Januar 2015: Natten er dagens mor

«Natten er dagens mor». Nationaltheatret i samarbeid med Riksteatret. Av Lars Norén, oversatt av Arne Lygre. Med: Ellen Horn, Emil Johnsen, Glenn André Kaada og Terje Strømdahl. Regi: Kjersti Horn.

Utmattende emosjonelt sanseangrep.

Intensitet ved kokepunktet

«Natten er dagens mor» er en trykkoker av et kjøkkendrama.

TEATER: Lars Noréns selvbiografisk inspirerte nærportrett av en familie uten tillit og uten trygghet er en moderne klassiker i tradisjonen etter Tennessee Williams og Eugene O'Neill. Alkoholikeren Martin (Terje Strømdahl), kona Elin (Ellen Horn) og sønnene Georg (Glenn André Kaada) og David (Emil Johnsen) går ujevnt utmattende ruter i sin lange dags ferd mot natt.

Intenst

Teksten, som er nyoversatt av Arne Lygre, er rik både på indre og ytre drama. Den er også rik på føringer. For eksempel beskrives farens øyeblikk av sentimentalitet som «grusomhetens hvileskjær». Kjersti Horns iscenesettelse (med Heidi Randi Tørressen som dramaturg) ivaretar tolkningsinstruksjonene, men har skrudd opp temperaturen enda noen grader, ved å stryke noen eksterne stemningsmarkører, ved å droppe pause mellom aktene, og ved voldsomme sceneskifter.

De fire ulike personlighetene står tidvis så langt fra hverandre i kommunikasjonsstil at det er vanskelig å tro at de skal kunne være i familie. Tidvis er de så nære hverandre i egenskaper og motivasjon at de blir eksempler på uunngåelig påvirkning. De gjennomgår hver sine desperate følelsesforløp, med uregelmessig utporsjonerte utbrudd av innadvendthet og utagering, aggresjon, uro, nervøsitet, frustrasjon, selvmedlidenhet, mistro, frykt, etterlikning av omsorg, etterlikning av disiplin, fornektelse, håp, kjærlighetserklæringer, nostalgi, etterlikning av nostalgi med det formål å manipulere, pessimisme, skuffelse, savn, voldsutøvelse og hysteri. De fire forløpene gir forestillingen en uforutsigbar intensitet. Den blir som en kontinuerlig kjøkkenkvern av påkjenninger. Noen ganger speiles tidligere hendelser. Noen ganger intensiveres de, eller perspektivet på dem utvides.

Sanseangrep

«Natten er dagens mor» er ikke uten humor - her er pinlighetshumor, situasjonshumor, skarpe replikker og innslag av absurditet - men heller ikke vittighetene fungerer befriende, og det er de nok heller ikke ment å gjøre. Som alvoret uttrykker humoren persongalleriets smerte og håpløshet, i beklemmende stunder av innsikt og ærlighet. På et tidspunkt beskylder mor Elin far Martin for å sjangle slik at han ikke engang kan gå rett til helvete. Der er aldri tvil om at det er dit det hele går.

Forestillingen er en styrkeprøve, både emosjonelt og i sitt angrep på sansene. Lyd- og lyseffekter, innimellom av potensielt migreneframkallende styrke, virker som overganger mellom scener, og samtidig som fysiske uttrykk for yngstesønnen Davids fantasiflukt. Direktesendt filmbruk lar flere parallelle handlinger pågå uten brudd i fortellerflyten, og matlaging, med tilhørende påtrengende lukter, tar publikum enda tettere inn i kjøkkenet.

Premieren var på Nationaltheatret 14. januar 2015. «Natten er dagens mor» vises på Norgesturné med Riksteatret fra 25. februar.