for Heddas valg at hun nesten blir ufarlig, mer av et offer enn et handlende menneske. Men bare nesten, for Kjersti Botn Sandals Hedda er ikke helt uten skarphet, hun heller. Å bruke denne skarpheten er bare ikke hennes fremste valg. Dette er, for å låne en formulering fra Rebekka West, en kvinne med to slags viljer i seg. Hun prøver stort sett å opptre behersket og verdig, men i sine anfall av fortvilelse klarer hun det ikke. Sandal spiller henne som nervøs og engstelig, med et påklistret smil som lenge skjuler både Heddas selvopptatthet og hvor langt hun er i stand til å gå - samtidig som følelsessvingningene hun lever med er lette å lese i ansiktet hennes. Dette er en tolkning som gir henne en viss tilskuersympati, men som samtidig får henne til å virke uberegnelig. Den gjør også hennes mer ondsinnede handlinger noe mystiske - de kan virke som brå brudd heller enn som forlengelser av den personlighet vi ser resten av tiden. Er de ment som rop om hjelp, eller som bønner om å bli sett? Begge deler er mulig.

DENNE HEDDA er omgitt av mennesker hun har liten innflytelse på: Ektemannen Jørgen (Hermann Sabado) ser henne med et mer vitende blikk enn vi er vant til. Han er den som planter ideen om å ødelegge rivalens bokmanuskript i henne, men han påtvinger henne også skyldfølelse når hun faktisk har gjort det. Eilert (Benjamin Helstad) velger villig glasset, slik han også takker overveid ja til pistolen. Thea (Hanna-Maria Grønneberg) sier hun er redd for Hedda, men hun viser henne enkelt motstand. Brack (Trond Espen Seim) utnytter kynisk og selvrettferdig de muligheter som byr seg for ham. Tante Julle (Marika Enstad) tvinger seg like hensynsløst på. Heddas utveier blir stadig færre, og hennes desperasjon vokser.

Premierene var på Nationaltheatret (Malerasalen) 10. september og Torshovteatret 11. september.