Thursday, February 4, 2016

Januar 2016: Doppler



«Doppler». Trøndelag Teater. Av: Erlend Loe, dramatisert av Tomi Janežič. Med: Andreas Stoltenberg Granerud, Christian Ruud Kallum, Stine Fevik, Kathrine Thorborg Johansen og Karl-Vidar Lende. Regi: Tomi Janežič.
Mas og moro.
TERNING: FEM

Trassig fellesskap

«Doppler» er blitt drama, og enetalen til et kor av egenrådighet.

TEATER: Han er seg selv nok, Andreas Doppler. Rettelse: Han gjør tapre forsøk på å være seg selv nok. Han sier opp jobben, forlater kone og barn, rømmer til skogs og slår opp telt. Slik skal han unnslippe alle forventninger om flinkhet, alt statusjag, all materialisme og alle prestasjonskrav. Så enkelt blir det naturligvis ikke.
Egenrådighet
Erlend Loes roman er fortalt fra et jeg-perspektiv. Dramatiseringen bruker i stor grad dens ord, dens humor og dens kronologi, men er - teaterformen tro - mer av en samtale enn en monolog. Dopplers trass og Dopplers ansvarsfraskrivelser, Dopplers fritenkning og Dopplers sans for snurrigheter preger ikke bare Andreas Stoltenberg Graneruds herlig stridige rolletolkning, men også bipersonenes. De blir alle gjengitt ut fra hans syn på dem: Noe anarkistisk anlagt, oppegående, taleføre og egenrådige, ja, rett som det er, beint ut sære.
Utenomtekstlige innstikk - som en koneprotest, en korsangsekvens, et knippe kommentarer til oppsetning og forelegg («Jeg bare sier det Erlend Loe har skrevet», «Dere får se det for dere») - er lagt inn. Teatertriks, maskineri og teknikker synliggjøres med meta-barnlig fryd. Men ideen om illusjonsløst teater er naturligvis også en illusjon. I enkelte øyeblikk, som når snøen laver ned i store mengder, er det vanskelig ikke å la innlevelsen ta en, om oppsetningen viser aldri så mye motstand mot den.
Skogens sønn
Det særnorske i Loes roman er kyndig ivaretatt av det hovedsakelig serbiske kunstnerlaget bak oppsetningen. Mesteparten av tiden er «Doppler» riktig festlig. Loes sans for velplasserte antiklimaks kommer til sin rett i scenisk utgave. Tempovekslinger gir fortellingen dynamikk. Men til tider blir det også vel masete, og ikke bare når Doppler møter (kakofonisk) mas fra dem han kjenner. Der finnes partier i «Doppler» som overbruker virkemidler, og det finnes partier som ville ha tjent på mer fortgang.
Christian Ruud Kallum gjør en stor komisk innsats i dobbeltrollen som elgen Bongo og Dopplers fireårige sønn Gregus, to skikkelser som har flere sentrale karaktertrekk felles, og som også, i alle fall etter hvert, inntar noenlunde samme plass i Dopplers verdensanskuelse.

Premieren var på Trøndelag Teater 30. januar 2016.

Januar 2016: Vår ære/vår makt



«Vår ære/vår makt». Den Nationale Scene. Av: Nordahl Grieg, Tore Vagn Lid og Cecilie Løveid. Med: Katrine Dale, Ane Skumsvoll, Sigmund Njøs Hovind, Pål Rønning, Jonas Nielsen, Bjørn Willberg Andersen, Per Egil Jørgensen, Annabel Balean Guiata, Thomas S. Valeur. Regi: Tore Vagn Lid.
Flerstemt kontekstutvidelse.
TERNING: FEM

Fortettet framkalt

Fortellingen er effektivisert, forståelsene utvidet, i Tore Vagn Lid og Cecilie Løveids «Vår ære/vår makt».

TEATER: Konteksten er utvidet. Tidsperioden er utvidet. Biografisk informasjon om Nordahl Grieg og Gerd Egede Nissen er lagt inn, det er også annen dokumentarisk info. Sammenhenger som i 1935 var allment kjente blir forklart. Samtidig er fortellingen effektivisert: Originaltekst er redigert, komprimert og gitt ny kronologi. Symboler er skiftet ut.
Den Nationale Scene gjør rett i å kalle «Vår ære/vår makt» en urpremiere. Oppsetningen framstår som langt mer enn en oppdatering av Nordahl Griegs skuespill. «Vår ære og vår makt» ligger naturligvis til grunn, men dette er både en bevissthetsutvidelse og en formutvidelse.
Symbolrikt
Døden er en sorgstemt jazzsang. Avskjeden er en felles selfie. Underbevissthet og bakgrunnsinformasjon holder til i et mørkerom, og psykoanalyse finner sted gjennom framkalling av sort-hvitt-fotografier. Ediths graviditet er blitt til innspilling og visning av vintageporno.
Olav Myrtvedts scenografi omfatter hele rommet. Publikum sitter i tre klassedelte områder, og spillet er spredd over soner foran, bak, mellom og rundt publikum. Blant de ulike stasjonene er det nevnte mørkerommet, en musikksalong, trappeavsatser som blant annet brukes som ubåtkorridorer, og en multi-fleksi-sone som rommer mange tider og mange steder. Tre store, innrammede hvitskjermer henger som billedrammer over hovedsonen, og på dem projiseres tekstutdrag, fotografier, film og kunstverk. Blant tekstutdragene er sceneanvisninger fra Griegs tekst. Stedvis er fiksjonsnavn erstattet av reelle navn på besetningsmedlemmer som omkom. Ekte navn på skip og redere forekommer også i bildevisningene, mens redernavnene som er brukt i spillet er dem Grieg valgte seg.
Klasse
Griegs hovedtema, klasseforskjellene mellom krigsprofitøren og dem som risikerer - og mister - livet, er hovedelementet også nå. Maktstrukturer, beslutningsmekanismer og menneskesyn beskrives i ord og handling. Ofte sammenstilles ulike handlingsplan, noe som gir overblikk og tillater å øke informasjonsmengden. Slik forsterkes originaltekstens preg av brechtiansk lærestykke. Formålet om refleksjon over sammenhenger understrekes.

Premieren var på Den Nationale Scene 29. januar 2016.

Januar 2016: Märtha: The Musical



«Märtha: The Musical». Latter. Av: Vemund Vik (tekst og musikk), Christopher Pahle (tekst) og Martin Zimmer (tekst). Med: Cecilie Steinmann Neess, Espen Beranek Holm, Jakob Schøyen Andersen, Olli Wermskog, Sofie Bjerketvedt m.fl. Regi: Vemund Vik. Musikalsk ledelse: Erik Clausen.
Gøyal og glad.
TERNING: FEM

Søt, ikke syrlig

Om Disney hadde prøvd seg på satire, kunne resultatet blitt omtrent som «Märtha: The Musical».

MUSIKAL: Skurker er slemme, helter naive. Folket er bortskjemt, og alle mennesker er spesielle. Mest spesiell av alle er Märtha (Cecilie Steinmann Neess), tronarvingen (jada) som kan kommunisere med engler, hester, krabber og til og med selverklært geniale renessansemennesker (ridder Ari spilles av Olli Wermskog) og tørt resonnerende brødre (Mathias Luppichini spiller både Bror Prinsen og en talkshow-vert TV2-seere vil dra kjensel på).
Godlynt
Lyder det slemt? Det er det ikke. Så godlynt er harselasen at den godt kan kalles harmløs. Så snill er den at det blir feil å kalle det satire. Kontroversielt er det ikke. «Märtha: The Musical» spiller på gjenkjennelighet, med humørfylte stereotyper som dels skylder sitt til Disney, dels til kjendisblader. Strengest er Vik & co mot en oppdiktet skikkelse, professor Kelvin (Espen Beranek Holm), og en gruppe navnløse hetsere og nett-troll (her for tydelighetens skyld utstyrt med haler).
Ønsket om å høre sangprestasjoner bør ikke være en hovedårsak til å gå for å se «Märtha: The Musical», heller ikke ønsket om å se danseferdigheter. Dette er en humormusikal med vekt på de første fem bokstavene. Det er snakk om humor med humør, vittigheter med varme. Fleipen er folkelig inkluderende, raus og vennligsinnet, både når den rettes mot alternativ-miljøet og mot etablissementet. «Märtha» ironiserer over ideen om at alle mennesker må finne sin egen sannhet («det er sant hvis du synes det er sant»), men den samme ideen hylles også langt på vei.
Sjarmerende
Cecilie Steinmann Neess er en ekspressiv sjarmbombe som den sjokkrosa antrukkede prinsessen, som fører seg med tegnefilm-holdte armer og emosjonelle eksesser. Alle hennes følelsesutbrudd uttrykkes gjennom store gester og store bokstaver. Ingen er vel så blid som hennes Märtha, ingen er vel så velmenende, og ingen kan vel heller bli så såret. Jakob Schøyen Andersen, som spiller ulykkelig forelsket hest, må vi også få se langt mer av på norske scener. Han framstår med sans for timing, og evne til å uttrykke mye gjennom lite.
Andrea Austdahl står ansvarlig for kostymedesign og scenografi. Begge deler kan tyde på inspirasjon fra My Little Pony, Barbie-tilbehør og, igjen, Disneys prinsessefilmer.

Premieren var på Latter 28. januar 2016.