«Postkort fra Lillebjørn». Oslo Nye Teater. Av: Catrine Telle og Ivar Tindberg etter Lillebjørn Nilsen. Med: Helle Haugen, Marvin Amaroso, Hans Rønningen, Ola G. Furuseth m.fl. Regi: Ivar Tindberg. Musikalsk ansvar: Atle Halstensen.
Der Oslo blir Oslove.
TERNING:FEM
Musikalsk bybilde
«Postkort fra Lillebjørn» er en kjærlighetserklæring til Oslo - og til Lillebjørn.
MUSIKAL: Oslo Nye Teater liker å kalle seg «hele byens teater». «Postkort fra Lillebjørn» er blitt hele byens teaterforestilling.
Minimusikaler
En tradisjonell musikal er det ikke. «Postkort fra Lillebjørn» inneholder ingen dialog, bare sangtekster. Handlingen er ikke sammenhengende. Men langt mer enn en animert teaterkonsert er dette likevel. Vi kan kalle det en serie minidramaer, og minikomedier, eller kanskje mest presist, minimusikaler, satt sammen rundt et tema: Å høre til, enten det nå er i en by, med andre mennesker eller rett og slett i seg selv (alternativt, sammen med en plate av Django Reinhardt). De musikalske arrangementene strekker seg fra det helt nakne - stev à cappella - via parisisk trekkspill (ypperlig traktert av Espen Leite Skarpengland), innom latindans og soulpop - til komplett rockeband av garasjebråketypen. Hele veien er det vokalen, og med den Lillebjørn Nilsens tekster, som står i sentrum. Atle Halstensen har sørget for at ordene aldri kamufleres, og en kan nyte bypoetens lyrikk ord for ord.
Kjære Oslo
Det er bypoeten Lillebjørn som hylles hjerteligst her. Vi drar også hjemmefra. Ensemblet tar oss med til Paris, til Amsterdam, til Hamburg. Til Danmark og New York. Vi er til og med innom et mer nasjonalromantisk Norge enn vi vanligvis finner innenfor Ring 3. Men en trekkfugl vender alltid tilbake, og kjærligheten er mer oppriktig erklært i de sekvensene som finner sted i den lille hovedstaden med hjerter der O-ene kunne ha vært.
De musikalske og de sceniske høydepunktene er ikke alltid sammenfallende. Men høydepunkter er her mange av. «Postkort fra Lillebjørn» inneholder omtrent like mye poesi og humor, utporsjonert slik at man ofte får det ene når man forventer det andre. Forestillingen er dessuten rik på visuelle overraskelser. Den sprudler av sjarm, og Helle Haugen – for anledningen helt uten bremser og med særlige kostymeprivilegier - er den som sprudler aller mest. Ola G. Furuseth, Hans Rønningen og den purunge gitargutten Sivert Sivertsen fortjener også særlig ros.
Premiere var på Oslo Nye Teater 08.03.2012.
Wednesday, March 14, 2012
Mars 2012: Gjengangere
FAKTA: «Gjengangere» av Henrik Ibsen, Trøndelag Teater. Med: Hildegunn Eggen, Nils Johnson, Espen Klouman Høiner, Siri Schnell Juvik og Øyvind Brandtzæg. Regi: Kjersti Haugen.
Opprivende godt.
Sant om løgn
«Gjengangere» kan komme til å hjemsøke sitt publikum.
TEATER: Av alle Ibsens livsløgndramaer er «Gjengangere» det som har de mest opprivende konsekvensene. Helene Alving ser sin sønn rakne. Hun vet at han, hvis hun hadde vært mindre feig og mer ærlig, kunne fått slippe.
Livsløgn
Kjersti Haugen, Henrik Ibsen og Trøndelag Teater er en åpenbart heldig kombinasjon. I fjor tolket Haugen «Et Dukkehjem» for teatret. I år står «Gjengangere» for tur. Som sin forgjenger er oppsetningen en utforskning av sannhet og løgn, avdekning og konsekvens. Handlingen er skåret ned til det mest inngående, inntrengende, intense. Igjen ser vi en ærlig framstilling av løgnens natur. I «Gjengangere» har den fått forgifte menneskeliv over mange tiår.
Forholdet mor-sønn er det sentrale. Hildegunn Eggens Fru Alving er en berettiget bitter kvinne. Hun forsøker å la bitterheten fare, men hun innser at hun har mer å være bitter for enn hun opprinnelig skjønte. Hennes sønn framstilles av Trøndelag-debutanten Espen Klouman Høiner, uteksaminert fra Statens Teaterhøgskole i fjor. Han rommer like troverdig Osvalds lekenhet og hans desperasjon, hans trang til å leve og hans ønske om å dø.
Lange skygger
Forholdet mellom Fru Alving og Pastor Manders (Nils Johnson) er et drama i dramaet. Johnsons lett forskremte pastor, som er likeså sosialt ukomfortabel som han er moralsk skråsikker, er en motvillig, og bare delvis informert, medkonspirator for en kvinne som lenge tror hun har kontroll. Kan man kalle dem fortrolige, når de bare forteller hverandre deler av sannheten? Haugens «Gjengangere» demonstrerer gjensidig avhengighet og antyder et ja.
Dagny Drage Kleivas scenografi, i tett samarbeid med Eivind Myrens lysdesign, må også nevnes. I sin visualisering understreker de to hvordan fedrenes synder kaster lange skygger.
Sluttscenen går lengre enn Ibsens. Det er en frihet «Gjengangere» trygt kan tillate seg. Som alt det som kommer før den viser med klarhet finnes der dekning for å si at det er slik det går.
Premiere var på Trøndelag Teater 03.03.2012.
Opprivende godt.
Sant om løgn
«Gjengangere» kan komme til å hjemsøke sitt publikum.
TEATER: Av alle Ibsens livsløgndramaer er «Gjengangere» det som har de mest opprivende konsekvensene. Helene Alving ser sin sønn rakne. Hun vet at han, hvis hun hadde vært mindre feig og mer ærlig, kunne fått slippe.
Livsløgn
Kjersti Haugen, Henrik Ibsen og Trøndelag Teater er en åpenbart heldig kombinasjon. I fjor tolket Haugen «Et Dukkehjem» for teatret. I år står «Gjengangere» for tur. Som sin forgjenger er oppsetningen en utforskning av sannhet og løgn, avdekning og konsekvens. Handlingen er skåret ned til det mest inngående, inntrengende, intense. Igjen ser vi en ærlig framstilling av løgnens natur. I «Gjengangere» har den fått forgifte menneskeliv over mange tiår.
Forholdet mor-sønn er det sentrale. Hildegunn Eggens Fru Alving er en berettiget bitter kvinne. Hun forsøker å la bitterheten fare, men hun innser at hun har mer å være bitter for enn hun opprinnelig skjønte. Hennes sønn framstilles av Trøndelag-debutanten Espen Klouman Høiner, uteksaminert fra Statens Teaterhøgskole i fjor. Han rommer like troverdig Osvalds lekenhet og hans desperasjon, hans trang til å leve og hans ønske om å dø.
Lange skygger
Forholdet mellom Fru Alving og Pastor Manders (Nils Johnson) er et drama i dramaet. Johnsons lett forskremte pastor, som er likeså sosialt ukomfortabel som han er moralsk skråsikker, er en motvillig, og bare delvis informert, medkonspirator for en kvinne som lenge tror hun har kontroll. Kan man kalle dem fortrolige, når de bare forteller hverandre deler av sannheten? Haugens «Gjengangere» demonstrerer gjensidig avhengighet og antyder et ja.
Dagny Drage Kleivas scenografi, i tett samarbeid med Eivind Myrens lysdesign, må også nevnes. I sin visualisering understreker de to hvordan fedrenes synder kaster lange skygger.
Sluttscenen går lengre enn Ibsens. Det er en frihet «Gjengangere» trygt kan tillate seg. Som alt det som kommer før den viser med klarhet finnes der dekning for å si at det er slik det går.
Premiere var på Trøndelag Teater 03.03.2012.
Mars 2012: =Oslo
FAKTA: «=Oslo» av Petter Næss basert på tekster fra bladet =Oslo, oversatt av Eirik Fauske, Det Norske Teatret. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Nicolai Cleve Broch, Silje Storstein, Marianne Krogh og Jan Grønli. Regi: Petter Næss. Musikk: Nils Petter Molvær.
Distansert dokumentar.
=Avstand
«=Oslo» dyrker det generelle. Det går på bekostning av det spesifikke.
TEATER: Dette er også Oslo: Oppbrutt søvn i en sovepose under et tre. Et menneske som blir så urolig at hun bare kan nikke. En narkoman i møte med kongen på Slottet.
Basert på bladet
Teaterforestillingen «=Oslo» er basert på tekster fra bladet med samme navn. Noen er skrevet av bladets egne selgere. Andre av profesjonelle skribenter.
Petter Næss har sammenføyd dem til en dokumentarisk collage der de fem skuespillerne framstiller langt mer enn fem personer. De fleste av dem er navnløse, anonyme. Vi får ikke vite mye om hver av dem.
«=Oslo» går ikke dypt inn i enkelthistoriene. Forestillingen dyrker det generelle, det som er åpent for at mange kan finne identifikasjon i det.
Hverdagsfragmenter, anekdoter, meningsutsagn, pekefingerpedagogisk forklaring, barndomsminner, et øyeblikks snillhet fra en fremmed, antydninger om angst, fakta om fengselskøer, et element av konfrontasjon, en reaksjon på et bombesmell en julidag - mangt og mye er trukket sammen.
Bladets intervju med kongen blir et symbol på klasseforskjeller vi ikke alltid anerkjenner her til lands, men det er tettpakket med moralske utsagn (rettet mot salen, og enda mer, mot dem som ikke ønsker å se, ikke mot dem som her kalles «de vanskeligstilte»), og det har fått uberettiget stor plass.
Velment
Noe av stoffet er emosjonelt engasjerende, noe er intellektuelt engasjerende. Alt er uten tvil velment. Men mye holder en distanse som gjør det underlig upersonlig.
Enten det skyldes frykten for å trå menneskene det handler om for nære, angsten for sosialpornografien, eller ønsket om å få inn så mange stemmer som mulig, gir «=Oslo» stadig slipp på det spesifikke for så å favne det generelle.
Forestillingen fordyper seg ikke i de enkelte personenes historier, men forflytter seg hyppig videre. Til neste menneske, neste fortelling. Vi kan holde oss til en motivkrets for en stund - jul, for eksempel - men teaterforestillingen «=Oslo» går ikke grundigere til verks enn det et knippe enkeltartikler gjør.
«Det kunne like gjerne vært deg», avrundes «=Oslo». Kanskje er det nettopp teatrets ønske om å overbevise oss om dette som hindrer oss i å bli skikkelig kjent med de individene det faktisk er snakk om.
Premiere var på Det Norske Teatret 02.03.2012.
Anmeldelsen ble trykket i ulike versjoner på nett og på papir, dvs. at teksten i papirutgaven var noe forkortet. Det over er den lengste tekstversjonen.
Distansert dokumentar.
=Avstand
«=Oslo» dyrker det generelle. Det går på bekostning av det spesifikke.
TEATER: Dette er også Oslo: Oppbrutt søvn i en sovepose under et tre. Et menneske som blir så urolig at hun bare kan nikke. En narkoman i møte med kongen på Slottet.
Basert på bladet
Teaterforestillingen «=Oslo» er basert på tekster fra bladet med samme navn. Noen er skrevet av bladets egne selgere. Andre av profesjonelle skribenter.
Petter Næss har sammenføyd dem til en dokumentarisk collage der de fem skuespillerne framstiller langt mer enn fem personer. De fleste av dem er navnløse, anonyme. Vi får ikke vite mye om hver av dem.
«=Oslo» går ikke dypt inn i enkelthistoriene. Forestillingen dyrker det generelle, det som er åpent for at mange kan finne identifikasjon i det.
Hverdagsfragmenter, anekdoter, meningsutsagn, pekefingerpedagogisk forklaring, barndomsminner, et øyeblikks snillhet fra en fremmed, antydninger om angst, fakta om fengselskøer, et element av konfrontasjon, en reaksjon på et bombesmell en julidag - mangt og mye er trukket sammen.
Bladets intervju med kongen blir et symbol på klasseforskjeller vi ikke alltid anerkjenner her til lands, men det er tettpakket med moralske utsagn (rettet mot salen, og enda mer, mot dem som ikke ønsker å se, ikke mot dem som her kalles «de vanskeligstilte»), og det har fått uberettiget stor plass.
Velment
Noe av stoffet er emosjonelt engasjerende, noe er intellektuelt engasjerende. Alt er uten tvil velment. Men mye holder en distanse som gjør det underlig upersonlig.
Enten det skyldes frykten for å trå menneskene det handler om for nære, angsten for sosialpornografien, eller ønsket om å få inn så mange stemmer som mulig, gir «=Oslo» stadig slipp på det spesifikke for så å favne det generelle.
Forestillingen fordyper seg ikke i de enkelte personenes historier, men forflytter seg hyppig videre. Til neste menneske, neste fortelling. Vi kan holde oss til en motivkrets for en stund - jul, for eksempel - men teaterforestillingen «=Oslo» går ikke grundigere til verks enn det et knippe enkeltartikler gjør.
«Det kunne like gjerne vært deg», avrundes «=Oslo». Kanskje er det nettopp teatrets ønske om å overbevise oss om dette som hindrer oss i å bli skikkelig kjent med de individene det faktisk er snakk om.
Premiere var på Det Norske Teatret 02.03.2012.
Anmeldelsen ble trykket i ulike versjoner på nett og på papir, dvs. at teksten i papirutgaven var noe forkortet. Det over er den lengste tekstversjonen.
Monday, February 27, 2012
Februar 2012: Felix' fantastiske orkester
«Felix' fantastiske orkester» av Morten Lorentzen (tekst) og Julian Berntzen (musikk), Det Norske Teatret. Med: Thomas Bye, Vidar Magnussen, Teodor Janson m.fl. Regi: Trond Lie. Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen.
Myldrende moro for familien.
TERNING: FEM
Livfull lykkebringer
I «Felix' fantastiske orkester» er insekter ålreite dyr.
MUSIKAL: «Felix» betyr lykkelig. Og Felix (Thomas Bye) er en lykkebringer; en marihøne blant arbeidsmaur. Hvordan han skal bringe lykke? Det vet han ikke, ikke til å begynne med. Som alle små dyr må han finne ut hvem han er før han kan finne sin plass i mylderet.
Svaret gir seg snart: Musikk. Felix møter gresshoppen Morrisss (Vidar Magnussen) og tusenbeinet Jo (Teodor Janson). Sammen danner de et fantastisk orkester - og de legger ut på fantastifulle eventyr i insektenes vrimlende verden.
Variasjon
«Felix' fantastiske orkester» har action, drama og mye komedie. Musikalen er full av moro. Replikkene har liv og henvender seg både til barna og de voksne. Sangene har overraskelser. Figurene har personlighet. Intrigen, en viss (men ikke skummelt mye) spenning. Det er lett å sympatisere med en trio av outsidere, særlig når de er så fargerike som disse, og samspillet mellom dem gir akkurat passe variasjon til en handling som stadig forflytter seg mellom ulike dyrehabitater. Morten Lorentzens vitser er også en kur mot forutsigbarhet, og Belinda Brazas flystunt blir man ikke lei av.
Vellagd
Legg til at kostymene, tegnet av Unni Walstad, er eventyrlige, intet mindre. At Tomas Adrian Glans’ koreografi både er fantasivekkende og funksjonell. Og at Julian Berntzens musikk gir et stemningsbakteppe som matcher Lorentzens tekster alldeles utmerket. Minuset? Den korrupte maurdronningen (spilt av Ulrikke Hansen Døvigen) er endimensjonalt skurkaktig og hennes søster, den egentlige herskeren (Ingrid Jørgensen Dragland) blir vi ikke skikkelig kjent med. Men sånt klør mindre enn et myggestikk når resten av forestillingen er så gjennomført, gjennomtenkt og vellagd.
Premiere var på Det Norske Teatret 24.02.2012.
Myldrende moro for familien.
TERNING: FEM
Livfull lykkebringer
I «Felix' fantastiske orkester» er insekter ålreite dyr.
MUSIKAL: «Felix» betyr lykkelig. Og Felix (Thomas Bye) er en lykkebringer; en marihøne blant arbeidsmaur. Hvordan han skal bringe lykke? Det vet han ikke, ikke til å begynne med. Som alle små dyr må han finne ut hvem han er før han kan finne sin plass i mylderet.
Svaret gir seg snart: Musikk. Felix møter gresshoppen Morrisss (Vidar Magnussen) og tusenbeinet Jo (Teodor Janson). Sammen danner de et fantastisk orkester - og de legger ut på fantastifulle eventyr i insektenes vrimlende verden.
Variasjon
«Felix' fantastiske orkester» har action, drama og mye komedie. Musikalen er full av moro. Replikkene har liv og henvender seg både til barna og de voksne. Sangene har overraskelser. Figurene har personlighet. Intrigen, en viss (men ikke skummelt mye) spenning. Det er lett å sympatisere med en trio av outsidere, særlig når de er så fargerike som disse, og samspillet mellom dem gir akkurat passe variasjon til en handling som stadig forflytter seg mellom ulike dyrehabitater. Morten Lorentzens vitser er også en kur mot forutsigbarhet, og Belinda Brazas flystunt blir man ikke lei av.
Vellagd
Legg til at kostymene, tegnet av Unni Walstad, er eventyrlige, intet mindre. At Tomas Adrian Glans’ koreografi både er fantasivekkende og funksjonell. Og at Julian Berntzens musikk gir et stemningsbakteppe som matcher Lorentzens tekster alldeles utmerket. Minuset? Den korrupte maurdronningen (spilt av Ulrikke Hansen Døvigen) er endimensjonalt skurkaktig og hennes søster, den egentlige herskeren (Ingrid Jørgensen Dragland) blir vi ikke skikkelig kjent med. Men sånt klør mindre enn et myggestikk når resten av forestillingen er så gjennomført, gjennomtenkt og vellagd.
Premiere var på Det Norske Teatret 24.02.2012.
Februar 2012: Teddy og Marian
FAKTA: «Teddy og Marian» av Tine Thomassen, inspirert av Alf Prøysen, Riksteatret. Med: Tiril Heide-Steen, Kari Svendsen, Bo Anders Sundstedt m.fl. Regi: Hilde Brinchmann Børresen. Musikk av: Alf Prøysen og Georg Wadenius.
Plysjmyk Prøysen-pastisj.
TERNING: TRE
Hjertelig flatt
«Teddy og Marian» er enkel familiekos. Litt for enkel.
MUSIKAL: Premisset, en familiemusikal inspirert av Alf Prøysens «Teddybjørnens vise», frister nok flere besteforeldre enn barnebarn. Men «Teddy og Marian» blir dessverre litt for begivenhetsfattig for alle generasjoner.
Vi befinner oss på tivoli, hos Laila med lykkehjulet (Kari Svendsen), der lekene (figurer designet av Erik Häger og styrt av ensemblets fire figurspillere) venter på å bli vunnet. De snakker om håpene sine og synger om personlighetene sine, og innimellom snurrer hjulet. Teddy Bamsebjørn (styrt av Bo Anders Sundstedt) ønsker seg et menneske som vil la ham kjøre karusell. Vi vet alle at han kommer til å få danse med Marian, og med unntak av litt kjekling mellom de forskjellige lekene inneholder «Teddy og Marian» heller ingen andre spenningsmomenter. Her er lite brumming, lite tøys, og dessverre enda mindre å le av. De forskjellige lekene har fått nyansefritt tydelige personligheter, best karakterisert gjennom enkeltadjektiver som «selskapssyk», «pysete», «vulgær», «dramadronning», «manipulerende» og «tøff i trynet» - men alle har det samme målet, å få bli noens yndlingsleke.
Tine Thomassens manus og sangtekster er i overkant lettfattelig, med velment pedagogiske replikker og stadig haltende rim som hjertelig-tivoli-ta deg fri-godteri, be(d)re-mere, vi har det så bra-da blir jeg glad. De er rytmisk, men pregløst tonesatt av Georg Wadenius, og musikken framføres dels i opptak, dels live, med sang fra aktørene og banjospilling fra Kari Svendsen.
Premiere var i Oslo 23.02.2012.
Plysjmyk Prøysen-pastisj.
TERNING: TRE
Hjertelig flatt
«Teddy og Marian» er enkel familiekos. Litt for enkel.
MUSIKAL: Premisset, en familiemusikal inspirert av Alf Prøysens «Teddybjørnens vise», frister nok flere besteforeldre enn barnebarn. Men «Teddy og Marian» blir dessverre litt for begivenhetsfattig for alle generasjoner.
Vi befinner oss på tivoli, hos Laila med lykkehjulet (Kari Svendsen), der lekene (figurer designet av Erik Häger og styrt av ensemblets fire figurspillere) venter på å bli vunnet. De snakker om håpene sine og synger om personlighetene sine, og innimellom snurrer hjulet. Teddy Bamsebjørn (styrt av Bo Anders Sundstedt) ønsker seg et menneske som vil la ham kjøre karusell. Vi vet alle at han kommer til å få danse med Marian, og med unntak av litt kjekling mellom de forskjellige lekene inneholder «Teddy og Marian» heller ingen andre spenningsmomenter. Her er lite brumming, lite tøys, og dessverre enda mindre å le av. De forskjellige lekene har fått nyansefritt tydelige personligheter, best karakterisert gjennom enkeltadjektiver som «selskapssyk», «pysete», «vulgær», «dramadronning», «manipulerende» og «tøff i trynet» - men alle har det samme målet, å få bli noens yndlingsleke.
Tine Thomassens manus og sangtekster er i overkant lettfattelig, med velment pedagogiske replikker og stadig haltende rim som hjertelig-tivoli-ta deg fri-godteri, be(d)re-mere, vi har det så bra-da blir jeg glad. De er rytmisk, men pregløst tonesatt av Georg Wadenius, og musikken framføres dels i opptak, dels live, med sang fra aktørene og banjospilling fra Kari Svendsen.
Premiere var i Oslo 23.02.2012.
Februar 2012: Hamlet
FAKTA: «Hamlet» av William Shakespeare, oversatt av Ragnar Olsen, Hålogaland Teater. Med: Frank Kjosås, Trude Øines, Maryon Eilertsen, Ketil Høegh m.fl. Regi: Nina Wester.
Og resten er utvendighet.
Falskspill
Frank Kjosås er en Hamlet på jakt etter sannhet. Ved hjelp av løgn.
TEATER: I begynnelsen er han det eneste oppriktige mennesket i en løgnaktig verden. Etter hvert mister også Hamlet sin troverdighet.
Forvirret
Den danske prinsen oppfører seg på ingen måte slik prinser skal. Han vil ikke bli voksen. Han vil ikke innrette seg. Alle rundt ham er falske, hule, vankelmodige, overfladiske, korrupte mennesker. Han kan ikke stole på noen.
Dette understrekes gjennom en spillestil preget av påtatte fakter, store bevegelser og utagerende ansiktsmimikk. Rollegalleriet i Hålogaland Teaters «Hamlet» er holdt bevisst stivt, personlighetsløst. Bare ett menneske er annerledes, ensom i sin ekthet: Hamlet selv, en Frank Kjosås med et uttrykksregister fra det dempede til det hysteriske.
Overgangen finner sted når han bestemmer seg for å spille gal for å avsløre de andres løgner. Derifra og ut er Hålogaland Teaters «Hamlet» helt og holdent et spill om falskspill. Hovedtemaet, fremmedgjort overfladiskhet, dyrkes og rendyrkes.
Barnslighet
Hamlets oppgjør gir seg uttrykk i kjønnsrolletrass, i et ønske om å ryste og sjokkere. En viss barnslighet ligger også over det. Ved å nekte å anerkjenne fasaden peker han nese til alle de fasadeopptatte rundt seg. Men heller ikke oppsetningen tar ham helt på alvor: Løpende rundt i høyhælte sko, med kvinneparykk og med leppestift klint over halve ansiktet, mens han dasker løs på seg selv og andre med en fluesmekker, er han strengt tatt en harmløs figur. Nærmere det latterlige enn det truende.
Slik blir også han overfladisk, utvendig, påtatt, enda en falskspiller i falskspillernes leir. Mer et bortskjemt barn enn en arveprins i en maktkamp. Kjønnsrolleleken får aldri substans.
Daniel Åkerstrøm-Steens scenografi synliggjør det kunstige i den verden Hamlet lever i; handlingen foregår mellom en mengde møbler spredd utover scenen, der aktørene som ikke er i spill ofte befinner seg i halvmørket, nær dem som deltar.
Premiere var på Hålogaland Teater 18.02.2012.
Og resten er utvendighet.
Falskspill
Frank Kjosås er en Hamlet på jakt etter sannhet. Ved hjelp av løgn.
TEATER: I begynnelsen er han det eneste oppriktige mennesket i en løgnaktig verden. Etter hvert mister også Hamlet sin troverdighet.
Forvirret
Den danske prinsen oppfører seg på ingen måte slik prinser skal. Han vil ikke bli voksen. Han vil ikke innrette seg. Alle rundt ham er falske, hule, vankelmodige, overfladiske, korrupte mennesker. Han kan ikke stole på noen.
Dette understrekes gjennom en spillestil preget av påtatte fakter, store bevegelser og utagerende ansiktsmimikk. Rollegalleriet i Hålogaland Teaters «Hamlet» er holdt bevisst stivt, personlighetsløst. Bare ett menneske er annerledes, ensom i sin ekthet: Hamlet selv, en Frank Kjosås med et uttrykksregister fra det dempede til det hysteriske.
Overgangen finner sted når han bestemmer seg for å spille gal for å avsløre de andres løgner. Derifra og ut er Hålogaland Teaters «Hamlet» helt og holdent et spill om falskspill. Hovedtemaet, fremmedgjort overfladiskhet, dyrkes og rendyrkes.
Barnslighet
Hamlets oppgjør gir seg uttrykk i kjønnsrolletrass, i et ønske om å ryste og sjokkere. En viss barnslighet ligger også over det. Ved å nekte å anerkjenne fasaden peker han nese til alle de fasadeopptatte rundt seg. Men heller ikke oppsetningen tar ham helt på alvor: Løpende rundt i høyhælte sko, med kvinneparykk og med leppestift klint over halve ansiktet, mens han dasker løs på seg selv og andre med en fluesmekker, er han strengt tatt en harmløs figur. Nærmere det latterlige enn det truende.
Slik blir også han overfladisk, utvendig, påtatt, enda en falskspiller i falskspillernes leir. Mer et bortskjemt barn enn en arveprins i en maktkamp. Kjønnsrolleleken får aldri substans.
Daniel Åkerstrøm-Steens scenografi synliggjør det kunstige i den verden Hamlet lever i; handlingen foregår mellom en mengde møbler spredd utover scenen, der aktørene som ikke er i spill ofte befinner seg i halvmørket, nær dem som deltar.
Premiere var på Hålogaland Teater 18.02.2012.
Tuesday, February 14, 2012
Februar 2012: Ulverock
«Ulverock» av Elisabeta Bostan, Temistocle Popa og Gerard Bourgeois, gjendiktet av Tore Nysæther og Solrun Toft Iversen, Den Nationale Scene og Kulturskolen i Bergen. Med: Kjersti Elvik, Helge Jordal, Eirik del Barco Soleglad m.fl. Regi: Hilde Andersen. Musikalsk ansvarlig: Helge Lilletvedt.
Fengende familiefabel.
TERNING: FEM
Sprudlende i skogen
«Ulverock» er snerten og livlig familieunderholdning.
MUSIKAL: I Trondheim het den «Rock'n Roll Wolf», i Oslo «Rockeulven» og i Bergen «Ulverock». Årets mest populære familiemusikal er basert på filmen som på norsk ble kalt «Med Grimm og Gru», en repriseklassiker på norsk tv gjennom de siste 35 år.
Kjappere
Bergensversjonen - i ny gjendiktning & dramatisering av Tore Nysæther og Solrun Toft Iversen - er kjappere og frekkere. Form og budskap er tydeligere. Det handler om frihetslengsel og lekelyst, satt opp mot tryggheten som finnes i de faste rammene. Musikalen rommer begge deler.
På få timers varsel måtte Eirik del Barco Soleglad steppe inn for Helge Jordal premieredagen. Det så ikke ut til å bremse forestillingen. Kjemien mellom ham og geitemor Kjersti Elvik bærer preg av lek og overskudd. I «Ulverock» er forholdet mellom de to mer definert enn i Oslo og Trondheimsforestillingene: Hun er tøff, steil og litt kostbar på flørtern. Han er en småslesk harrytass med akkurat nok utstråling til å tro at han har sjans - og han blir rasende hevnlysten når han blir avvist.
Fine figurer
Sentralt står også forholdet mellom geitemor og geitebarn. Barna fra Kulturskolen i Bergen har en fremtredende plass i forestillingen. De voksne gir dem rom til å skinne. Artige er også de voksne bifigurene. Vibeke Flesland Havre får ekstrapoeng fra salens barn som turnende svale i trapes. Øyvind Gran får ekstrapoeng fra de voksne som Bowie-inspirert papegøye med scenens mest ekstravagante frisyre. Småskurkene Eselet Elling og Gaupa Klore (Lars Jacobsen og Tormod Løvold) har akkurat den riktige balansen mellom bøllete og latterlige.
«Ulverock» har flyt, sjarm og mye moro.
Premiere var i Bergen 09.02.2012.
Fengende familiefabel.
TERNING: FEM
Sprudlende i skogen
«Ulverock» er snerten og livlig familieunderholdning.
MUSIKAL: I Trondheim het den «Rock'n Roll Wolf», i Oslo «Rockeulven» og i Bergen «Ulverock». Årets mest populære familiemusikal er basert på filmen som på norsk ble kalt «Med Grimm og Gru», en repriseklassiker på norsk tv gjennom de siste 35 år.
Kjappere
Bergensversjonen - i ny gjendiktning & dramatisering av Tore Nysæther og Solrun Toft Iversen - er kjappere og frekkere. Form og budskap er tydeligere. Det handler om frihetslengsel og lekelyst, satt opp mot tryggheten som finnes i de faste rammene. Musikalen rommer begge deler.
På få timers varsel måtte Eirik del Barco Soleglad steppe inn for Helge Jordal premieredagen. Det så ikke ut til å bremse forestillingen. Kjemien mellom ham og geitemor Kjersti Elvik bærer preg av lek og overskudd. I «Ulverock» er forholdet mellom de to mer definert enn i Oslo og Trondheimsforestillingene: Hun er tøff, steil og litt kostbar på flørtern. Han er en småslesk harrytass med akkurat nok utstråling til å tro at han har sjans - og han blir rasende hevnlysten når han blir avvist.
Fine figurer
Sentralt står også forholdet mellom geitemor og geitebarn. Barna fra Kulturskolen i Bergen har en fremtredende plass i forestillingen. De voksne gir dem rom til å skinne. Artige er også de voksne bifigurene. Vibeke Flesland Havre får ekstrapoeng fra salens barn som turnende svale i trapes. Øyvind Gran får ekstrapoeng fra de voksne som Bowie-inspirert papegøye med scenens mest ekstravagante frisyre. Småskurkene Eselet Elling og Gaupa Klore (Lars Jacobsen og Tormod Løvold) har akkurat den riktige balansen mellom bøllete og latterlige.
«Ulverock» har flyt, sjarm og mye moro.
Premiere var i Bergen 09.02.2012.
Subscribe to:
Posts (Atom)
