Friday, February 6, 2015

Januar 2015: Konstellasjoner

«Konstellasjoner». Nationaltheatret. Av Nick Payne, oversatt av Ole Johan Skjelbred. Med: Ågot Sendstad og Erland Bakker. Regi: Peer Perez Øian.
Små skisser, store veivalg.

Kvikke brudd


«Konstellasjoner» er en mulighetsmosaikk, med raske vekslinger mellom ulike virkeligheter.

TEATER: Hva styrer et menneskeliv? Valg, naturligvis, men ikke bare valg - omstendigheter vi ikke kan kontrollere legger også føringer for oss. I Nick Paynes «Konstellasjoner» danner både valgene og det ukontrollerbare variabler.
Marianne (Ågot Sendstad) og Roland (Erland Bakker) møtes på en grillfest. Hva som skjer etterpå skildres gjennom en samling alternative scenarier.
Endret, og ikke
Personlighetene er nokså stabile de ulike scenene igjennom. Hun har en bråhet over seg, en småbrysk direkthet. Kanskje signaliserer det et kontrollbehov, kanskje bare at hun er vant til å være alene. Kanskje kan det også tolkes som et varsel om en voksende hjernesvulst. Han er noe mer avventende, kanskje som uttrykk for en usikkerhet, kanskje en forsiktighet, kanskje en fleksibilitet.
Personkjemien mellom dem tegnes noen ganger som sterk, andre ganger som mer distansert. Det varierer hvor mye temperament de viser og hvor trygge Peer Perez Øian lar dem være på hverandre i de ulike situasjonene. Som oppvisning i skuespillerteknikk er «Konstellasjoner» en eksemplifisering av de små nyansers betydning. De samme (eller oftere, nesten de samme) replikkene, ytret på nye måter, i lett forandrede scener, med mer eller mindre nærhet eller avstand, forståelse eller skepsis, lades med en litt annen betydning.
Ofte forsterkes komikken gjennom repetisjonen. Den sosiale keitetheten begge rollefigurene bærer med seg, hver på sin måte, tydeliggjøres gjennom gjentakelsene. Men det kan også være at de samme gjentakelsene gjør det vanskelig - for tilskueren - å ta alvoret alvorlig. De mange skiftene skaper jo også distanse. Brudd blir til intellektuelle øvelser i «hva om». Enkeltscenene fungerer som skisseaktige forslag til hva som kan komme til å skje eller kunne ha kommet til å skje. Med det trenger ingen tilskuer å engasjere seg i årsak eller konsekvens. En ny versjon av virkeligheten vil uansett straks bli lagt fram.
Kollasjform
Ida Ekblads sceniske installasjon er en kunstkollasj i seg selv. De fleste av gjenstandene i den er rent dekorative, uten noen praktisk funksjon. Dette bidrar også til å frigjøre det som skjer fra våre vante oppfatninger om tid og sted, oppfatninger «Konstellasjoner» stiller spørsmål ved. Også Gaute Tønders musikalske kulisser er med på å løsrive handlingene fra hverandre, og fra eventuelle forventninger om ett (og bare ett) her-og-nå.
Marianne er astrofysiker, og hennes teorier om parallelle univers - multiverset - gir et vitenskapelig metanivå til forestillingen. Dét trenger man ikke forstå for å ha utbytte av den. Det er også mulig å se «Konstellasjoner» som et assortert utvalg av alternative framtidsforløp innenfor en og samme virkelighet.
Fortellingen er ikke vanskelig å følge: Nesten hver gang scenariene skifter, går handlingen tilbake til et punkt der vi har vært før.

Premieren var på Nationaltheatret 31. januar 2015.

Januar 2015: Påfuglen



«Påfuglen». Trøndelag Teater. Av: Tyra Tønnessen (tekst) og Jovan Pavlovic (musikk). Med: Marianne Meløy, Tor Ivar Hagen, Kathrine Thorborg Johansen, Christian Ruud Kallum, Karl-Vidar Lende, Henriette Marø, Herbert Nordrum, Jon Lockert Rohde. Regi: Tyra Tønnessen. Musikalsk ansvarlig: Jovan Pavlovic.
Idéteater for de yngste.

Dyrefabel til diskusjon

«Påfuglen» stiller kanskje vel enkle spørsmål. Men den lar seg ikke friste til å gi for enkle svar.

MUSIKAL: «Urettforferdelig», pleier en sjuåring jeg kjenner å si. I «Påfuglen» - med undertittelen «en urettferdig musikal» - har både urettferdighet og forferdelighet sin plass. Familiemusikalen fungerer som en oppfordring til å diskutere sosial fordeling, innvandringspolitikk og lovgivning voksne og barn imellom.
Politisk fabel
De politiske metaforene er åpenbare. Påfuglene er uglesett selv i landet der de bor, et land som er styrt av en grusom, despotisk gribb. Dermed prøver de lykken i et rikere, kaldere land, et sted det er langt mellom fargene. Ikke alle reiser: Påfuglmor (Kathrine Thorborg Johansen) frykter at valpevernet skal ta fra henne kyllingene, så hun etterlater dem hjemme og lover å komme tilbake med penger å ta seg av dem igjen med. I landet hun kommer til, som tigger, bor hundene - som er mer byråkratiske, mer konforme og så hverdagsliggjort velstående at de kan omtale minibankene som pengemaskiner. De vet ikke helt hvordan de skal ta imot de fremmede fuglene. Men pappahunden (Herbert Nordrum) og hans datter (Marianne Meløy) skjønner raskt at noe må de gjøre.
Med det er tonen for familiemusikalen satt. Ideer om rettferdighet skal bli utfordret og diskutert. Ulike ståsteder skal uttrykkes og forklares. Vanskelighetene med å finne teoretiske svar som også fungerer i praksis skal bli vist. I «Påfuglen» uttrykkes erklæringer om ønsker, ideer og mål i klartekst. Men Tyra Tønnessen og Jovan Pavlovic later ikke som om løsninger er like lette å komme fram til.
Identitet
Identitet knyttes sterkt opp mot etnisitet, i «Påfuglen». Skikkelsene definerer seg selv ut fra gruppetilhørighet, og egenskaper er i stor grad sortert etter kultur. Lenge kan det se ut som om forestillingen aksepterer ideen om naturgitte forutsetninger, at visse folkeslag er mer fargerike (og -løse) enn andre. Kontrasten mellom landene er parodisk i begge retninger. Men etter hvert som individer trer klarere fram og ulike synspunkter innenfor en og samme kultur og en og samme familie legges for dagen, vokser også dette bildet seg mer nyansert.
Hundenes lydbilde tilhører trønderrocken, med en og annen avstikker innom arbeiderkampsangen. Fuglenes, og særlig påfuglenes, har et mer østeuropeisk preg, med innslag av klezmer, mer fremtredende trekkspill og andre referanser mot romanikultur og øvrige reisende folks tradisjonsmusikk. Det er neppe å røpe for mye når jeg sier at mot slutten smelter de musikalske innflytelsene sammen - og at det henger naturlig sammen med handlingsutviklingen. Samtidig faller ikke «Påfuglen», musikalsk eller dramatisk, for den fristelse det kunne ha vært å harmonisere seg fram til komplett idyll. 

Premieren var på Trøndelag Teater 23. januar.

Januar 2015: Chicago



«Chicago». Oslo Nye Teater. Av: Fred Ebb (manus og sangtekster), Bob Fosse (manus og originalkoreografi) og John Kander (musikk) etter Maurine Dallas Watkins, oversatt av Svein Selvig og Svein Sturla Hungnes. Med: Hilde Louise Asbjørnsen, Eli Stålhand, Dennis Storhøi, Bentine Holm, Henriette Faye-Schjøll, Sindre Postholm m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes. Musikalsk ansvarlig: Petter S. Kragstad.
TERNING: FEM
Glitter, glam og show.

Forbrytersk forførende

Oslo Nye Teater gir oss en skruppelløst underholdende versjon av «Chicago».

MUSIKAL: «Chicago» bygger på en splittelse. Formen er glamorøst. Innholdet er grelt.
Bindeleddet er et samfunn som er mer enn villig til å la seg lure.
Stjerne
Vi befinner oss på 1920-tallet, i Chicagos jazzmiljø og kvinnefengsel. Roxie Hart (Hilde Louise Asbjørnsen) og Velma Kelly (Eli Stålhand) er byens mest glamorøse mordersker. Men er rampelyset stort nok til dem begge?
De lyder bra sammen, de to, men Asbjørnsens Roxie erobrer raskt stjerneplassen, i forestillingen som i fortellingen. Asbjørnsen har et ansikt som telegraferer tilleggsinformasjon samtidig som hun synger, en egenskap både skuespiller og rollefigur benytter seg av i rikt monn. Rivaliseringen og (etter hvert) alliansebyggingen de to imellom framstilles med selvbevisst humor.
Showbiz
Oppsetningen gir oss gleden av et levende orkester, prominent plassert på scenen. Dette er en showbizforestilling på høyt nivå og på alle nivåer.
«Chicago» bruker velkjente triks, med selvironi. Samtidig som den forteller hvor upålitelig bedragerisk en glitrende overflate er, forfører den ved bruk av det samme glitteret.
Den spiller på kjønn, med et rollegalleri av ukontrollerbare kvinner ikledd undertøy, omgitt av menn som ikke har så mye mer på seg.
Bare én mann har kontroll: Billy Flynn (Dennis Storhøi). Han har det til gjengjeld til gangs.
Herlige biroller
I sine ulike utgaver av lovens håndhevere stiller Morten Røhrt som stadige omskapte komediefigurer. Han er ikke den eneste birollefiguren som høyner underholdningsverdien.
Svein Sturla Hungnes har tildelt de underordnede skikkelsene velvalgte særtrekk: Mamas stirrende blikk (Henriette Faye-Schjøll). Amos Harts tyngdekrafttrossende fleksibilitet (Sindre Postholm). Mary Sunshines ærefryktfulle stemmetone (Bentine Holm).

Premieren var på Oslo Nye Teater 22. januar 2015