September 2017: En tjener for to herrer

«En tjener for to herrer». Oslo Nye Teater. Av Richard Bean, oversatt av Bjarte Hjelmeland, med sanger av Grant Olding. Med: Bjarte Hjelmeland, Nils Vogt, Siren Jørgensen, Petter Vermeli, Ingvild Holthe Bygdnes, Henriette Faye-Schjøll, Trond Høvik, Sindre Postholm, Elias Holmen Sørensen, Karl Sundby, Kari-Ann Grønsund, Per Skjølsvik, Torger Angeltveit, Thea Sola Holter/Camilla Alexandra Johannessen/Caroline Navestad og musikere. Musikalsk ansvarlig: Hans Einar Apelland. Regi: Kim Haugen.

KOMMENTAR: En menneskelig Ole Brumm.

TERNING: FIRE

 

Godlynt kaos

Virkelighetsflukt med musikalsk garnityr

TEATER: Frank er en slabbedask. Det finnes der ingen tvil om. Han er en uansvarlig surrekopp som lyver og skryter og (nesten) bare tenker på å få fylt magen. Først etter å ha spist tenker han også litt på andre fysiske fornøyelser. På teaterscenen er han likevel likandes. Bjarte Hjelmeland gir ham karisma i form av en avvæpnende tilforlatelighet, som et barn som virkelig ikke aner hvor bortskjemt han er, eller en menneskelig Ole Brumm.

Kos og avkobling

Sulten som han er tar Frank seg jobb hos to nokså lyssky eksistenser. Sivert Stabell (Petter Vermeli) og Reidun Krabbe (Ingvild Holthe Bygdnes) er sjefene som ikke skal vite om hverandre. De to er et par, men ettersom begge lever i skjul, og hun attpåtil har forkledd seg som sin avdøde bror, aner de ikke hvor nær hverandre de befinner seg.

Slik kan tabbefesten begynne, med klossethet, klovneri, kaos og komikk. Persongalleriet består av gangsterkarikaturer, små- og storkriminelle uten mye i toppen, men i trygg forvekslingskomedietradisjon får «En tjener for to herrer» lov til å være en virkelighetsflukt der ingen feiltrinn får alvorlige konsekvenser. Ambisjonen er at tilskueren skal koble av og hygge seg, uten krav om tankevirksomhet (desto mindre tenkning, jo bedre fungerer det) eller engasjement utover kosen. Tempoet kunne vært kjappere. Som tekst er britiske Richard Beans oppdatering av Carlo Goldonis farse raskere enn forgjengeren, men i Kim Haugens regi er her flere scener som kunne tjent på kvikkere framføring.

God stemning

Miljøet er lagt til Sandefjord på 1960-tallet, et idyllisk Sandefjord (britisk versjon var Brighton) der kroen serverer gourmetmat, kvinnene bærer glinsende kjoler, og et skiffleband på tre (Zelimir Kulisic, Roger Allan Ivin og Leif «Leffi» Osen) akkompagnerer alle forflytninger. Alle skuespillerne opptrer etter hvert som gjesteartister i dette bandet, sjangertro med instrumenter i mer eller mindre improvisert stil, ofte med høyere tempo og temperatur enn handlingen det danner pauser i, og med generelt god stemning.

To birolleopptredener er av minneverdig merke: Elias Holmen Sørensen som deklamatorisk skuespiller-forlovede kalt Rolleiv Dingle, en skikkelse som nok kunne klart å gi handlelisten preg av jambisk pentameter, og Sindre Postheim som geriatrisk servitør med effektiv pacemaker.

Premieren var på Oslo Nye Teater 6. september 2017. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen dagen etter.