September 2017: Revolusjon

«Revolusjon». Nationaltheatret. Av: Christian Lollike etter Mikkel Bolt Rasmussen, med tekstfragmenter av Sigrid Johannesen, oversatt av Njål Helge Mjøs. Med: Olav Waastad, Ole Johan Skjelbred, Trine Wiggen, Eindride Eidsvold, Mikkel Weum og Are Skare-Zachariassen. Regi: Christian Lollike.

KOMMENTAR: Latter og pessimisme.

TERNING: FIRE

Stylet tidsbilde

Hva skal til for å gjøre samfunnsoppvåkning til et salgbart konsept? Tilsett reklameestetikk og latter.

TEATER: Revolusjonerende er Christian Lollikes «Revolusjon» ikke. Revolusjonært kan en ikke si at det er, heller. Snarere viser teaterforestillingen et tidsbilde der menneskene vet at forandring må til, uten at de - det vil altså si vi - klarer å gjennomføre den minste endring. «Noe» må gjøres, det kan de fleste være enige i. Men når en skal bestemme hva dette «noe» er, ender det i avmakt. Mennesket snakker, mens kloden går under.

Menneske = forbruker

Etter en innledning som nok best kan beskrives som en underbevissthetssekvens - der ulike former for følelse av personlig utilstrekkelighet blir vist fram - introduserer Lollike oss for fire personer på en IKEA-utstilling. Det sies at de er IKEA-ansatte, men de ser mer ut som katalogmodeller, fanget i reklameestetikken. Olav Waastad, Ole Johan Skjelbred, Trine Wiggen og Eindride Eidsvold har blonde polyesterparykker og klær som går ton-i-ton i pasteller, de matcher med møblene, og hver bevegelse de gjør kunne, i alle sine trinn, vært brukt som poseringer for reklamefoto. De beveger seg sakte. Både ord og forflytninger framføres (i store deler av forestillingen) som i filmens slow motion. Også dette, kanskje, skal være et tegn på avmakt - eller på manglende vilje.

Miljøet er altså et forbrukermiljø, og som det er det et eksempel på de store konserners makt. Det gjelder både økonomisk og mentalt. Vi-et er verdens forbrukere, vi er nokså latterlige og nokså grunne. Estetikk er innhold, innhold er estetikk, og estetikken er masseprodusert, glatt. Hva er innholdet? Det er, langt på vei, det samme, også masseprodusert, også glatt. Det vi ser, er politisk bevissthet som salgbart konsept. «Revolusjon» forteller ingenting som ikke noenlunde oppdaterte mennesker vet fra før, og det er vel også poenget: Vi kjenner godt til krisene, men ingen følger opp med handling.

Kontrastkomikk

«Revolusjon» er pessimistisk teater, men det er også lattervekkende teater, både gjennom det saktegående kroppsspråket som er valgt, og gjennom kontrastene mellom de ulike personenes ord og positurer. Alvoret i ordene, og i de kriser ordene handler om, blir motsagt av stilgrepene, og det er stilgrepene som vinner kampen om oppmerksomheten. «Man får lyst til å storme ut på gaten og skrike», sier Trine Wiggen, mens publikum ler: Vi ser da hvordan hun, i sine langsomme bevegelser, gjør seg til.

Slutten - som skal få forbli en overraskelse for den som skal se forestillingen - punkterer latteren, og poengterer at det vi har sett forut ikke er noe å ta lett på, det heller.

Premieren var på Nationaltheatret 29. september.