«3. august 1964». Rogaland Teater. Av: Tore Renberg. Med:
Gretelill Tangen og Mareike Wang. Regi: Arild Østin Ommundsen.
KOMMENTAR: Det store i det lille.
TERNING: FIRE
Verdig farvel
Under den strenge overflaten går ømheten dypt.
TEATER: 3. august 1964 er den dagen Dordi, snart fjorten år,
forstår hva respekt er. Det er også den dagen Dordis bestemor, Lydia, forstår
at Dordi ikke lenger er en «småpike», men også et menneske som kan ha noe å
lære henne.
Antydninger
Gretelill Tangen går nå av som pensjonist, og «3. august
1964» markerer hennes avskjed med Rogaland Teater. Det er et verdig, lavmælt farvel.
Tore Renbergs enakter er spesialskrevet for henne, og det er blitt en tekst som
respekterer hennes særskilte kvaliteter som skuespiller: Evnen til å antyde.
Evnen til å synliggjøre det store i det lille. Utad er Lydia en striks kvinne,
en kvinne som er opptatt av fasade og regler. Hun har bestemte omfatninger om
hva en snakker og ikke snakker om. Barnebarnet tester grensene hennes, og en
dag oppdager begge at det bor mer i den andre enn de hadde trodd. Med det får
Tangen også vise fram ømheten i rollefiguren, hennes (og sin egen) følsomhet og
klokskap. Mareike Wang lykkes i å skape en tenåringsskikkelse på grensen mellom
barnlig og moden. Dordi er spontan og inderlig, tøff og godhjertet. Både
bestemor og barnebarn blir mennesker en kan tro på og kjenne igjen.
Tabuet som brytes i «3. august 1964» er ikke skambelagt. Det
som er bortgjemt, er det i et håp om å beskytte. Lydia ønsker å skjerme
datterdatteren, datteren, seg selv og alle andre fra realiteter ingen av dem
til sist kan skjermes fra.
Intimt format
Forestillingen er, på alle måter, intimteater. Virkemidlene
er enkle. Settingen er intim, og konfliktene er nære og hverdagslige.
Problemstillingene tilhører menneskelivets aller mest allmenne. Likevel berører
«3. august 1964» et tema det sjelden snakkes om, også i 2018: Døden, og hvordan
vi levende forholder oss til de døde. Det hele løses på stillferdig vis. Et
drama uten drama? Ja og nei. Der finnes nok av sinnsbevegelse under overflaten,
og ikke alt blir forsøkt forløst. Det er en god ting, i tråd med hovedpersonens
personlighet, og det innebærer dessuten at tilskueren kan lese inn sine egne
forståelser av situasjonen. I «3. august 1964» finnes så vel uomtalte sorger
som vemod og trøst. Thomas Dybdahls myke musikk bærer følelser med seg, og
Mareike Wang synger dessuten en hjerteskjærende forsiktig versjon av «Blott en
dag».
Arild Østin Ommundsen gir både skuespillerne og publikum tid
og ro til refleksjon underveis, i det at han lar begge skuespillerne få lov til
å utfolde seg i langsomt tempo. Persondynamikken endres sakte, men avgjort. Begge
rollefigurene vokser som mennesker.
Innledningsvis har Tore Renberg vært svært opptatt av å
markere at vi befinner oss nettopp i 1964. Etter hvert som stykket går sin
gang, og situasjonene utdypes, blir teksten også mer situasjonsorientert,
heller enn tidsbilde-orientert, og også det språklige framstår som mer tidløst.
Premieren var på Rogaland Teater 26. april 2018. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 4. mai.
No comments:
Post a Comment