«Seinfeld Live» av og med Jerry Seinfeld, Telenor Arena/Atomic Soul/Jerry Seinfeld. Terning: FEM.
Detaljobservasjonenes mester er tilbake.
Jerry Seinfeld har ikke forandret seg mye på 13 år. Ikke at det er noe galt med det.
Aldri for seint for Seinfeld
STAND UP: Etter ni år på skjermen ble siste episode av «Seinfeld» spilt inn i 1998. «Et program om ingenting», hevdet skaperne. Det var ikke helt sant: Det handlet om usikkerhet forkledd som kynisme.
Seinfeld da
TV-Seinfelds kjernehumor var narsissistisk-nevrotiske hverdagsvittigheter med utspring i irritasjon over bagateller, formidlet gjennom signaturuttrykk som noen ganger øyeblikkelig ble slang: «Not that there’s anything wrong with that», «Yada yada yada», «Get out» og «No soup for you».
Rollefiguren Seinfeld var en småanonym betrakter som gjerne ville framstå som verdensvant og betydningsfull. Han brukte distanse og tørr, oftest ubegrunnet overlegenhet. Han kom med sarkastiske bemerkninger for å bevise (og, da han ofte tok feil, motbevise) hvorfor han fortjente å heve seg over andre. Fellesskapet mellom ham og vennene dreide seg om delt smålighet, og vi møtte ham som kverulantisk selvopptatt «privat» og som pedantisk brobyggende i seriens mange scenesekvenser: «Har dere også lagt merke til…?»
Seinfeld nå
Telenor Arena er med sine 10 000 kvadratmeter og rundt 20 000 sitteplasser en langt mindre intim arena enn komiklubben vi husker fra TV. Storskjermer er satt opp for at alle skal få med seg komikerens ansiktsuttrykk. Men scene-Seinfelds stil er lett gjenkjennelig: Han er fremdeles detaljhumorens mester.
Fortsatt er 57-åringens viktigste grep å forstørre småting, trekke uventede sammenhenger ut fra dem og å la seg, tilsynelatende, «hisse opp», mens stemmen stiger og konklusjonene blir mer usannsynlige. Det er snakk om gjenkjennelse trukket ut i overdrivelse. Temaene tilhører 2011, hovedpersonens eget familieliv har forandret hva han er opptatt av. Noe er langt fra nyskapende (kvinner bruker lang tid på badet), men det er fortsatt snakk om gjenkjennelse trukket ut i overdrivelse.
Fortsatt er hver observasjon nøye gjennomarbeidet for å virke tilfeldige og slentrende. Timingen er upåklagelig og formuleringene har den riktige balansen mellom uvesentlig og smart. Lekent? Ja, det oppleves som lekent, men det handler om kontroll. Jerry Seinfeld viser fremdeles mesterlig beherskelse av den «uanstrengte» humoren det er så lett å undervurdere og så vanskelig å få til. Han er fortsatt en mester på sitt område.
Tuesday, June 7, 2011
Juni 2011: Sommerlatter 2011
«Sommerlatter» av og med Sturla Berg-Johansen, Cecilie Steinmann Neess, Jonas Kinge Bergland og Tommy Steine, Latter. Regi: Vemund Vik. Terning: Fem.
4 x moro.
«Sommerlatter» i storslag
Firerbanden har funnet sommerformen.
SHOW: Har Sturla Berg-Johansen noen gang vært bedre enn dette? Undertegnede kan ikke huske det. Han gir oss en særegen monolog holdt i naivistisk til ettertanke-stil. En forfriskende grunntone av «kan vi ikke alle være venner?» gjør syrlige innslag enda litt friskere og deilig tvetydige.
Særpreg
Fortsatt ferske Cecilie Steinmann Neess har allerede brukt sin spastiske introdans så ofte at den begynner å ligne en signatur. Også ellers har hun funnet sin personlige scenestil, som bajas med det som må være norsk standups mest aktive ansiktsmimikk og trolig også mest energiske kroppsspråk. Tekstene er springende med en struktur som gjør dem uforutsigbare.
Jonas Kinge Bergland bruker dagjobben som lege og egen bopel på uheldig adresse som to av flere uventede utgangspunkt i en monolog om et litt uvanlig hverdagslivs enda mer uvanlige hverdagsbetraktninger. Dette er klassisk standup, velformulert og presist levert.
Tommy Steine står for en sekvens spekket med gode poenger, framført strammere og mer strukturert enn det de fleste vil forvente. Løftet han ga under standupfestivalen om å komme tilbake i sommershowet med «helt nye vitser og helt ny innlevelse» kan regnes som innfridd.
Mere
Vemund Vik har regi og fortjener ros for at fire komikere med nokså ulik tematikk og svært forskjellig uttrykk framstår som et fungerende fellesskap, enten de opptrer hver for seg eller sammen. Overgangene mellom dem er fint flettet, fellesnumrene er godt balanserte. Et felleshøydepunkt er gitarduetten med JKB & CSN. Vi aner at Vik også har gjort en jobb som tekstdoktor, da alle tekstene er passe lange, passe stramme, med fint avpasset rytme og naturlig variasjon i innhold.
En av de beste reglene innen underholdning lyder «Leave them wanting more»: La publikum ønske seg mer når du går av scenen. Vik er nok den som fortjener den største æren når alle de fire på scenen klarer dette.
4 x moro.
«Sommerlatter» i storslag
Firerbanden har funnet sommerformen.
SHOW: Har Sturla Berg-Johansen noen gang vært bedre enn dette? Undertegnede kan ikke huske det. Han gir oss en særegen monolog holdt i naivistisk til ettertanke-stil. En forfriskende grunntone av «kan vi ikke alle være venner?» gjør syrlige innslag enda litt friskere og deilig tvetydige.
Særpreg
Fortsatt ferske Cecilie Steinmann Neess har allerede brukt sin spastiske introdans så ofte at den begynner å ligne en signatur. Også ellers har hun funnet sin personlige scenestil, som bajas med det som må være norsk standups mest aktive ansiktsmimikk og trolig også mest energiske kroppsspråk. Tekstene er springende med en struktur som gjør dem uforutsigbare.
Jonas Kinge Bergland bruker dagjobben som lege og egen bopel på uheldig adresse som to av flere uventede utgangspunkt i en monolog om et litt uvanlig hverdagslivs enda mer uvanlige hverdagsbetraktninger. Dette er klassisk standup, velformulert og presist levert.
Tommy Steine står for en sekvens spekket med gode poenger, framført strammere og mer strukturert enn det de fleste vil forvente. Løftet han ga under standupfestivalen om å komme tilbake i sommershowet med «helt nye vitser og helt ny innlevelse» kan regnes som innfridd.
Mere
Vemund Vik har regi og fortjener ros for at fire komikere med nokså ulik tematikk og svært forskjellig uttrykk framstår som et fungerende fellesskap, enten de opptrer hver for seg eller sammen. Overgangene mellom dem er fint flettet, fellesnumrene er godt balanserte. Et felleshøydepunkt er gitarduetten med JKB & CSN. Vi aner at Vik også har gjort en jobb som tekstdoktor, da alle tekstene er passe lange, passe stramme, med fint avpasset rytme og naturlig variasjon i innhold.
En av de beste reglene innen underholdning lyder «Leave them wanting more»: La publikum ønske seg mer når du går av scenen. Vik er nok den som fortjener den største æren når alle de fire på scenen klarer dette.
Subscribe to:
Posts (Atom)
