September 2018: Byggmester Solness, Nationaltheatret

«Byggmester Solness». Nationaltheatret. Av Henrik Ibsen. Med: Mads Ousdal, Mariann Hole, Gisken Armand, Bjørn Skagestad, Lasse Lindtner, Mikkel Bratt Silset og Rebekka Jynge. Regi: Stéphane Braunschweig.

KOMMENTAR: Mellom angst og dragning.

TERNING: FEM

Nervøs energi

På Nationaltheatret spilles «Byggmester Solness» som en runddans av skam og dominans.

TEATER: Det er lett å gjøre narr av de seksuelle understrømmene i «Byggmester Solness». Av tårnet som fallossymbol, av høydeskrekken som seksualangst, seksualundertrykkelse eller impotens, av fallet som utilstrekkelighet.

Stéphane Braunschweig gjør ikke narr. Han observerer, beskriver og understreker, og han lar sine skuespillere gjøre det samme.

Opphisselse

Hovedpersonene er begge viljesterke manipulatorer med aktive fantasiliv. Byggmester Halvard Solness, middelaldrende, frustrert og lei, tyranniserer omgivelsene mens han både frykter og lengter etter forandring. Hele livet har han utnyttet andre mennesker. Han føler skyld, men han ønsker også anerkjennelse, å bli fortalt at han er berettiget til storhet. Når den unge Hilde Wangel, tilsynelatende skamløs, åpen og direkte, med en tvilsom virkelighetsforståelse og uten respekt for sosiale normer kommer vandrende, kommer også muligheten for å teste ut en ny dynamikk. Sammen går de inn i et verbalt rollespill, en utforskning av mulige og umulige overskridelser i et landskap fylt av skam - hans skam. Gjennom overspente fantasier egger de hverandre opp, de utfordrer hverandre og hisser hverandre opp. Hva som er sant og hva som er oppspinn mister betydning. Hva som kan sjokkere den andre og hva som kan pirre dem begge er det de søker etter. For begge er det opphisselsen og det å holde på opphisselsen som er poenget, ikke fullbyrdelse eller realisering.

Spill i spillet

Gjennom kroppsspråket former Mads Ousdal og Mariann Hole et rollespill i rollespillet, der de fysiske positurene forteller en historie om underkastelse og overtak, om en dragning etter ydmykelse og avsløring, kanskje og kanskje ikke fulgt av aksept, kanskje og kanskje ikke fulgt av straff. Med andre viser Mads Ousdals Solness et dominant kroppsspråk, bredbeint, bredskuldret og med oppblåst brystkasse. Med Hilde går han ned på kne. Han krymper seg. Han krummer hendene som om han prøver å beskytte kjønnet. Han skjelver og dirrer og lar seg kue. Mariann Holes Hilde sprader bredbeint og aggressivt. Hun sprer skuldrene og legger kraft i svingende armer. Begge skuespillerne benytter seg av kroppsholdninger som trekker oppmerksomheten mot bekkenet. Ousdal lar også øyenbruken signalisere at Halvard Solness er en mann i ubalanse, i scener med Hilde og i scener med andre. Der er en anspent teatralitet over denne kroppsbruken, en nervøs energi mellom rollefigurene som tilskueren er nødt til å godta som framstilling av de underbevisste behovene de to har: Hun for å hevde seg (og kanskje til og med hevne seg), han for å overgi seg.

Forsterkninger

Også i scener med de øvrige skuespillerne - Gisken Armand som Aline Solness, Lasse Lindtner som doktor Herdal, Bjørn Skagestad som Knut Brovik, Mikkel Bratt Silset som Ragnar Brovik og Rebekka Jynge som Kaja Fosli - er der noe forstørret ved kroppsspråket i Braunschweigs «Solness»-oppsetning, og med øyenbruken, forsterkninger som undertegnede oppfatter som en oppfordring om ikke å ta det en ser for gitt, men i stedet stille spørsmål ved hva som skal tolkes som konkret handling, og hva som skal tolkes som underbevisste utprøvinger eller følelsesmessige samspill. Hva er uttalt, hva er usagt, hva er undertrykt? En skal ikke tro at en har svaret. At noe blir vist, betyr ikke at det skjer.

Scenografien, også den signert regissør Braunschweig, i samarbeid med Alexandre de Dardel, er renlinjet, nær institusjonell, skjærende hvit. Den plasserer rollefigurene på en og samme tid i et symbolsk ingenmannsland og i et moderne arkitektkontor.

Premieren var på Nationaltheatret 8. september 2018.