Juli 2018: St. Valentin

«St. Valentin». Kastellet og Kilden Teater i Fjæreheia, Agder. Av: Odd Grjotheim (tekst), Peter Halltorp og Arve Konnestad (musikk). Med: Øyvind Boye Løvold, Mari Lerberg Fossum, Lasse Vermeli, Tina Konnestad, Tor Magne Braathen, Thomas Jørstad Pettersen, med flere. Regi: Bentein Baardson.

KOMMENTAR: Lite å feste seg ved.

TERNING: TRE

Spinkle saker

Helgengaven består av pene bilder og tomme ord.

MUSIKAL: Motsetningen står mellom krig og kjærlighet. Jeg røper neppe for mye når jeg sier at kjærligheten er det en skal heie på. Likevel har jeg da sagt nær alt det er verd å si om handlingen i «St. Valentin». Historiefortellingen - om en kan bruke ordet historiefortelling om noe så tynt - er knapp og overfladisk.

Stikkord

Strukturen består av korte episoder, som hver kan oppsummeres i stikkord. Ingen av episodene går dypere inn i eller videre fra disse stikkordene. «St. Valentin» prøver ikke å vise menneskelig utvikling, å gi spenning til konflikter, eller å engasjere på annet vis. Historikerne vet mye om tidsepoken (rundt år 270) og lite om personen Valentin, eller Valentinus. Odd Grjotheim har i liten grad tillatt seg å dikte, og klarer heller ikke å gi tidsbildet liv. Å gjengi på skisseplan er tilsynelatende nok. I programteksten sammenligner regissør Bentein Baardson «St. Valentin» med mysteriespill eller pasjonsspill, middelaldersk religionsformidling. Gjennom tablåer på offentlige torg skulle analfabeter læres å tro. I katolske land fungerer slike spill fortsatt som samfunnslim, og både påskeevangeliet og feiringer av lokale helgener kan samle store folkemasser. Folk skravler og spiser, mens opptrinn går sin gang. I Norge er tradisjonen nærmest gjort overflødig - unntaket er barneskolers juleavslutninger - og «St. Valentin» vil neppe endre på det. At Øyvind Boye Løvold viser en stillferdig autoritet som Valentin eller at en kunne ha likt å se mer av Mari Lerberg Fossums talenter er ikke nok til å gjøre det interessant.

Dekorativt

Fjæreheia er et atmosfærerikt sted, og denne søreuropeiske norske sommeren har det fått preg av det gamle Roma, et Roma som allerede er i forfall. Brutte søyler og murrester signaliserer nedgangstid. Sammen med moderne stillaser, som lar aktørene bevege seg på flere høydeplan, gir dette en avstand til hendelsene, som er med på å forsvare innholdets knapphet. Ryall Burden er kreditert for scenografi. Baardson og koreograf Christina Markhus har gjort god nytte av scenerommet. Dekorative opptrinn tar plassen i bruk. Statistene er mange. Forflytningene er raske, positurene klassiske, mens kostymene (Else Elisabeth Lund) tydeliggjør rollegalleriets status og tilhørighet.

Musikalsk må sangerne kjempe mot sangtekster med opphopninger av flerstavelsesord, i konkurranse med intetsigende fraser. Begge deler svarer litt for ofte litt for dårlig overens med melodiene, som blander innflytelser fra mange ulike tidsepoker.

Premieren var i Fjæreheia 27. juli 2018.