August 2017: Peer Gynt på Gålå

«Peer Gynt». Peer Gynt-stemnet, Gålå. Av: Henrik Ibsen, bearbeidet av Njål Helge Mjøs. Med: Nils Ole Oftebro, Jakob Oftebro, Marianne Nielsen, Mari Strand Ferstad, Nina Ellen Ødegård, Anne Krigsvoll, Jan Sælid, Preben Hodneland, Anders Dale, åtte musikere og 59 amatører. Regi: Sigrid Strøm Reibo.

KOMMENTAR: Heisatur i mentalt landskap.

TERNING: FEM

Med innsida ut

Peers indre splittelse gis underholdende ytre form.

TEATER: Hvor mye av det som skjer i «Peer Gynt» er ytre handling, og hvor mye er billedgjøring av Peers indre liv? I Sigrid Strøm Reibos Gålå-regi er svaret at det er mest av det siste. Teksten er bearbeidet av Njål Helge Mjøs, som også var dramaturg for Erik Ulfsbys «Peer Gynt»-forestillinger samme sted og som dermed har kunnet arbeide over flere år med å utvikle sine tanker om stykket. Årets «Gynt» på Gålå bygger på mange av de samme tankene som lå under Ulfsbys, men uttrykt i helt annen form. Reibo og Mjøs legger vekten på Peers indre liv, Peers indre tvil og Peers indre kamp (et ord som også brukes underveis i forestillingen, i et aldri så lite spark til en annen selvfokusert nordmann). Det betyr på ingen måte at ytre handling mangler, men at den ytre handlingen formidler den indre.

To og en

Sønn og far Jakob og Nils Ole Oftebro deler rollen som Peer. Førstnevnte spiller før pause, i det som er Ibsens tre første akter. Etter pause opptrer begge i samspill, i et uttrykk for den indre splittelsen i Peer. I denne delen står de to lenge likestilt i arbeidet, før Nils Ole Oftebro mot slutten av Peers liv tar hovedansvaret.

Mjøs og Reibo har redigert i Ibsens tekst gjennom hele stykket, men størst er tekstomveltningene etter pause. Her er kronologien stokket lett om på, med preg av tilbakeblikk, og enkeltscener er strøket i sin helhet. De som gjenstår, framstår som Peers fabuleringer og Peers filosoferinger over Peers livskamp og dødskamp. Møtet med Anitra oppsummerer Peers todelte kvinnesyn. Også rollen som Anitra blir spilt av to skuespillere: Forestillingens Solveig, Mari Strand Ferstrand, og dens Ingrid og grønnkledde, Nina Ellen Ødegård. Far Oftebro opptrer i par med Ferstrand og sønn Oftebro i par med Ødegård, og det blir tydelig at Peers syn på kvinnene i hans liv ikke samsvarer med kvinnenes syn på samme. Også Peers retur er en dagdrøm, nå i et anfall av anger. Galehusscenen er et forsøk på å forstå et mentalt sammenbrudd, en midtlivskrise der den unge Peer viker for den gamle, og Knappestøper-scenene formidler Peers angst for å dø. Humor er hele veien sentralt, en direkte, rå og innimellom bent ut morbid humor. Samtidig skildres Peer som et sårbart og såret menneske.

Tidens gang

Kostymer og rekvisitter viser tid som går. I første del knytter de handlingen til sent 1950-tall eller tidlig 60-tall, et norsk bygdemiljø der drømmen er den amerikanske drømmen. I de tidlige sekvensene i del to signaliseres 1980-tall, mens sluttscenene viser kostymer nærmere vår tid. Ofte ligger referanser til popkultur («Grease», Madonna, «Miami Vice») eller billedkunst (Gud-gamle-Peers finger rører Adam-unge-Peers, som i Michelangelos maleri i taket på det sixtinske kapell) i de visuelle valgene. Dette er tilleggsunderholdning for den som ser det, men ikke distraherende for den som ikke gjør det. Gjermund Andresen har ansvar for scenografien og har samarbeidet med Helena Andersson om kostymedesignen. Han lar Gålåvatnets egen scenografi dominere, og med unntak av en laftet hytte uti vannet - viktig ved Peers hjemkomst - er de fleste elementene slike det går fort å skifte ut. Blant dem er en lastebil, en campingvogn, en viss mengde campingbord og -stoler, en rosa badeflamingo (2017-dille i 1980-tallsmiljø, der den i grunnen passer godt inn) og et utvalg båter. I Simon Revholts musikalske arrangementer kombineres grunnlinjer fra Grieg med popfragmenter fra de ulike tiårene.

Premiere var ved Gålåvatnet 4. august 2017.