Oktober 2017: Snøkvit

«Snøkvit». Det Norske Teatret. Av: Maria Tryti Vennerød (tekst) og Julian Skar (musikk). Med: Charlotte Frogner, Ingeborg S. Raustøl, Hermann Sabado, Audun Sandem, Jon Vegard Hovdal, Ragnhild Meling Enoksen, Kai Kenneth Hanson, Amanda Kamara, Sarah Francesca Brænne, Joakim Ousdal, Amina Sewali, Peiman Azizpour, Catharina Vu. Musikalsk leder: Ståle Sletner. Regi: Kjersti Haugen.

KOMMENTAR: Lett kaotisk fortelleriver.

TERNING: FIRE

Eventyrblanding

Nye «Snøkvit» er ikke ett eventyr, men et møte mellom flere fortellinger.

TEATER: «Snøkvit» forteller mange historier i ett. En er historien om hvor lite av verden en ser, hvis en bare ser inn i speilet. En er historien om hvor galt det kan gå når en prøver å leve etter et annet menneskes forventninger. En er historien om hvor slemme mennesker kan bli. Denne historien har fått stor plass i forestillingen: Dronningen (Raustøl) blir slem, slemmere enn noen forelder skal være mot barnet sitt, men Snøkvit (Frogner) blir også slem. Hun blir slem mot Jan Grøn (Sabado), som ikke har gjort noe galt, fordi hun er skuffet og lei seg og sint og redd fordi mammaen hennes er sint og vanskelig, og kanskje er mammaen hennes mer heks enn hun er dronning. Jan Grøn fortsetter å være venner med Snøkvit selv om hun har vært (og fortsetter å være) slem mot ham. Det er også en historie. Jan vil helst se det beste i menneskene rundt seg, og noen ganger godtar han for mye.

Å forstå

Så er det historien om dvergene, som arbeider i kloakken under slottet, og som vil gjøre opprør - om de bare finner mot til det, og hva slags rolle skal Snøkvit ha i dette opprøret, tro? Og det er historien om de stivpyntede menneskene i hoffet, som ikke viser tegn til egen vilje, men bare prøver å gjøre dronningen fornøyd. Og så er det en historie om magiske blå epler. Det varierer, gjennom «Snøkvit», hvor langt inn i de enkelte av historiene vi kommer og hvor mye av dem vi blir gitt sjansen til å forstå, og det varierer også hvor godt de som helhet henger sammen. Vendinger i handlingen kan virke brå og ikke helt begrunnede, og det samme kan noen replikker. Dette kan regnes som skjønnhetsfeil, men denne ujevnheten bærer nok med seg en historie, den også. At verden er uoversiktlig og at det finnes mange forskjellige måter å forstå det som skjer rundt en, er noe også Snøkvit baler med underveis. Noen ganger forstår hun ting raskere enn det handlingen har gitt henne (og tilskuerne) mulighet til, andre ganger mer forsinket. Vi kan si at «Snøkvit» ikke er et speil, men et speilkabinett, der noen av bildene er fordreide, noen er overdrevne, noen er skumle, noen er artige, og noen er sannferdige. Den som ser på må finne ut hva som er hva.

Musikkmiks

Julian Skars musikk blander verdener og inntrykk, den også, men på måter det er enklere å sortere i: Dronningen og hoffet har sin musikkstil, dvergene har sin, Jan har sin, og Snøkvit forsøker å finne ut hva som er hennes, alene og i samspill med de øvrige. Sangtekstene gjengir tankene bak handlingene som skjer mellom dem.

Unni Walstads scenografi og kostymedesign egger fantasien og kler eventyruniverset, samtidig som den gir plass til å fabulere videre. For eksempel er dronningens skjørt også et bur. Walstad har lagt inn referanser til andre kjente eventyrfortellinger, som en hilsen til Cruella de Ville i dronningens parykk, eller til Tommeliten-Tommelise-Gulliver i måten blomster og sommerfugler er så mye større enn menneskeskikkelsene. Trærne, satt opp mot rutete gulv, gjør at handlingen alltid skjer både inne og ute samtidig.

Premieren var på Det Norske Teatret 7. oktober 2017.