Friday, February 6, 2015

Januar 2015: Natten er dagens mor



«Natten er dagens mor». Nationaltheatret i samarbeid med Riksteatret. Av Lars Norén, oversatt av Arne Lygre. Med: Ellen Horn, Emil Johnsen, Glenn André Kaada og Terje Strømdahl. Regi: Kjersti Horn.
Utmattende emosjonelt sanseangrep.

Intensitet ved kokepunktet

«Natten er dagens mor» er en trykkoker av et kjøkkendrama.

TEATER: Lars Noréns selvbiografisk inspirerte nærportrett av en familie uten tillit og uten trygghet er en moderne klassiker i tradisjonen etter Tennessee Williams og Eugene O'Neill. Alkoholikeren Martin (Terje Strømdahl), kona Elin (Ellen Horn) og sønnene Georg (Glenn André Kaada) og David (Emil Johnsen) går ujevnt utmattende ruter i sin lange dags ferd mot natt.
Intenst
Teksten, som er nyoversatt av Arne Lygre, er rik både på indre og ytre drama. Den er også rik på føringer. For eksempel beskrives farens øyeblikk av sentimentalitet som «grusomhetens hvileskjær». Kjersti Horns iscenesettelse (med Heidi Randi Tørressen som dramaturg) ivaretar tolkningsinstruksjonene, men har skrudd opp temperaturen enda noen grader, ved å stryke noen eksterne stemningsmarkører, ved å droppe pause mellom aktene, og ved voldsomme sceneskifter.
De fire ulike personlighetene står tidvis så langt fra hverandre i kommunikasjonsstil at det er vanskelig å tro at de skal kunne være i familie. Tidvis er de så nære hverandre i egenskaper og motivasjon at de blir eksempler på uunngåelig påvirkning. De gjennomgår hver sine desperate følelsesforløp, med uregelmessig utporsjonerte utbrudd av innadvendthet og utagering, aggresjon, uro, nervøsitet, frustrasjon, selvmedlidenhet, mistro, frykt, etterlikning av omsorg, etterlikning av disiplin, fornektelse, håp, kjærlighetserklæringer, nostalgi, etterlikning av nostalgi med det formål å manipulere, pessimisme, skuffelse, savn, voldsutøvelse og hysteri. De fire forløpene gir forestillingen en uforutsigbar intensitet. Den blir som en kontinuerlig kjøkkenkvern av påkjenninger. Noen ganger speiles tidligere hendelser. Noen ganger intensiveres de, eller perspektivet på dem utvides.
Sanseangrep
«Natten er dagens mor» er ikke uten humor - her er pinlighetshumor, situasjonshumor, skarpe replikker og innslag av absurditet - men heller ikke vittighetene fungerer befriende, og det er de nok heller ikke ment å gjøre. Som alvoret uttrykker humoren persongalleriets smerte og håpløshet, i beklemmende stunder av innsikt og ærlighet. På et tidspunkt beskylder mor Elin far Martin for å sjangle slik at han ikke engang kan gå rett til helvete. Der er aldri tvil om at det er dit det hele går.
Forestillingen er en styrkeprøve, både emosjonelt og i sitt angrep på sansene. Lyd- og lyseffekter, innimellom av potensielt migreneframkallende styrke, virker som overganger mellom scener, og samtidig som fysiske uttrykk for yngstesønnen Davids fantasiflukt. Direktesendt filmbruk lar flere parallelle handlinger pågå uten brudd i fortellerflyten, og matlaging, med tilhørende påtrengende lukter, tar publikum enda tettere inn i kjøkkenet.

Premieren var på Nationaltheatret 14. januar 2015. «Natten er dagens mor» vises på Norgesturné med Riksteatret fra 25. februar.

2 comments:

  1. Stykket var lovende det første kvarteret. Så tok det dessverre helt av.

    Historien kunne - etter min mening - vært formidlet mye sterkere med færre replikker. To timer og et kvarter med mye skriking blir ikke sterkt, det blir bare anmasende. Stykket har også en altfor overdrevet bruk av vulgært språk uten at det har noen forsterkende effekt. Tror neppe noen i salen blir sjokkert av det, det virker bare underlig og påtatt.

    Det blir også litt snodig at eldste bror i huset snakker Stavangerdialekt hvis disse har bodd under samme tak hele sitt liv...

    Ellers var det noen merkelige tidsreferanser her, både musikkmessig og en replikk om å "spille på nettet" - skal ikke dette foregå i en tidsepoke mange tiår før internett-alderen?

    Beste scene: der de to brødrene har en "normal" samtale og tar en runde på saxen.

    ReplyDelete
  2. Takk for kommentaren!

    Replikken du viser til er nok "Jeg skal bare spille på nettene", altså, nattestid. Jeg mener også at brødrescenen fungerte sterkt, ikke minst fordi den ble slik en kontrast til resten av forestillingen - dempet, der alt annet er høylydt. Men som du kan lese av teksten min, ble jeg følelsesmessig engasjert - på en måte som nærmest fikk meg til å føle meg utmattet, som en oppvridd fille - av resten av forestillingen også, så jeg kan nok ikke være enig med deg i alle vurderingene dine.

    Dialektbruddet vurderte også jeg om jeg skulle nevne i teksten min, men jeg opplevde det som mindre viktig, og lot det følgelig være.

    ReplyDelete