Januar 2016: Den stundesløse

«Den stundesløse». Nationaltheatret. Av: Ludvig Holberg. Med: Henrik Rafaelsen, Tone Mostraum, Andrine Sæther, Ågot Sendstad, Heidi Goldmann, Espen Alknes, Jonas Strand Gravli, Kyrre Hellum, Thorbjørn Harr og Mathias Halvorsen (pianist). Regi: Laurent Chétouane.

Tekstforskende tålmodighetsprøve.

TERNING: TRE

Konsept: Kunstighet

Når Nationaltheatret nå setter opp «Den stundesløse» omfavnes ikke bare det oppkonstruerte. Det dyrkes.

TEATER: Distansering er en dyd, i Laurent Chétouanes «Den stundesløse». Forestillingen forsøker ikke å skjule Holberg-tekstens logiske brister, skikkelsenes mangel på troverdighet, handlinger og personers kunstighet eller konstruerte intrigemakeri.

Tvert imot. Alt dette framheves, ja, det granskes, avsløres og utstilles.

Tålmodighetsprøve

At Chétouane inntar en tekstlig utforskende posisjon burde ikke overraske dem som har sett hans versjoner av Shakespeares «Sonetter», Ibsens «Et dukkehjem» og Molières «Misantropen» på ulike Nationaltheatret-scener.

«Den stundesløse» virker langt seigere, men det henger sammen med materialets eget uttrykk og særheter. Oppsetningen er en teaterforestilling for spesielt interesserte, men også for spesielt interesserte kan den være en tålmodighetsprøve. Ikke bare fordi der går tre og en halv time fra start til slutt. Enda mer fordi den holder et letargisk langsomt tempo. Særlig kan tiden fram mot pause oppleves som utmattende sakte.

Den tilskuer som skal få utbytte av forestillingen er nødt til å akseptere dette. Det tar den tida det tar. Som Vielgeschrey (Henrik Rafaelsen) må vi lære oss ikke å stresse, for først når en finner seg i kjedsomheten, belønnes en av komikk. Da blir karakterhumoren til gjengjeld stadig mer åpenbar.

Rastløshet

Skuespillerne opptrer - lenge - med en ventende rastløshet. Som om også de venter på at noe skal skje, at den «egentlige» handlingen skal begynne. De benytter seg av tidsfordrivende gester, av de slag man kan se på venterom eller andre steder der folk glemmer at de befinner seg i det offentlige rom og slutter å bry seg om at de blir sett: Tyggegummitygging og bobleblåsing, fikling med hår, vipping med føtter, seig gange med sleping av bein langs gulvet, tøying og strekking, justering av strømpebukser og truser, sammenkniping av ansiktsmuskler og lignende. Replikker framføres uten ambisjon om innlevelse. Målet er å underliggjøre, å så tvil om egne premisser, og med det, å formidle det performativt pompøse i skikkelsene som skildres, samt å synliggjøre sammenhengene mellom kjedsomhet og rastløshet. Ordene suppleres med Mathias Halvorsens Mozart-spill på pianoet, også det, kunstiggjørende.

De visuelle løsningene - tenk restekurv og/eller møbelsalg på Fretex i møte med tradisjonelle parykker (scenografi og kostymedesign ved Sanna Dembowski) forsterker det villet keitete aspektet i forestillingen.

Premieren var på Nationaltheatret 14. januar 2016.