August 2018: Kultur

«Kultur». Latter. Av og med: Pernille Sørensen, med tekstbidrag fra Are Kalvø, Vemund Vik, Christopher Pahle, Elina Krantz, Forfatterne Bak og Bård Tufte Johansen. Regi: Are Kalvø.

KOMMENTAR: Kultur som statusmarkering.

TERNING: FIRE

Ukult nok

Pernille Sørensen går høyt og lavt. Hun er morsomst når hun går til siden.

SHOW: Forskjellen mellom hipp og uhipp ligger i referansene. Tanken er ikke ny, og den er ikke min, og den er heller ikke Pernille Sørensens. Mange har uttrykt den, utbrodert og ikke, i utsagn med høy eller med lav vanskelighetsgrad. Vi kunne ha sitert Pierre Bourdieu, eller vi kunne ha sitert Chris Rock, og hvem vi hadde valgt, ville ha gitt et klart signal om hvordan vi ønsket å bli oppfattet. «Kultur» er et helt show bygd over dette grunnprinsippet: Det handler om å bruke kulturvalg som statusmarkør - om å jåle seg gjennom å snobbe oppover, og om å jåle seg gjennom å snobbe nedover.

Outsiderrolle

Sørensen gjør narr av dem som pynter seg med sin smak for det høye og med dem som pynter seg med sin smak for det lave. At det siste er gjort før, og at det er enkelt, påpeker hun selv, i en utlegning om rosablogging og utseendefokus. At det første er det samme er like opplagt. Sammensetningen gjør «Kultur» til et show som passer begge publikumsgrupper, samt alle som plukker fritt imellom - men ingen av disse gruppene vil strengt tatt bli utfordret.

Kulturbegrepet i «Kultur» er det utvidede. Sørensen veksler mellom høyt og lavt, og trekker ofte også inn slikt som er så sært eller så smalt at det unndrar seg begge merkelapper: Fenomener som er så marginale (eller så utdaterte, eller så lokale) at de til tross for en viss gjenkjennelsesfaktor verken er kule eller ukule, og dermed nokså ubrukelige som statusmål - bortsett fra kanskje i små, interne sirkler. Gjennom å inkludere disse som om de var breddefenomener gjør hun også selv krav på en outsiderrolle, uten å si i klartekst at det er det hun gjør. Denne rollen er noe av det som gjør showet vinnende: I den ligger både selvironi og selvaksept, og særlig det siste er smittende.

Bevisst

Underveis kommer hun også innom materialisme og infantilisering, holdninger til død og til det å følge regler, blant mye annet. Et bevisst forhold til prestasjonspress, et gjennomgangstema i hele hennes komikerkarriere, ligger til grunn for mye av materialet. «Et bevisst forhold til» er også generelt en relevant beskrivelse. Pernille Sørensen tar på seg oppgaven som den voksne i rommet, en stemme for fornuft, en som hever seg over både jåleri og tomprat, en som velger å forholde seg praktisk til det upraktiske og konstruktiv til det lite konstruktive. Hun snakker til rette og skjærer gjennom dårskap. Signalordet «faktisk» går igjen som et tegn på hykleri, snikskryt og overfladisk posisjonering, på egne og andres vegne.

Framføringen virker utilgjort og nær, og teksten har tilstrekkelig mange snublesteiner i setningsoppbyggingen til at den virker mer spontant uttenkt enn den egentlig er - inkludert en forsnakkelse som kanskje og kanskje ikke var planlagt, men som nok uansett kan bli inkludert som liksom-forsnakkelse i kommende show.

Premieren var på Latter 23. august 2018.