«Byggmester Solness». Nationaltheatret. Av Henrik Ibsen. Med:
Mads Ousdal, Mariann Hole, Gisken Armand, Bjørn Skagestad, Lasse Lindtner,
Mikkel Bratt Silset og Rebekka Jynge. Regi: Stéphane Braunschweig.
KOMMENTAR: Mellom angst og dragning.
TERNING: FEM
Nervøs energi
På Nationaltheatret spilles
«Byggmester Solness» som en runddans av skam og dominans.
TEATER: Det er lett å gjøre narr av de seksuelle
understrømmene i «Byggmester Solness». Av tårnet som fallossymbol, av høydeskrekken
som seksualangst, seksualundertrykkelse eller impotens, av fallet som utilstrekkelighet.
Stéphane Braunschweig gjør ikke narr. Han observerer, beskriver
og understreker, og han lar sine skuespillere gjøre det samme.
Opphisselse
Hovedpersonene er begge viljesterke manipulatorer med aktive
fantasiliv. Byggmester Halvard Solness, middelaldrende, frustrert og lei,
tyranniserer omgivelsene mens han både frykter og lengter etter forandring. Hele
livet har han utnyttet andre mennesker. Han føler skyld, men han ønsker også
anerkjennelse, å bli fortalt at han er berettiget til storhet. Når den unge Hilde
Wangel, tilsynelatende skamløs, åpen og direkte, med en tvilsom virkelighetsforståelse
og uten respekt for sosiale normer kommer vandrende, kommer også muligheten for
å teste ut en ny dynamikk. Sammen går de inn i et verbalt rollespill, en
utforskning av mulige og umulige overskridelser i et landskap fylt av skam -
hans skam. Gjennom overspente fantasier egger de hverandre opp, de utfordrer
hverandre og hisser hverandre opp. Hva som er sant og hva som er oppspinn mister
betydning. Hva som kan sjokkere den andre og hva som kan pirre dem begge er det
de søker etter. For begge er det opphisselsen og det å holde på opphisselsen som
er poenget, ikke fullbyrdelse eller realisering.
Spill i spillet
Gjennom kroppsspråket former Mads Ousdal og Mariann Hole et
rollespill i rollespillet, der de fysiske positurene forteller en historie om
underkastelse og overtak, om en dragning etter ydmykelse og avsløring, kanskje
og kanskje ikke fulgt av aksept, kanskje og kanskje ikke fulgt av straff. Med
andre viser Mads Ousdals Solness et dominant kroppsspråk, bredbeint,
bredskuldret og med oppblåst brystkasse. Med Hilde går han ned på kne. Han krymper
seg. Han krummer hendene som om han prøver å beskytte kjønnet. Han skjelver og
dirrer og lar seg kue. Mariann Holes Hilde sprader bredbeint og aggressivt. Hun
sprer skuldrene og legger kraft i svingende armer. Begge skuespillerne benytter
seg av kroppsholdninger som trekker oppmerksomheten mot bekkenet. Ousdal lar
også øyenbruken signalisere at Halvard Solness er en mann i ubalanse, i scener
med Hilde og i scener med andre. Der er en anspent teatralitet over denne
kroppsbruken, en nervøs energi mellom rollefigurene som tilskueren er nødt til
å godta som framstilling av de underbevisste behovene de to har: Hun for å
hevde seg (og kanskje til og med hevne seg), han for å overgi seg.
Forsterkninger
Også i scener med de øvrige skuespillerne - Gisken Armand
som Aline Solness, Lasse Lindtner som doktor Herdal, Bjørn Skagestad som Knut
Brovik, Mikkel Bratt Silset som Ragnar Brovik og Rebekka Jynge som Kaja Fosli -
er der noe forstørret ved kroppsspråket i Braunschweigs «Solness»-oppsetning, og
med øyenbruken, forsterkninger som undertegnede oppfatter som en oppfordring om
ikke å ta det en ser for gitt, men i stedet stille spørsmål ved hva som skal
tolkes som konkret handling, og hva som skal tolkes som underbevisste
utprøvinger eller følelsesmessige samspill. Hva er uttalt, hva er usagt, hva er
undertrykt? En skal ikke tro at en har svaret. At noe blir vist, betyr ikke at
det skjer.
Scenografien, også den signert regissør Braunschweig, i samarbeid
med Alexandre de Dardel, er renlinjet, nær institusjonell, skjærende hvit. Den plasserer
rollefigurene på en og samme tid i et symbolsk ingenmannsland og i et moderne
arkitektkontor.
Premieren var på Nationaltheatret 8. september 2018.
No comments:
Post a Comment