Juli 2014: Trost i taklampa

«Trost i taklampa». Prøysenfestivalen. Av: Alf Prøysen, dramatisert av Marie Hafting. Med: Kjærsti Odden Skjeldal, Tom Styve, Ole Christian Gullvåg, Ida Løken, Ane Skumsvoll, Jacob Vigeland, Sven Henriksen m.fl. Regi: Morten Joachim. Musikalsk ansvarlig: Frode Berntzen.

Alle fugler smålige de er.

Ikke bare gøy på landet

Hvis idealet er jordnærhet, hva skjer med den som drømmer om å fly?

TEATER: «De var i kontakt med jorden». Dette er en av de første replikkene i Marie Hafting/Morten Joachims «Trost i taklampa», og den er en nøkkelreplikk. Den skiller «oss» og «dem», småfolk og synsere, og den viser hvor enkelt det er å være pompøs på andres vegne.

Gjennom raske riss og typetydelige persontegninger etableres skikkelser og miljø. Store og dyptgripende spørsmål om klasse, kontroll og identitet behandles gjennom forræderisk muntre scener. Marie Haftings manus og Morten Joachims regi har lagt historien nær folkekomedien, og enkeltscener flørter med parodien. Alvoret finnes, i forestillingen, men ofte er det kamuflert. Det er som om Hafting & Joachim vil understreke at det ikke alltid er like lett å se skygger i skarpt sommersolskinn. Gunvor (Kjærsti Odden Skjeldal) kjenner skyggene. Oppvokst i ei mørk husmannsstue får hun aldri nok lys eller farger. Men Gunvor, hun som har tilnavnet gapatrosten, hun som drømmer om å være lerkefugl og lokkefugl, skal få oppdage at ikke alle andunger blir til svaner.

Smålighet

I buret - eller «Bygdsbygda», som er stedsnavnet som brukes når «Trosten» tar til vingene der Prøysen selv ble klekket ut av egget - finnes rovfugler, spurv, papegøyer og trekkfugl, i en hakkeorden som tidvis forandrer seg: Spottefuglen Hjalmar (Tom Styve). Påfuglen Lundjordet (Sven Henriksen). Den tilsynelatende anonyme spurven, som til slutt viser seg å være en frittflyvende svale, Arne (Jacob Vigeland). Og så alle hermefuglene.

Gunvor sliter med å finne sin plass i flokken, og i seg selv. For Gunvor, med rød sløyfe, rødt hårbånd, rød bluse, rød skjorte, rødt tørkle og rød kjole, røde Converse og røde gaver til mor og far, er desperat etter de andres aksept. Kjærsti Odden Skjeldal lykkes i å formidle hennes stolthet og hennes sårbarhet, ønsket om storhet i møte med småligheten. Men rolletolkningen skjuler heller ikke Gunvors egen smålighet. Hun vil ikke bare ha revansj. Hun vil ha hevn.

Kostymene (Mari Hesjedal) tilsier (med noen avvik) at handlingen finner sted i 1950, eller deromkring, året Prøysen ga ut romanen. Avisa er fra juli 2014, og scenografien (også Hesjedal) er åpen og tidløs.

Musikalsk spredning

Ikke alt det musikalske materialet tilhører Prøysen. Kanskje er ideen å vise hvor allmenne hans temaer er, eller hans slektskap til andre sangskrivere. På ett tidspunkt gjøres det til god effekt: Når Lundjordet gjør entré på engelsk, syngende på «Green green grass of home» viser det hvor langt fra hjembygda han har fjernet seg, og hvor lite klar over det han er. Men når Elise (Ida Løken) får sin sjalusi lydliggjort gjennom Dolly Partons «Jolene» virker det, i alle fall på undertegnede, som mer av en distraksjon enn en utvidelse.

«Fant de virkelig ikke en Prøysen-sang om sjalusi og å føle seg mindreverdig?», tar jeg meg i å tenke, og alternative ideer leder tankene på avveie. Det samme skjer når Gunvor, som vi allerede har fått etablert ikke forstår engelsk, tar mikrofonen under bygdefesten.

Premieren fant sted på Prøysentunet i Ringsaker, mellom Prøysenstua og Prøysenhuset, 23. juli 2014.

Juni 2014: Monty Python Live (mostly)

«Monty Python Live (mostly)». The O2 Arena, London. Av og med: John Cleese, Michael Palin, Eric Idle, Terry Jones, Terry Gilliam og Carol Cleveland. Regi: Eric Idle.

Antipompøs pidestall.

TERNING: FEM

Monumenty Python

Snakk om å møte teppefall med et bukk!

SHOW: Monty Python hyller seg selv, på en måte som på en og samme tid setter dem på en pidestall og river dem ned av den.

Den gamle signaturen er der fremdeles: Monty Python latterliggjør autoriteter og kunstnerisk pompøsitet, mens de krever sin kunstneriske frihet og retten til å bedrive tøys og tull. Samtidig er de meget klar over at de nå selv er å regne som autoriteter. Det legger til rette for mye metahumor og selvironi, noe som ligger i tjukke lag over liveshowet.

Nytt og gammelt

Det store spørsmålet er: Har de det fremdeles? Er de fremdeles like morsomme? Hva som er «like morsomt» vil nok være en subjektiv vurdering. Mitt eget svar er «ikke helt, men det er ikke fryktelig langt unna».

Det er lett å være enig i at «Monty Python Live (mostly)» har verdier langt utover nostalgiverdien. Showet trekker linjer fra den gang da til denne gang nå, og framstår som simultant selvbevisst og selvironisk, patosfylt og patosforaktende. Det ligger minst et ekstra lag av selvreferanser inne i hvert innslag, ofte flere. Storskjermene over og ved siden av scenen brukes aktivt ikke bare til å forstørre handlingen som skjer på scenen, men også til tilleggsanimasjoner og visning av gamle TV-innslag i den form de hadde da de opprinnelig ble vist, både som innramming av sceneopptredenene, og som tilleggsinformasjon til dem. Det gir et preg av interaktivitet, og øker tempoet når vi sammenligner med tidligere show og programmer, samtidig som nostalgien ivaretas.

Monumentalt

De fem komikerne, med gjester, har på forhånd gjort mye ut av sin egen alder. Den brukes også til komisk effekt i showet, samtidig som den mest fysiske komikken og de villeste sportslige sprellene overlates til danserne (tjue i tallet). De, koreografert av Arlene Phillips (som også tidligere har samarbeidet med Monty Python), samt orkesteret, ledet av John Du Prez, og en svært aktiv lysdesign (Patrick Woodroffe) bidrar sterkt til at showet får det monumentale preget det har.

«Monty Python Live (mostly)» er inspirert av Broadway-musikalen, Las Vegas-showet og stadionkonserten i nesten like stor grad som den bygger på egne TV-serier og kavalkader. Mesteparten av materialet er kjent, men lite av det framføres i den form det er kjent i. Forandringer i rollebesetning, nye overganger og sammenbindinger, alternative vekslinger og replikkutskiftninger sørger for at selv den som er godt bevandret i Pythons verden må følge med for å få med seg alle detaljer.

På ett punkt mistenker man at ikke en gang John Cleese har fått med seg alle detaljer underveis, men det er et høyst menneskelig øyeblikk det er lett å tilgi. 

Premieren fant sted i O2, London, 1. juli 2014.

Juni 2014: Sommer i smilehullet

«Sommer i smilehullet». Piraten Kro, Stavern/Mot Normalt AS. Av og med Stig-Werner Moe, Espen Bråten Kristoffersen og Steinar Johansen, med tekstbidrag fra Rune Dahl Bjørnsen, Hanne T. Asheim, Hilde Skappel m.fl. Musikk: Håvard Gressum Antonsen. Regi: Tom Sterri.

Mye godt. Noe labert.

TERNING: FIRE

Galskap til grunn

Crazyhumoren har godt feste. Men «Sommer i smilehullet» har ikke den dybde eller den bredde vi har lært å forvente av sommerrevyene på Piraten.

SHOW: La oss ta minusene først: Noen av tekstene er sørgelig svake. «Halvdan avslører» (skrevet av Bjørnsen og Sterri, framført av Johansen), lyder som om den er satt sammen fra vitsebøker fra 1980-tallet, og burde vært vraket i prøveprosessen. «Samlivsproblemer» (også av Bjørnsen, framført av Moe og Johansen) oppleves som lettvint og billig. «Festterroristen» (av Bjørnsen, med Johansen), «Skilsmissebarnet» (av Sterri, med Kristoffersen og Johansen) og «Barn i tiden» (av Bjørnsen, med Moe og Johansen), har noen sterke linjer, men de er alle endimensjonale numre med ett enslig lags kommunikasjonsnivå, der utviklingen består av variasjoner over startpoenget.

Over til gledene

Dette skjemmer et show som også har rike innslag av vilter uforutsigbarhet, sprelsk galskap og lekenhet som trekkes ut i det helsprø og det hysteriske. Som i «Gitaruvennene», en herlig demonstrasjon av at det finnes både en positiv og en negativ definisjon av begrepet «å stjele showet» (satt sammen av Bjørnsen, etter Gitarkameratene og framført av samtlige, inkludert Antonsen), i medieironiske «Forsidedyrene» av Hanne T. Asheim, framført av Moe/Kristoffersen/Johansen, og i livsglade «Hei og hopp» (tekst og musikk av Øystein Sunde, med Moe, og fra Sunde-musikalen «Det året det var så bratt», som hadde premiere på Teater Innlandet tidligere i år). 

Musikkstil- og kostymekavalkaden «En enkel melodi», som avslutter første del av showet (av Sterri, framført av trioen) er et særs vellykket varieténummer, det samme er «Stolt i sin kjole» (Bjørnsen, Sterri, med trioen), mot slutten av andre del. Og hva skal man si om en lengre nostalgisekvens der Stig-Werner Moes tilbakeskuende hyllest til Ingrid Espelid Hovig går over i Eric Idle-aktig «Nudge nudge, wink wink»-innuendo? Kanskje at den kjennetegner showfilosofien vi kjenner fra alle Moes sommershow i Stavern, der et skrått blikk på verden og en skeiv inngang til livet (og her er det bare det som står mellom «og» og parantesen som viser til legning) danner en rød tråd gjennom flere år.

Samspill

Stig-Werner Moe får også i år vist sin komiske spennvidde, fra slapstick-klovneri til nyanserik følsomhet, med flerlagskommunikasjon og evnen til å vri og vende en tekst for å la publikum se en sak fra flere sider.

Flere ganger kjenner undertegnede likevel på et savn etter å se ham med sin mangeårige makker Simon Andersen, i det samspill som vokser ut av år med forståelse og friksjon. Det kunne ha løftet, eller i alle fall kamuflert problemene i, de svakere numrene. Men kanskje kan samarbeidet mellom Moe og Espen Bråten Kristoffersen bli like sterkt. I samspillet Eggum-Sunde i «Gitaruvennene» finnes tegn på det, og det får oss (= meg) til å ønske flere numre der de to opptrer sammen.

Kristoffersen har dessuten styrket den vokale siden av showet betydelig, og i sine solonumre, ikke minst i publikumsflørtende «Alt jeg trenger» (Skappel/Foster), og i den følsomme balladen «Min første kjærlighet» (Bjørnsen/Hatch/Trent) viser han noe av sin bredde som musikalartist, i sang og skuespill. Han er den man forlater showet med et ønske om å ha sett mer av.

Premieren fant sted på Piraten Kro i Stavern 28. juni 2014.

Juni 2014: Grimstadgram

«Grimstadgram». Apotekergaarden, Grimstad. Av og med: Lisa Tønne, Jonna Støme, André Jerman, med tekstbidrag også fra Jon Niklas Rønning, Trond Hanssen og Vemund Vik. Regi: Vemund Vik.

Plutselig #denfølelsen.

TERNING: FEM

Fellesskap med og uten filter

Dialogen er det opprinnelige sosiale mediet.

SHOW: Det skjer et skifte i «Grimstadgram» omtrent midtveis i showet. Et skifte i energi, tempo og intensitet. Jonna Støme står på scenen, alene i sin standupsekvens. Han går brått fra publikumsfrieriet til provokasjonen. Og plutselig forstår premierepublikummet nøyaktig hvor velkommen deres respons er for utøverne.

Kommunikasjon

Med dette, i dette og etter dette oppleves «Grimstadgram» som en syntese mellom de tre som opptrer og de mange de opptrer for. Som et fellesskap som minner oss om at det er samtalene, fortellingene, ordene, som danner de opprinnelige sosiale mediene. Som en tydeliggjøring av at kommunikasjon avhenger både av avsender og mottaker, og at det vi opplever som «timing» ikke bare styres av avsenderens utporsjonering av sine virkemidler, men også av mottakerens åpenhet for dem. 

Før dette har der vært tidspunkter i «Grimstadgran» der de tre på scenen - Lisa Tønne, André Jerman, Jonna Støme - har slitt med å nå fram. Ikke at tekstene er svake, for det er de på ingen måte. Ikke at komikerne mangler sikkerhet, autoritet, nærvær, for det har de. Men der har ligget en avventenhet over både scene og sal, en kanskje-kanskje ikke-holdning der ingen av partene har nådd helt inn til den andre. Stømes raske brudd er det som skal til for å bryte igjennom og å vinne fram til den ekte kommunikasjonen. Resten av showet mottas med den oppmerksomme reaksjonsviljen som gjør liveformen så motiverende både for den som opptrer og den som får se og høre at det skjer: Dette er kommunikasjon. Dette er nå. Vi er her. Det er slik det skal være.

Solide sanger

«Grimstadgram» veksler mellom standupsekvenser, noen få sketsjer og noen flere revyviser (i hovedsak er det Lisa Tønne som synger, med en bevisst, fokusert diksjon som fremhever vitsene i visene). Sangene Jon Niklas Rønning og Trond Hanssen har levert, «#sommerkveld på gården» (som dreier seg om et spesifikt ektepar på en spesifikk gård et sted i Sørum kommune) og «#so ro lillemann» (som kunne ha vært lagt til barnerom over hele verden), utmerker seg med fiffige sluttlinjer og en effektiv kontrast mellom velkjente, «ufarlige» toner og noe farligere tekster.

Vi som flere ganger har sett hver av de tre på standupscenen kjenner igjen noe av solomaterialet. Men det framstår i foredlet form denne gangen. Lisa Tønne har perfeksjonert sine selvtillitsbetraktninger og sin mammografikåsering. Jonna Støme har sortert høydepunkter fra sine barne-tv-erfaringer. André Jerman har funnet en rytme der han skifter uanstrengt mellom det slentrende og det spissede, og Vemund Vik har skapt overganger, noen ganger glidende, andre ganger plutselige, som binder forholdsvis ulik tematikk sammen i en nysgjerrighetsskapende helhet. 

Det felles fundamentet er avviket mellom personlig frustrasjon og forskjønnende fasade. Mye har de sosiale mediers lette kvikkhet. Mye er allmennvinklet gjenkjennelig. Noe er skarpt og med overraskende vrier på det allmenne. Det aller, aller meste er godt observert og like godt uttrykt.

Premieren fant sted på Apotekergaarden i Grimstad 18. juni 2014.

Juni 2014: Lukta av penger

«Lukta av penger». Grenland Friteater på Sjøfartsmuseet Du Verden, Porsgrunn. Av Tor Arne Ursin etter skikkelser skapt av Kjartan Fløgstad. Med: Geddy Aniksdal, Anne-Sophie Erichsen, Anette Röde Hagnell, Kjersti Posti Høgli, Lars Vik, Carl Henrik Ekblom, Leif Arild Sanden, Truls Hannemyr, Terje Sødal, Vidar Ytre-Arne, Yolanda Rojas, Bryan Meza og Jorge Rodriguez. Regi: Tor Arne Ursin.

Tempofylt humor-alvor.

Byggeklosser til skepsis

Innpakningen er humoristisk, innholdet alvorlig. «Lukta av penger» peker nese til slagord, fyndord og tomme fraser.

TEATER: Det norske industrieventyret er ute. Det har flagget ut. Fiskemel- og omega 3-fabrikker er etablert i Peru. Var det noen som sa «så levde de lykkelig alle sine dager»? Det kan ikke ha vært Grenland Friteater.

Karikaturlån

Formen er billedrikt, fartsfylt vandreteater, bygd opp om beskrivende, hendelsestette enkeltscener og -miljøer fra Norge og Peru i dag, fra Peru i 1932, og fra Peru på 1980-tallet. Fordelt på sju stasjoner, fortalt gjennom tre språk pluss musikk, og med et handlingsforløp som benytter seg av gjentagende mønstre for å knytte de ulike hendelsene sammen, forteller Tor Arne Ursin og kompani en historie om hvordan samfunnsbetingelser påvirker enkeltskjebner.

Rollegalleriet består av klart karakteriserte typer, skapt for å gjennomskues, og (også i de tragiske scenene) røft uttegnet og fulle av humor. Ofte er kjennetegn og replikker lånt fra karikaturen, i en personlig vri på commedia dell'arte, oppdatert til moderne forhold. Kostymevalgene (skapt av Kjersti Posti Høgli og Guro Dale, det samme er scenografien) forsterker dette preget.

Typer

Blant skikkelsene er den tyggegummityggende amerikanske militæroffiser, hvis ansiktsuttrykk ikke preges av løgnene han forteller, spilt av Leif Arild Sanden, med fornøyelig bred aksent, og den hoftevrikkende, armviftende eventplanlegger, spilt av Lars Vik, som klarer å gi inntrykk av en mann som er forelsket i sin egen parykk. (Samme mann er også kostelig streng som fanatisk geriljaforkjemper.) Publikum smiles til av den selvopptatte næringslivskvinnen som smørblid og uten skam lirer av seg påstander som «våre avfallsprodukter er så rene at de kan gå rett tilbake i produksjonen», begeistret tolket av Anne-Sophie Erichsen. Og vi følger den naive sosialantropologistudenten som bare delvis er i stand til å ta inn over seg det hun blir fortalt, og som i mer voksen alder blir til en politisk historieforsker av det forbeholdne slaget. Kjersti Posti Høgli forbinder sine to ulike utviklingstrinn så godt at forbindelsen mellom dem ikke bare er troverdig, men selvfølgelig.

Naivitetens farer

Politisk naivitet er et gjennomgangstema for «Lukta av penger»: Den politiske naivitet som vokser ut av revolusjonsromantikk, den som vokser ut av egen maktutøvelse, den som vokser ut av ideologisk blindhet.

«Kapitalens veier er uransakelige», sies det, for sikkerhets skyld to ganger, i «Lukta av penger». Et stykke på vei er prosjektet å ransake nettopp disse veiene. Men det er ikke bare pengehungeren som bærer med seg en odør av noe odiøst i denne forestillingen. Det ligger en emmen eim over fyndord og fraser i flere avskygninger. «Lukta av penger» er teater med et budskap. Det lyder «tro ikke på eventyr».

Premieren fant sted i og nær sjøfartsmuseet Du Store Verden i Porsgrunn 3. juni 2014.