Monday, August 28, 2017

Juli 2017: Terje Vigen



«Terje Vigen». Kilden Teater i Fjæreheia, Grimstad. Av: Henrik Ibsen, musikk av Ketil Bjørnstad. Med: Tomos Young, Øyvind Boye Løvold, Ingeborg Haakonsholm, Johannes Blåsternes, Trine Bariås, Ellen Halvorsen Lervold, Solveig Andsnes, Espen Langvik, Ina Maria Brekke, Ulrik Waarli Grimstad, Lars Emil Nielsen, Steffen Mulder, samt musikerne Bjørn Ole Rasch, Ketil Bjørnstad, Tom Rudi Torjussen, Rolf Kristensen, Ole Kelly Kvamme, Marin Stallemo Bakke. Regi: Birgit Amalie Nilssen.
KOMMENTAR: Sentimentalisert samvittighetsfabel.
TERNING: FIRE

En families tragedie blir en manns renselsesfortelling

«Terje Vigen» er ofte medrivende, men også mer sentimental enn den har godt av.

SCENEKUNST: Der ligger et grått, utsprengt steinbrudd ikke langt fra Grimstad by. Virkelighetens Terje Vigen fant sin grav om lag to kilometer herifra. Når Kilden Teater nå setter opp «Terje Vigen» i Fjæreheia, med 45 aktører og seks musikere på scenen, ligger alt til rette for en storslagen opplevelse med sterk lokal forankring. Medrivende er det, men også mer sentimentalt enn det hadde trengt å være, og Terje (Løvold som sanger, Young som danser) framstår som selvsentrert. Kildens «Terje Vigen» er ikke fortellingen om en families tragedie, om forsøk på å overleve i krise, men om en manns samvittighet.
Ror for livet
Den som snakker om flyktningkriser, og om forskjellene mellom «reelle» og «økonomiske» flyktninger, snakker også, enten hen vet det eller ikke, om «Terje Vigen». Han lever ved kysten, kringsatt av fiender. Han har båten, kona, barnet og huset. Mat har han ikke, ikke nok til å overleve på, og fordi blokaden sperrer tilgangen til fiske, er også muligheten til å hente mer på havet begrenset. Terje Vigen ror likevel. Han ror til det land der ressursene finnes. Han får kjøpt sine tre tønner bygg. Han ror igjen. Han er nesten hjemme idet han oppdages, senkes og fanges. Når han kommer ut fra fengslet fem år etter, er kone og barn døde. Da er der få som uten frykt kommer Terje Vigen nær, og etter mange år får han sjansen til å begå hevn: Han kan straffe den skyldige ved å drepe de uskyldige den skyldige har kjær. Vi vet hva han velger. Tilgivelse, ikke terror. Kilden Teater, og Birgit Amalie Nilssen, har nok sett nåtidsparallellene. De velger ikke å påpeke dem, men lar publikum trekke egne linjer. Kostymer og rekvisitter forankrer «Terje Vigen» i 1801, i 1809, i 1814, i det år hevnmuligheten byr seg, og i det år noen år etter der diktets forteller - Ibsen-stemmen - ser ham blant Grimstadfolket, forsonet med seg selv.
Rockeopera
Lydbildet - spesialskrevet av Ketil Bjørnstad - er nåtidig. «Musikal» er merkelappen Kilden Teater har gitt forestillingen. Begrepet «rockeopera», som vel knapt har vært brukt i Norge siden «Which Witch», er også dekkende. Musikken er mektig, mangfoldig og stemningsladet, med operaelementer og prominente rytmeinstrumenter. Teksten, nær gjennomsunget, bæres gjennom dramaturgisk bevisste vokalvekslinger mellom korpartier og solistdeler, med stemmer som matcher emosjonene i fortellingen: Dette er harmonisk. Dette er aggressivt. Dette er trist, trist, trist. I kostymer (design og scenografi: Elin Nagell Dahl) synliggjøres typelikheter mellom Ibsens Terje og Hugos Jean Valjean, Ibsens engelske kaptein og Javert, men Bjørnstad har ikke latt seg friste til å skape en «Les Misérables»-pastisj.
Tidvis kan ord være vanskelige å oppfatte på grunn av instrumental dominans. Kilden Teater (tidligere kjent som Agder Teater) bøter på dette gjennom å gjengi hele diktet i teaterprogrammet. Premierekvelden benyttet en høy andel av publikum seg av anledningen til å lese underveis.
Passive kvinnebilder
Mindre moderne, og nok også mer viktorianske enn Ibsen nok ville vært komfortabel med, er de kvinnebilder som tegnes. Terje Vigens vakkert dansende kone og barn forsvinner ut av syne allerede mens han ror, døde før sin død. De vender tilbake som drømmebilder i hans fengsel, yndige fantasikvinner, som markerer avstand, men ikke anklage. I Ibsens tekst er Terjes tortur ikke å vite om de lever eller dør, koblet med sinne, skyldfølelse, anger og fortvilelse over å ha etterlatt dem sultende. Her får han juling av de engelske offiserene, og fokus flyttes ytterligere fra deres felles tragedie til ham alene. Hustruen og datter Anna dør, ektemannens reaksjon er poenget. Både innen rammene av Ibsen-diktet og det fysiske scenespråket som kommenterer og utdyper det - koreograf Darren Royston er med rette ført opp som medregissør - kunne koner og barn enkelt vært gitt synligere, mer individualisert og mer aktiv plass, og framstått som personer heller enn eiendeler. Passiviteten og utvendigheten forsterkes når samme kvinne, Ingeborg Haakonsholm, gis rollen som Terjes kone og kapteinens - som han ser sin i. Åtteåringen som danser hans datter gis dessuten i oppgjørscenen en funksjon som mini-madonna, bærende på den dukke som er kapteinens barn, på Terjes samvittighet, og på minnet om hans tap. Sluttscenen viser Terjes død som forskjønnet familiegjenforening, lykkelig og idealisert.

Premieren var i Fjæreheia, Agder, 4. juli 2017.

Monday, July 10, 2017

Juni 2017: Solveigs 2. sang



«Solveigs 2. sang». Teater Innlandet i samarbeid med NRK Radioteatret, på Oslo Nye Centralteatret. Av: M H Hallum. Med: Charlotte Frogner, Eli Anne Linnestad, Dennis Storhøi, Gisken Armand, Kjersti Fjeldstad, Espen Beranek Holm og Janne Heltberg i opptak, Anne Grinden, Nora Theodora Grinden og Darryl Walters i film og foto. Regi: Mathias Calmeyer.
KOMMENTAR: Slik Solveig ser det, i lyd og bilder.
TERNING: FEM

Et annet kjønn, en annen historie

Bipersonen er blitt hovedperson, og sangen synges fra et annet ståsted.

TEATER: Hvordan ser Solveig dramaet om Solveig og Peer Gynt? Malmfrid Hovsveen Hallum har sett for seg en moderne kvinne i et moderne samfunn, der Peer - om Peer i det hele tatt finnes - er en biperson, og der Solveig selv tar Solveigs valg. (Det gjør hun for øvrig også hos Ibsen, men det er en annen historie.) Hallums Solveig har 2017-kvinnens rettigheter, men som sin formor fra 150 år tidligere, blir hun i hjembygda mens mulighetene går henne forbi.
Faktiske og metaforiske bilder
«Å se for seg» er i det hele tatt et godt begrep å bruke for den som skal beskrive «Solveigs 2. sang». I NRK Radioteatret sendes den som tradisjonelt radioteater, og lytteren skaper sine egne bilder. På Centralteatret, og på turné i Innlandet-fylkene, avspilles radioteateropptaket i samspill med bilder som allerede er skapt. Publikum hører skuespillernes stemmer, men uten skuespillere i rommet. Regissør Mathias Calmeyer og scenograf-fotograf Kristin Bengtson har satt sammen radioopptaket med fotografier, film og lyseffekter til en kunstopplevelse som befinner seg et sted mellom rominstallasjon, teater og litteratur. Vi kan kalle det «multimedialt radioteater». Formen er både konsentrasjonskrevende og dvelende. Teaterteksten er rik på bilder, men de bilder den skaper, stemmer ikke overens med de bilder øyet blir vist. Med det avsløres Solveig - lydens, bildets, eller begge delers - som minst like mye av en løgner som Peer er.
Stemmene vi hører tilhører kjente skuespillere, godt matchet og med tradisjonelt tydelig Radioteatret-diksjon og poengtering. Eli Anne Linnestad og Charlotte Frogner gir stemmer til henholdsvis den eldre og den unge Solveig, og lykkes i å lyde som samme menneske i ulike faser av livet. Bildene viser personer bare et fåtall tilskuere vil kjenne fra før; Anne Grinden og Nora Theodora Grinden (tante og niese) opptrer som den eldre og yngre, med fysiske likheter som gir troverdig før-og-nå-virkning. Også mannen i fotografiene - Darryl Walters - er uten kjent-ansikt-bagasje, mens stemmen tilhører Dennis Storhøi - en erfaren Peer. Blant birollene er Kjersti Fjeldstad som en fantasiversjon av Liv Ullmann og Espen Beranek Holm som en fantasiversjon av Alex Rosén. Solveig begrenser seg med andre ord ikke til fantasier om Peer.
Fantasiliv
M H Hallum har stokket om på Ibsens fortellerrekkefølge, og begynner sin «Solveigs 2. sang» (teatrene skriver det slik, de bruker ikke «andre») omtrent der Ibsen slutter sin fortelling om Peer. Objektet er subjekt. Hun ser tilbake til opplevelser hun har hatt - eller har innbilt seg. For Hallums Solveig, som for Ibsens Peer, er grensene mellom fantasi og virkelighet uklare. Hun er en av prestasjonssamfunnets akterutseilte, et menneske som sliter med selvfølelsen og med å sette grenser for seg selv og andre, en som ikke helt klarer å ta valg eller ta konsekvensene av de valg hun har tatt, og som vekselvis tiltrekkes og frastøtes av en mann (eventuelt alternativt menn, eller kanskje bare en innbilt mann) som hun ikke har godt av å være sammen med. Hun er selvdestruktiv, muligens ruser hun seg, og trolig tilhører hun NAV-statistikken for «psykiske helseproblemer».
Ibsen-sitatene er sjelden ordrette, og når de er det, er de gjengitt i korthet. Samtidig har svært mange av Hallum-replikkene paralleller hos Ibsen. Kjennere kan more seg med referanselek og å matche Hallum-ord og Ibsen-formulering, som når «aske, skodde, støv for vinden» er blitt til «og vinden strør aske skodde støv utover havet». Referansene tilhører ikke bare «Peer Gynt». Her er også allusjoner til «Brand», som i «Men det verste tapet er ikke det reelle», og til «Terje Vigen», og skal tro om ikke variasjonene over «hjertet er lammet» er en hentydning til en annen selvopptatt dikter, en som fortsatt er forfatter i 2017.
Den som ikke bryr seg om tekstmøter av denne typen, vil uansett kunne ha utbytte av historien i seg selv. «Solveigs 2. sang» er en saga om tapte muligheter, om valg som ikke kan velges om, og om fantasiliv som foretrekkes fremfor levd liv. Hvis dette minner deg om et visst Ibsen-drama, har du tatt poenget.

Premieren var på Oslo Nye Teater 16. juni 2017. Radioteatret sendte lydversjonen av forestillingen samme helg.

Juni 2017: Vinduer



«Vinduer». Veronica Salinas og Beaivváš Sámi Nasunálateáhter i samarbeid med Hålogaland Teater, på Det Norske Teatret. Av: Veronica Salinas. Med: Sarakka Gaup, Amalie Eggen, Felipe Orellana, Mariama Slåttøy, Beatur, Taro Vestøl Cooper. Regi: Jon Tombre.
KOMMENTAR: Poesi, humor, filosofi og provokasjon.
TERNING: SEKS

Passasje til perspektiver

«Vinduer» gir åpninger til en rikt sammensatt indre og ytre verden.

TEATER: Den som hører ordet «vinduer» tenker kanskje på lys. Eller på luft. Eller på det glass som lukker luft ute. Kanskje på åpninger, passasjer, innganger og utganger, forbindelsene mellom ute og inne. Kanskje på å se og å bli sett, på innsyn og utsyn, på å være innestengt, skjermet, men samtidig utstilt, synliggjort, plassert i en ramme.
Alle disse assosiasjonene er naturlige i scenekunstkollasjen «Vinduer». At vinduet er både en åpning og et stengsel er en grunnforutsetning. 
Muntlig poesi
Veronica Salinas' korte, poetiske tekster setter stilbevisst og språksikkert sammen ulike former for muntlighet. Hun forener innflytelser fra slampoesi og rap, barnerim og visesang, nettoppdateringer og spontanblogging, i en kreativt utforskende språkføring som eksperimenterer med dialektord, slang, joik, metafor og vulgærprovokasjon. Noen av ordsammensetningene lyder som de kan ha begynt som misforståelser eller forvirring om faste uttrykk, men underveis blitt elegant forvandlet til egne vrier på det kjente (som «miste fjes»). Denne språklige lekenheten gir friskhet til et innhold som med en mindre kompetent eller mindre tekstformers ord kunne blitt klisjéfylt. Resultatet fremstår som relevant, tankevekkende og humoristisk. Med korte (og ikke forstyrrende) unntak på samisk og engelsk, er norsk språket som brukes i forestillingen.
På ulike måter handler alle tekstdelene om å finne sitt perspektiv blant et mangfold av mulige perspektiver.
Luft og kontrast
I iscenesettelsen er ordene gitt den luft og den plass de trenger og fortjener. Jon Tombre bygger rom med ordene, ved ordene og rundt ordene. Det fysiske scenespråket er romlig bevisst og konsist koreografert. Bevegelsene er ofte stiliserte, like poetiske som i tekst, og andre ganger satt i lattervekkende kontrast til ordene. Rommene som skapes er rom det er godt å være i, og den romlige bevisstheten er viktig også i Even Børsums scenografi. Innledningsvis kan den nok virke endimensjonal, i det at den består av en enkelt vindusvegg, stående i et (nokså diskret) kar for vann og gjørme. Etter hvert blir den brukt som vegg i et stadig voksende hus av menneskeskapte rom. Kanskje bør vi sammenligne det med et veksthus, et drivhus der lydene, kroppene og bevegelsene utgjør de øvrige tre veggene, og der opplevelser, ord, emosjoner og tanke dyrkes og kultiveres. Vindusveggen er en romdeler, men den er også, fordi den er gjennomsiktig og har åpninger uten glass, som skuespillerne kan bevege seg gjennom, et forbindelsespunkt og en passasjekanal. Lysbruken (design: Paulucci Araujo Bakke) dirigerer blikk og bygger rom i rommet. Gjørme og maling forandrer den gjennomskinnelige flaten.
Musikken blir motstemme og samtalepartner, stemningsforsterker og -utvider. Som skuespillere og som musikere fremfører aktørene ord- og bevegelsesmaterialet med nyansert presisjon.

Premieren var på Det Norske Teatret 15. juni 2017.