August 2018: Tung tids tale

«Tung tids tale». Av Olaug Nilssen, i en dramatisering av Toril Solvang, Olaug Nilssen og Marit Moum Aune. Riksteatret og Det Norske Teatret i samarbeid med Kilden Teater. Med: Julie Moe Sandø, Jon Bleiklie Devik, Siren Jørgensen og Marianne Krogh. Regi: Marit Moum Aune.

KOMMENTAR: Ansvar og empati.

TERNING: FEM

Heretter heter det vi

Direkte og uredd, nær og sterk, bygger «Tung tids tale» fellesskap.

TEATER: «Det heiter ikkje: eg - no lenger. Heretter heiter det: vi». Slik åpner Halldis Moren Vesaas-diktet «Tung tids tale». Grensene mellom jeg-et og vi-et, ansvaret og fellesskapet, er også temaer i Olaug Nilssens svært sterke Brageprisen-belønnede bok med samme tittel. Beretningens jeg-person, Olaug, er mor til et autistisk barn, Daniel. Familiens kamp for å klare byrden, omsorgen og kjærligheten, den intense ensomhetsfølelsen og den intense fellesskapsfølelsen gjengis med nådeløs ærlighet og nådeløs kjærlighet.

Politisk og personlig

Nå er beretningen blitt teater. Ordene lyder som de gjorde på boksidene. Redigert og i utvalg, men fortsatt fortellinger fra jeg-et. Fire skuespillere gir fortellingen kropp. De er alle Olaug. De er alle Daniel. Slik viser de at alle vi, tilskuerne, også kunne vært Olaug. Vi kunne også vært Daniel. Hennes vitnesbyrd, intenst personlig, spesifikt og situasjonsbetinget, angår fellesskapet. Hvor skal grensene gå, mellom det ansvar hun og hennes familie bærer og må bære, og det samfunnet, det store vi, kan hjelpe med? Situasjonen er uløselig. Slitet er uten ende. Det betyr ikke at der ikke finnes hjelp eller trøst eller muligheter til å lette børen.

Dette er ett av flere underliggende budskap, i fortellingen, vi kan godt kalle det for den politiske delen av det - uttrykt gjennom telefonsamtaler med forvaltningen. Et annet handler om styrken i kjærligheten, styrken i båndet og styrken i det å kunne og å ville ta ansvar, den menneskelige, private delen. Ingen av disse budskapene trenger å forklares. De lar seg umiddelbart forstå.

Nært og symbolsk

«Tung tids tale» gjengir og utleverer voldsomt tunge situasjoner, vonde og vanskelige hverdagsinnsikter. Den ekspressive iscenesettelsen bringer dem nært, samtidig som den lar dem få lov til å bli symboler, synliggjøringer av at realiteten er enda større og enda mer omfattende enn dette. Formen, kraftfullt fysisk - Silas Henriksen er kreditert for koreografisk assistanse - skaper situasjoner som på en og samme tid framstår som forstørret og forminsket, sammenlignet med virkeligheten. Even Børsums scenografi, en kontainerlignende boks med dører og luker, hard og kantete, bidrar til det samme. I den er Olaugs seng en bratt diagonal trapp. Selv hvilen er ikke hvile, ansvaret er der alltid. Barnet, med voksen kropp, er mektig og ustyrlig. Blikkene, også når skuespillerne framstiller kvinnen, og hjelpeapparatet, stirrer ofte ut i rommet, lukket inne og samtidig søkende - men som regel uten å møte den andres blikk i kontakt. «Tung tids tale» sørger i seg selv likevel for kontakten. Den bygger et felles rom for felles opplevelse av felles ansvar. Dette er teater som utfordrer til å vise empati, forståelse og respekt.

Premieren var på Riksteatret 24. august 2018.