Januar 2018: UFO-bygda

«UFO-bygda». Torshovteatret/Nationaltheatret. Av: Øystein Stene og ensemblet. Med: Janne Heltberg, Håkon Ramstad, Herman Bernhoft og Ingjerd Egeberg. Regi: Øystein Stene.

KOMMENTAR: En søken på skisseplanet.

TERNING: FIRE

Kosmiske utkast

Et ferdig prosjekt forkledd som halvferdig prosjekt.

TEATER: Å se «UFO-bygda» kan føles som å kikke på et annet menneskes prosjektnotater. Deler framstår hverdagslige, deler gåtefulle. Deler gir kontekst, deler kunne hatt godt av mer kontekst. Deler er filosofiske og deler er faktaorienterte. Deler er dokumentariske og deler er liksom-dokumentariske. Deler er vitser, de fleste av dem om aliens, formulert som rebuser, og deler er sitater fra andre kilder. Alle disse delene gir mulige innganger til et teaterprosjekt, og løst forbundet er de blitt selve prosjektet.

Hessdalen

Utgangspunktet er trønderbygda Hessdalen, i Holtålen kommune sør for Røros. I mange år har bygdefolket, samt tilreisende, sett underlige lysfenomener på himmelen. Torshovgruppa har besøkt bygda, og snakket med folk om hverdagslivet og om lysene. Intervjuutsagn utgjør en stor del av materialet til «UFO-bygda». Opplevelsen begynner allerede i lobbyen, der lysene blinker før et Dagsrevyen-innslag fra 1980-tallet blir vist. Deretter går publikum og skuespillere opp trappene, til et teaterområde som i Stenes scenografi er blitt forvandlet til et turområde, belagt med mose, og med filmbilder i svart-hvitt hengende over oss. Direkteoverføring fra Hessdalen, fortelles vi, ikke nødvendigvis helt sannferdig. Videodesignen, av Torbjørn Ljunggren, kan se ut til å gå i loop. Temmelig ofte synes lyssøyler fra bakke til et punkt over skydekket, ukommentert av aktørene. Skal dette være elefanten i rommet, så å si, en felles, unevnt observasjon? Eller er det simpelthen en lyskaster?

Ventekos

Skuespillerne sitter i sirkel, kledd i turtøy. Tre har stoler, en har en trestamme å lene seg mot. De snakker, i hverdagslige toner, med ukunstlede ordvalg, dels om de erklærte temaene for forestillingen (UFO-er, lyset, det store spørsmålet), dels om andre ting (kommunesammenslåinger, arbeidsplasser, barndomsminner, religiøs tro). Det strikkes, det kokes og drikkes kaffe. Tilskuerne blir servert. På ett punkt gjøres korttriks, på ett punkt oppfordres vi til å reise oss og gjøre strekkøvelser. Vi er på tur, skuespillere og tilskuere i fellesskap, på en utkikksplass, der vi venter. Vil noen, fra en annen planet, oppsøke oss? Vil vi forstå at det er det som skjer, om de kommer? Vil vi hypnotisere oss selv til å tro at de er her, om ikke? Når bruddene i «UFO-bygda» omsider kommer, er det i en lett parodisk form som får forsøk på å finne rasjonelle forklaringer til å virke misforståtte - som en erklæring om at gleden ved undringen, ved spekulasjonen og ved ikke å vite, ikke skal få lov til å bli forstyrret.

Premieren var på Torshovteatret 26. januar 2018. Regissør Øystein Stene og videodesigner Torbjørn Ljunggren har gjort oppmerksom på at videobildene fra Hessdalen er direkteoverført, og at de nevnte lyssøylene er gjenskinn fra linse.

Januar 2018: Satellitter på himmelen

«Satellitter på himmelen». Brageteatret. Av: Kristofer Grønskag. Med: Ellen Andreassen, Martha Kjørven, Espen Mauno, Henrik Hoff Vaagen. Regi: Hilde Brinchmann.

KOMMENTAR: Tøft og poetisk.

TERNING: FEM

Indre rom

Et menneskelig romeventyr.

TEATER: Joni har et sort hull i magen, et hull som ødelegger glede og gjør livet vanskelig for henne og for menneskene rundt henne. Dette vet publikum, for det har hun selv fortalt. Joni er helt sikker på at noe er feil med henne. Det forstår hun fra måten mamma og pappa behandler henne på, og det forstår hun fordi hun selv føler seg dratt mot å gjøre slikt hun vet hun ikke skal eller bør. Å knuse tallerkener og å kalle gjestene for «idiot». Og verre, farligere: Å leke med bensin, og å tenne på. Å tenke på å skade seg selv.

Balanse

«Satellitter på himmelen» veksler mellom gjenfortelling - der Joni deler hvordan hun opplever livet sitt - og utspilte scener - som også blir sett fra Jonis ståsted. Det bokstavelige og det billedlige glir over i hverandre. For eksempel: Når pappa blir sint, kan hun, og publikum, høre hva han sier når han begynner å kjefte. Etter en liten stund hører hun, og publikum, bare «utropstegn, utropstegn». Kristofer Grønskags tekst har mange fine, finurlige detaljer som dette, slikt som forbinder det som er allment med det som er spesielt for Joni. Også Hilde Brinchmanns regi har funnet fram til en god balanse mellom det spesifikke og det universelle, mellom det som underholder og det som tar på alvor, mellom det som er tøft og energisk, og det som er poetisk og ettertenksomt.

Ofte brukes verdensrommet, både et indre og ytre univers, som bilde. I ordene som brukes om Jonis tanker og i videodesignen (som er lagd av Anton Andersson) blir mennesket sammenlignet med verdensrommet, samtidig som det er tydelig at mennesket er en del av verdensrommet, en bittebitteliten del av noe enormt stort. Vi har alle et univers inni oss, og et univers utenfor oss, og «Satellitter på himmelen» viser både de mulighetene og den ensomheten som ligger i dette.

Mange sider

Som Joni utstråler Ellen Andreassen kraft og sårbarhet, fortvilelse og sinne. Joni er en person med mange sider. Hun er forvirret, og hun er oppfinnsom, hun er rampete, og hun er snill, hun er veldig oppmerksom på hva andre synes om henne, og hun er veldig opptatt av seg selv.

Det er tydelig, i «Satellitter på himmelen», at Jonis problemer er større enn bare det å ha en dårlig dag, eller en serie av dårlige dager. Det synes gjennom episodene som til sammen utgjør handlingen, og det synes gjennom reaksjonene Joni møter hos mamma (Martha Kjørven), pappa (Henrik Hoff Vaagen) og lillebror (Espen Mauno). De tre nevnte skuespillerne har også andre roller i Jonis fantasi. Problemene får likevel ingen merkelapp eller forklaring, utover «hull i magen». Dette er en styrke. Det gjør at tilskuerne kan sammenligne hennes vansker med ulike problemer i ulike alvorlighetsgrader. Følelsene Joni har blir gjenkjennelige for flere enn de ville ha blitt om de hadde vært koblet mot for eksempel en diagnose. At mamma og pappa kunne ha gjort en langt bedre jobb som mamma og pappa, og at lillebror tar en for stor del av ansvaret for at de andre tre skal føle seg bedre, blir også klart, uten at dette gjøres til lettvint forklaring.

Det er noe trøstende i denne åpenheten, på samme måte som det er noe trøstende i Jonis utforskningstrang, pågangsmotet hun møter selv den dypeste fortvilelsen med. Det er noe trøstende i slutten, også. Grønskag har tort å velge en litt åpen avslutning, der Jonis vansker ikke blir løst, men der hun likevel oppdager noe som gjør dem litt lettere å bære.

Forestillingen har målgruppe fra femte til sjuende klasse.

Premieren var på Brageteatret 26. januar 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven, spilt på dagtid dagen før.

Januar 2018: Hair

«Hair». Oslo Nye Teater. Av: Galt MacDermot (musikk), Gerome Ragni og James Rado (tekster), oversatt av Håvard Rem. Med: Eldar Skar, Petter Vermeli, Henriette Faye-Schjøll, Cornelia Børnick, Josefine Frida Pettersen, Andreas Stoltenberg Granerud, Kash King Gashamura, Trond Høvik, Trine Wenberg Svensen, Ida Ursin-Holm, Solveig Andsnes, Kim Helge Strømmen, Håkon Sigernes, Sindre Fløistad, Amalie Eggen, Sisi Sumbundu, Jonas Robstad, Natalie Bjerke Roland og et band på sju. Musikalsk ledelse: Simon Revholt. Regi: Lisa Kent.

KOMMENTAR: Toner fra en tid som var.

TERNING: FIRE

  

«Hair» og nå, et der og da

Musikalsk holdbarhet, scenisk nostalgi.

MUSIKAL: De drømmer om fred, om frihet og harmoni, om kjærlighet og om fellesskap. De lever i en boble, her plassert i en bakgård, i en kort periode i tiden.

Når «Hair», første gang produsert i 1967, altså for femti år og noen måneder siden, blir satt opp i dag, blir musikalen en nostalgisk synliggjøring av alle de drømmene som aldri ble oppfylt.

Hitparade

Låtrekka består av klassiske hits, en perlerekke av kjente og kjære sanger der tekstene tegner levende bilder av sin tids og sitt miljøs holdninger, lydhørt oversatt til norsk av Håvard Rem. Simon Revholts musikalske arrangementer skaper bittersøte kontraster mellom mykt og hardt. Han gir røffe kanter til optimistiske drømmer, som underforståtte påminnelser om at realitetene venter utenfor, og han understreker de melankolske, nostalgiske dimensjonene i de mer kamporienterte sangene.

Sterke sangprestasjoner er der mange av. Undertegnede får følelsen av at det er nettopp musikken - melodiene - som har vært hovedargumentet for å sette opp musikalen. Musikken vil også være hovedargumentet for å skulle se den. Person- og situasjonsbeskrivelser er tilsynelatende lavere prioritert enn det musikalsk kvalitet er.

Den ene blant dem

Som Claude er Eldar Skar den enkeltpersonen som i størst grad skiller seg fra kollektivet. Claude har mottatt innkalling til krigstjeneste, og sliter med å bestemme seg for om han skal bli eller dra. Hans samvittighetskamp er det nærmeste «Hair» kommer et drama. Skar gir denne dragkampen fine nyanser. Persontegningene rundt ham er vagere. Ensemblet framstår som et mangehodet fellesskap der enkeltpersoner er noe nær utskiftbare, og dette etterlater et inntrykk av at lite står på spill. Materialet tatt i betraktning er dette ikke et helt ulogisk valg, ettersom fellesskapsfølelsen er det som idealiseres - men der finnes langt rikere muligheter for å vise menneskemangfoldet innenfor fellesskapet enn de som blir utnyttet her. Også koreografien, skapt av Rebekka Lund, vektlegger gruppefellesskapet heller enn særegenhetene innenfor det.

Premieren var på Oslo Nye Teater 25. januar 2018.