August 2017: Gjengangere

«Gjengangere». Riksteatret. Av Henrik Ibsen. Med: Gjertrud Jynge, Lasse Lindtner, Gunnar Eiriksson, Per Egil Aske og Madalena Sousa Helly-Hansen. Regi: Bentein Baardson.

KOMMENTAR: Tydelighetens teater.

TERNING: FIRE. 

Hjemsøkt

Poengtert, understreket og svært tydelig Ibsen-tolkning.

TEATER: Gamle synder kaster lange skygger. I Riksteatrets «Gjengangere» gjelder det også bokstavelig. Eivind Myrens lysdesign viser skikkelsene som små når de måles mot sine egne skygger. Tidvis blir de store, også, med tette, konsentrerte, mindre skygger. Din fortid, dine synder, dine skygger, dine handlinger, poengteres det.

Dette er bare ett av de understrekende virkemidlene i oppsetningen.

Spilles ut

«Gjengangere» er en svært klar versjon av Ibsens stykke, en hyperbevisst teateroppsetning der tilskueren ikke trenger bruke energi på å tolke. Bentein Baardson har valgt en spillestil for sine skuespillere der hver underliggende følelse uttrykkes i kroppsspråket. Spenningene spilles ut. Bebreidelser, anspenthet, anstrengelse, bitterhet. Der er aldri optimisme i unge Osvalds hjemkomst, ikke for ham - spilt av Gunnar Eiriksson - og ikke for hans mor - spilt av Gjertrud Jynge. Hun bærer med seg sine skuffelser, sin bitterhet, sin skyldfølelse og sitt underkuede sinne. Allerede før Eiriksson kommer ramlende inn på scenen, har vi forstått at returen ikke har svart til forventningene. Jynge opptrer behersket, men signaliserer hvert stemningsskifte og hver nye tanke i Helene Alving med klarhet.

Tilnærming og avstand

Vekselvirkningene mellom tilnærming, straff og avstand mellom Helene Alving og pastor Manders forteller mye om dynamikken mellom dem, før og nå. Lasse Lindtner leverer alle pastorens bebreidelser med mildhet. Når ordene er på sitt hardeste, lar han stemmen mykne, som om hans formaninger var kjærtegn. Han er et enkelt offer for manipulasjonene fra Per Egil Askes innsmigrende Engstrand. Regine Engstrand gjør sine forsøk, hun også. Madalena Sousa Helly-Hansen legger flørt i tykke lag i samspillet både med Lindtner og med Eiriksson. Det er desperasjon i det, hos henne også, en desperasjon som etter hvert går over i trass, når hun innser hvor mye hun er blitt snytt for.

Bård Lie Thorbjørnsens gråtonede minimalistiske stuedesign viser hjemmet som fengsel. Selv den plantebevokste bakveggen er mer av et stengsel enn en åpning, og det at den går over i inngangen forandrer ikke det.

Premieren var på Riksteatret 31. august 2017.