Oktober 2018: Georgs magiske medisin

«Georgs magiske medisin». Riksteatret, Haugesund Teater og Sogn og Fjordane Teater. Av: Roald Dahl, dramatisert av Morten Joachim og med musikk av Gunnar Eiriksson og Espen Mauno. Med: Espen Mauno, Ulla Marie Broch, Ellen Andreassen, Kristian Winther, musiker Tore Thorvaldsen Sandbakken i veksling med Anders Bratlie. Regi: Morten Joachim.

KOMMENTAR: Georgs musikalske medisin.

TERNING: FEM

Sprell som gjør vel

Tar barnas parti mot voksen idioti.

TEATER: Georg (Espen Mauno) er kanskje rampete. Men bestemor (Ulla Marie Broch) er slem. Det finnes neppe noen forfatter som har lært så mange barn om forskjellen mellom de to ordene som Roald Dahl har, og det slik at en ikke bare forstår den, men føler den. Hans slemminger er hensynsløst slemme, og de fortjener den straffen de får. På akkurat dette punktet er bøkene hans formellitteratur: Person X, som egentlig skal ta vare på person Y, vil ikke person Y vel. Person Y må rydde opp. Underveis trengs mot, oppfinnsomhet og rampestreker. Og rampestrekene, det vet vi, er der ingenting formelfast ved. De går viltre og varierte veier.

Slik Georg ser det

I «Georgs magiske medisin» er det, selvfølgelig, Georg som rydder gjennom rampestreker. Han bytter ut bestemors medisin med et brygg han har laget selv. Det har virkninger han ikke kunne ha sett for seg. Slik Morten Joachim og hans teaterlag forteller historien, er Georg en temmelig grei gutt, som heller vil prøve å gjøre både bestemor, mamma (Ellen Andreassen) og pappa (Kristian Winther) fornøyde enn å gjøre opprør. Men det er ikke så greit å være grei når en voksen er slem og de to andre voksne er for travelt opptatt, og for grådige, til å følge med på hvordan barnet har det. Publikum, derimot, får se og høre akkurat hvordan Georg opplever livet sitt. Store deler av historien fortelles gjennom musikk. Når Mauno og kollegene synger og spiller, er det Georgs ståsted det synges fra, selv når resten også synger og spiller med. Sangtekstene er skrevet av Gunnar Eiriksson, musikken av samme mann og av Mauno. Tonene er rocka, lekne og livlige, mens tekstene er nære og direkte. I dem tar Georg styring.

Folk og dyr

Ulla Marie Broch spiller bestemor herlig heslig og herlig nifs, med en passe uforutsigbar blanding av gammel-dame-langsomhet og mer spretne sprell. Stemmen hennes er gjort særlig skummel. Espen Mauno klarer å være guttaktig myk og samtidig akkurat passe hengslete i sine bevegelser. Hans Georg har et uttrykksfullt ansikt og en uttrykksfull kropp, og tilskuerne kan forstå akkurat hva Georg tenker akkurat når han tenker det. I løpet av forestillingen blir tilskuerne også kjent med noen av dyrene som bor på bondegården til Georg og familien. Gjermund Andresen har lagd eventyrlig parodiske dyrekostymer. Bondegårdshuset har noen magiske hemmeligheter, det også, med rotete rom som brett-ut-paneler i veggene. Hvordan det ser ut utenfra, vises i et oversiktsbilde som lar den forstørrede utgaven av bestemor bli kjempesvær.

Det hele går fort unna. Selv med tjue minutters pause tar forestillingen bare halvannen time, og kanskje hadde det vært vel så bra om pausen var kuttet og fortellingen gitt i ett.

Premieren var på Riksteatret 4. oktober 2018.