September 2018: Peer Gynt

«Peer Gynt». Det Norske Teatret. Av: Henrik Ibsen i oversettelse av Jon Fosse. Med: Toralv Maurstad, Svein Tindberg, Ingrid Jørgensen Dragland, Sara Khorami, Jan Grønli, Geir Kvarme, Paul-Ottar Haga, Pål Christian Eggen, Karl-Vidar Lende, Niklas Gundersen, Jonas F. Urstad, Judy N. Karanja, Anette Amelia Hoff Larsen, Unn Vibeke Hol, Ragnar Dyresen og Paul Åge Johannessen. Regi: Eirik Ulfsby.

KOMMENTAR: Djervt og dystert

TERNING: FEM.

En avskjed uten håp

De samme valgene som gjør «Peer Gynt» strengt og hardt, gjør det også modig.

TEATER: Den gamle mannen står ustøtt på scenen. Døden står ved hans side, men den gamle mannen stritter imot. Han forsøker å forhandle. Han forsøker å forhale. Han gjenopplever det liv han har levd. Han konfronteres med valg han har tatt, feiltrinn han har begått. Dels viser han anger, dels trass. Dels har han lært og dels er han like uforstandig. Tilbakeblikket er også en domsavsigelse, en dødspåminnelse uten trøst og uten forsoning.

Erik Ulfsbys tolkning forskjønner ikke og unnskylder ikke Peers valg og Peers mistak. Peers rasisme, Peers smålighet, Peers egoisme og svik vises fram i all sin grellhet.

En og mange

Det Norske Teatrets nye «Peer Gynt» er djervt i sin dysterhet, en kompromissløs konfrontasjon fylt av undergangsstemning. Som teater og som livsvisdom er det hardt. Det er vanskelig, og det gjør vondt. Det gjør det også til modig teater, for Peer er ikke den eneste som konfronteres. Svein Tindberg, knappestøperen, den menneskelige framstillingen av Peers død og Peers samvittighet, konfronterer også publikum. Når teppet går ned er hans øyne rettet mot oss. Blikket, en oppfordring om å ta et oppgjør, viker ikke. Beskjeden er ikke gitt med ord, men den er like fullt tydelig: Peer er også oss. Vi er også Peer. De sjanser vi har forspilt er også forspilte.

Som salens Peer har også scenens Peer mange ansikter. Toralv Maurstad er den gamle Peer, her-og-nå-versjonen. Skuespillerens egen alder - 91 år og ti måneder - gir en ekstra dimensjon av alvor til framstillingen. Jan Grønli, Geir Kvarme, Paul-Ottar Haga, Pål Christian Eggen, Karl-Vidar Lende, Niklas Gundersen, Jonas Urstad og barneskuespiller Ailo Winther er Peers yngre identiteter. De spiller ut situasjonene fra fortiden, som en minnekatalog over misbrukte muligheter. Maurstad betrakter dem, og av og til går han inn som deltaker, en deltaker som bekrefter de valg som ble tatt. Forhandlingene med knappestøperen er det han som fører. Bønnene om utsettelse er det han som kommer med. Tindbergs knappestøper er der hele veien, han også, en mytisk skikkelse som ser og vurderer, og som med kropp, ansikt, stemme og ord understreker det ugjenkallelige.

Overgang

Maurstad er kledd i grått med hvit skjorte, Tindberg i helsvart. Hvite kostymer gjør skuespillerne for øvrig til blanke tavler. I korte glimt fargelegges klærne gjennom projeksjoner. Projeksjoner omskaper også hvite, oppstrimlede lerreter og gir forankringer i tid og sted. Denne løsningen sørger ikke bare for raske skifter, men er også en visualisering av det å ta valg - en overgang fra åpne muligheter til avklart og avgjort (og tilbake igjen). Den kan også sees som en hilsen til Det Norske Teatrets første «Peer Gynt», fra 1948, en oppsetning som også brukte projeksjoner. I Dovregubbens Hall-kostymene, og i sminken som blir brukt i denne scenen, ligger en hilsen til Robert Wilsons 2005-oppsetning. Jon Fosses nynorske gjendiktning ble også brukt i 2005. Hans orddrakt gir kjente formuleringer et lag av noe fremmed.

Fem ganger de siste fire år har Erik Ulfsby regissert «Peer Gynt»: Tre på Gålå, en i Kroatia, og nå på Det Norske Teatret. I alle de fem oppsetningene har Knappestøperen vært en sentral figur. Tindberg spilte ham også ved Gålåvatnet. Rollen nå har klare fellestrekk med rollen da, i form og i innhold, men den framstår som enda mer konfronterende nå, strengere og hardere, slik også oppsetningen i seg selv er strengere og hardere.

Premieren var på Det Norske Teatret 9. september 2018.