Januar 2016: Fortrolige samtaler

«Fortrolige samtaler». Nationaltheatret og Riksteatret i samarbeid. Av Ingmar Bergman i en versjon av Liv Ullmann. Med: Marte Engebrigtsen, Anneke von der Lippe, Mattis Herman Nyquist, Liv Bernhoft Osa, Hermann Sabado, Bjørn Skagestad, Kari Simonsen. Regi: Liv Ullmann.

Følelsesladd og analytisk.

TERNING: FEM

Følsomme forståelser

Menneskene i «Fortrolige samtaler» tørster etter forståelse. Liv Ullmann viser dem nettopp det.

TEATER: Anna (Marte Engebrigtsen) er gift med Henrik (Mattis Herman Nyquist) og har et forhold til Tomas (Hermann Sabado). Hva skal hun gjøre? Hun betror seg til presten Jacob (Bjørn Skagestad). Han er ikke i tvil, hun må fortelle ektemannen alt. Anna protesterer. Hun mener innrømmelsen vil gjøre større skade enn hemmeligholdet. Jacob insisterer, og Anna følger hans råd, bare for å oppdage at hun hadde rett: Når alle vet, blir alle ulykkelige.

Selvfortolkning

«Fortrolige samtaler» er en teaterforestilling med vekt på nettopp samtaler, og på former for og grader av fortrolighet. Det handler om valgene som ble tatt før avsløringen, og om valgene som må tas etter. Det er følelsesladd teater, men det er også analytisk. Menneskene som skildres er selvgranskere, personer som fortolker samtidig som de forteller. Med det tydeliggjøres argumenter, tanker, ideer, motsetninger, tvil og skråsikkerhet, men tilskueren kan aldri vite sikkert hva som er objektivt sant, hva som er bevisst (eller ubevisst) løgn, og hva som er en skjevvinklet, subjektiv versjon av sannheten. I stor grad er førsteakten gjenfortellende, mens andreakten viser situasjoner mens de spilles ut.

Framføringen er følsom, med ekspressivt tegnet nervøsitet og avveininger. Uttrykket er helhetlig, ensemblet samstemt. I tillegg til de nevnte ser vi Liv Bernhoft Osa som Annas mor og Anneke von der Lippe som hennes venninne, bipersoner som på hver sin måte påvirker trekantdramaets utvikling. Kari Simonsen opptrer som forteller, et rammegrep som lar Karin Bergman - grunnlaget for Anna - og hennes sønn, Ingmar, komme til orde gjennom (fortellende og reflekterende, men kanskje ikke alltid sannferdige) dagbokutdrag. Fortelleren blir også slags stand-in for regissør og dramatiker Liv Ullmann, Ingmar Bergmans lenge elskede og alltid fortrolige venn, og et talerør for hennes tanker om triangler og kjærlighetstrang, om kristendommens påvirkning, om moralske plikter og om de beslutninger som må tas i situasjoner som dem Anna-Henrik-Tomas står i. Det minner oss om at dette ikke er en fiksjonshistorie. Den kan nok inneholde fiksjonslag og -elementer, men den er en refleksjon over faktiske mennesker i en faktisk situasjon, og over de valg de faktisk tok.

Nydramatisering

Ullmann viser sine personer respekt og forståelse. Også de skikkelser som i grunnkonflikten kunne oppsummeres i formuleringer som «representerer fordømmelsen», «representerer det kategoriske» får vise andre sider. Ikke alt virker autentisk («han kan ikke ha sagt det», tenker undertegnede på ett tidspunkt om presten Jacob), men blant de autentiske bitene kan det likevel være. Mennesker sier så mangt. Mennesker er langt fra alltid konsekvente.

Teaterforestillingen «Fortrolige samtaler» er ingen blåkopi av den filmede versjonen fra 1996, også den regissert av Ullmann med utgangspunkt i Bergmans tekst. Hun har nydramatisert fortellingen, fortettet den og filtrert den gjennom de erkjennelser hun har kommet fram til i årene etter. Til en viss grad har utgangspunktet vært de nevnte dagboknotatene, som Ingmar Bergman ga henne etter filmatiseringen. Resultatet er ordrikt, men også lett tilgjengelig. Det meste blir uttalt, forklart og diskutert. Det er nyansert, men sjelden subtilt.

Milja Salovaara har skapt en visuell ramme - bokstavelig talt - i toner av hvitt, grått og blått, som om handlingen blir vasket i skandinavisk vinterlys. Nick Schliepers lyssetting forsterker fargebruken og understreker indre stemninger.

Premieren var på Nationaltheatret 9. januar 2016.