Mars 2018: Vilde Vite og plastmysteriet

«Vilde Vite og plastmysteriet». Den Nationale Scene. Av: Roe Lauvås jr med musikk av Svein Ragnar Myklebust og Britt-Synnøve Johansen. Med: Stine Robin Berg Hansen, Eirik del Barco Soleglad, Ameli Isungset Agbota, Tormod Løvold, Gerald Pettersen (filmet) og Harald Dahlstrøm (musiker). Regi: Lisa Kent.

KOMMENTAR: Velment, men tynt.

TERNING: TRE.

 

Fort glemt påminnelse

Skal teater ha kraft som holdningskampanje, bør det også ha kraft som teater.

MUSIKAL: Som påminnelse om å sortere søpla kan nok «Vilde Vite og plastmysteriet» ha sin hensikt. Som teateropplevelse og som historiefortelling er den temmelig lett forglemmelig.

Halvhjertet

«Vilde Vite og plastmysteriet» er bruksdramatikk med et åpenbart formål og et åpenbart budskap. Den vil få tilskuerne til å tenke på, og å snakke om, plastforurensning i verdenshavene, og den vil få oss til å sortere ut og å resirkulere vårt eget plastavfall.

Samtidig står forestillingen i fare for å ufarliggjøre sin egen tematikk. Historien får det nemlig til å virke som om problemet er lett å løse: Med effektiv teknologi og god vilje er det meste gjort. Skolejenta Vilde (Stine Robin Berg Hansen) trenger bare gjennomleve noen ganske få komplikasjoner sammen med sin romvesenvenn Eco (Eirik del Barco Soleglad) før de har funnet ut av alt. Mysteriet - hvor det var blitt av en plastfjernemaskin som Vildes havforskermamma (Ameli Isungset Agbota) har funnet opp - er oppklart, og mamma kan komme hjem fra jobb til Vilde og Vildes pappa (Tormod Løvold).

Sluttsangen, som blir framført med invitasjon til publikumskaraoke, og med forsøk på å rime «sorteres» og «resirkuleres», formaner oss uansett om at det er viktig å sortere avfallet.

Beskjedent

Linn Therese Michelsen har designet kostymene for «Vilde Vite og plastmysteriet». I ett av dem, båret av plastmonsteret (Agbota, så tildekket av alle plastlagene at hun er nær ugjenkjennelig) blir det synlig hvor grotesk overlesset en plastansamling kan bli. Det teppet av plastsøppel som i samme scene illustrerer plastøyer i havet (scenografi: Sunniva Bodvin) blir beskjedent i sammenligning, selv om lysbruken (design: Arne Kambestad) utvider omfanget. Tanken om at dette kunne vært mer, en bedre utnyttet mulighet, viltrere, mer leken, mer frastøtende eller mer eventyrlig vekkes her, slik den også vekkes av mange av de øvrige effektene i forestillingen. Mulighetene til å gjøre dette mer fengende er bare delvis brukt.

Premieren var på DNS 21. mars 2018.

Mars 2018: Tarjei

«Tarjei». Nationaltheatret. Av Tyra Tønnessen etter Helga Flatland. Med: Liv Bernhoft Osa, Nils Johnson, Kjersti Tveterås, John Emil Jørgensrud, Mikkel Bratt Silset, Tone Danielsen, Olavus Frostad Udbye. Regi: Tyra Tønnessen.

KOMMENTAR: Brudd og sprang.

TERNING: FIRE

Et oppstykket etterpå

Når helheten går i oppløsning.

TEATER: Der er et før og et etter i «Tarjei», som der er i Helga Flatlands romantrilogi. Tarjei og to av hans kamerater fra samme bygd dør som soldater i Afghanistan.

Helhet i stykker

«Det finnes ingen helhet», heter tredje bind av Flatlands romanverk (etter «Bli hvis du kan. Reis hvis du må» og «Alle vil hjem. Ingen vil tilbake»). «Det finnes ingen helhet» kan også stå som oppsummering av teaterforestillingen. Visuelt er der en helhet, lydlig er der en helhet. Øyvind Wangensteens lysdesign respekterer mørket, Andreas Utnems musikk uttrykker savnet. Men fortellingen, og de skuespillervirkemidler den formidles gjennom, er preget av brudd og sprang. I historien er mangelen på helhet i seg selv helheten: Følelsen av at ingenting henger sammen, at tilværelsen er gått i stykker. I bøkene gir ulike fortellerstemmer sine beretninger om livet før og etter Tarjeis død. I teaterforestillingen blir strukturen enda mer oppdelt, og vekslingene mellom ståstedene, og mellom tidsplanene, blir krappe.

Når tre bøker skal bli til en forestilling, er det naturligvis nødvendig å komprimere og å kutte. I «Tarjei» har Tønnessen lagt stor vekt på returen til en slags normalitet, en ny normalitet. Alvoret i traumet, de grader av lammelse så vel far Hallvard (Nils Johnson), mor Karin (Liv Bernhoft Osa) og søster Julie (Kjersti Tveterås) gjennomlever, blir dermed tilsvarende dempet. Letingen etter årsaker til at Tarjei (John Emil Jørgensrud) reiste havner også i bakgrunnen.

Jord

Noen av bildene, dialogene og monologpartiene i «Tarjei» framstår som fullstendige slik de er, virkningsfulle og megetsigende, ofte bevegende. Andre virker løsrevne, knappe. Totalinntrykket blir oppstykket. Tilskueren mister de lange utviklingslinjene som gjør Flatlands romaner så engasjerende, og med det forsvinner også noe av forståelsen for hva og hvor mye vendepunktene, små og store, har å si. I stedet blir enkeltepisoder litt for ofte nettopp det, enkeltepisoder.

I Leiko Fuseyas scenograf er jorden sentral. Jord som i grav, og jord som i bondeland. Heller ikke jorden er en sammenhengende enhet. Den befinner seg i kasser. Hver av rollefigurene har sin kasse. Tarjeis kasse er senket ned i scenegulvet som en grav, resten står over gulvnivå, som plantekasser. Noen ganger beveger skuespillerne seg inn i hverandres områder, og den jord som etter hvert spres utover scenegulvet blir et symbol på fellesskapet mellom dem, og hvordan de valg hver av dem tar for sine liv påvirker de andres.

Bygdetilhørighetens betydning i fortellingen til tross gjøres ingen forsøk på å samordne dialekter.

Premieren var på Nationaltheatret 17. mars 2018.

Mars 2018: Engler i Amerika

«Engler i Amerika». Nationaltheatret. Av: Tony Kushner, oversatt av Svein Sturla Hungnes og med musikk av Nils Petter Molvær. Med: Hermann Sabado, Terje Strømdahl, Trine Wiggen, Bartek Kaminski, Nils Golberg Mulvik, Hanne Skille Reitan, Modou Bah, Ågot Sendstad. Regi: Marit Moum Aune.

KOMMENTAR: Mytologiske proporsjoner.

TERNING: SEKS

Gigantisk ambisjon, gigantisk resultat

Nationaltheatrets «Engler i Amerika» er en på alle måter monumental opplevelse.

TEATER: To episke skuespill, framført over åtte og en halv time - eller fem og en halv, når fem pauser er trukket fra. Åtte skuespillerprestasjoner av ypperste kvalitet. En inspirert regi med like sterkt grep om idéplanet som det realistiske planet. Nationaltheatrets «Engler i Amerika» er en triumf.

ÅRET ER 1985, fulgt av 1986. Byen er New York. Apokalypsen truer. Apokalypsen er AIDS. To av rollefigurene har sykdommen: Roy Cohn, hensynsløst maktmenneske, advokat, bølle, og reell historisk person, spilt av Terje Strømdahl, og Prior Walter, følsom, visjonær profet og/eller hallusinerende fantast, oppdiktet person, spilt av Hermann Sabado. Deres historier, som til dels går parallelt, til dels krysser hverandre og til dels skiller seg nokså kraftig fra hverandre, går som hovedløp gjennom begge Kushners skuespill.

Miljøene tilhører, som utgangspunktet krever, den homofile metropolen. De utgjør også en amerikansk smeltedigel i praksis: Jødiske Louis, som forlater Prior når Prior utvikler AIDS, spilt av Bartek Kaminski. Mormonerekteparet Harper og Joe, hun valiumspisende hjemmeværende husmor, skjør og viljesterk, han skaphomofil republikaner med etiske idealer, til tross for at han har Cohn som mentor. De spilles av Hanne Skille Reitan og Nils Golberg Mulvik. Joes mor Hannah, en handlekraftig autoritet, blir spilt av Ågot Sendstad, og den svarte drag queen-sykepleieren Belize, Priors bestevenn og eks og Cohns pleier, blir spilt av Modou Bah. Sentral er også en engel, som setter dem som ser henne i seksuell ekstase, spilt av Trine Wiggen.

ALLE DISSE SKIKKELSENE blir gitt liv med stor overbevisning og intenst nærvær. Energien og intensiteten er høy fra start til slutt. De er alle sammensatte personer. Intellektuelt, åndelig og emosjonelt er de bevisste. Selv i selvfornektelsen finnes selvinnsikt. Alle finner det naturlig å stille spørsmål ved og føre diskusjoner om tilværelsens store temaer, som kjærlighet og død, ensomhet og fellesskap, samfunnsutvikling, sosialdarwinisme, ansvar og moral. Alle finner det også naturlig å punktere luftig spekulasjon med jordnær ordlek. De møter sine egne forestillinger med egne motforestillinger.

I tillegg til hovedrollene finnes en lang rekke småroller, spilt av de samme skuespillerne: Flere engler. Flere advokater. Enda en sykepleier, en lege, en rabbi og en eiendomsmegler. En imaginær reisearrangør, et spiondømt spøkelse (som samtidig er en reell, historisk person, Ethel Rosenberg, som ble henrettet i 1953), to forfedrespøkelser, en imaginær eskimo, en bolsjevik, en hjemløs kvinne, en lærhomse i en park, samt utstillingsdukker i et tablå.

TONY KUSHNERS TO SKUESPILL, med deltitlene «Tusenårsriket nærmer seg» og «Perestrojka», forener realistisk endetidsstemning med idéorientert (religiøs, politisk og filosofisk) metafor og magiske, mytologiske visjoner, samtidig som det trekker lange linjer bakover i amerikansk historie. Overskridelsene, i overganger fra hverdag til magi, fungerer som utvidelser heller enn som unntak. I teksten, og i Marit Moum Aunes oppsetning av den, blir mytologiske åpenbaringer behandlet med den samme aksepten som de mer forklarlige livsomgripende hendelsene møtes med. Alt som er oppsiktsvekkende, er også naturliggjort, kroppslig og konkret. Alt har en undertone av selvfølgelig uunngåelighet. Grusomhet og vidunderlighet, alt henger sammen, og det som skjer, skjer, om det nå er trolig eller utrolig. Skikkelsene kan vise vantro og sjokk, undring og motstand, de er mennesker som (stort sett) vet like godt som oss andre hva som skal være fysisk mulig og ikke, men situasjonene går like fullt sin gang. «Engler i Amerika» tar dessuten religiøse ritualer og religiøs billedbruk på alvor, og skaper sitt eget magisk-mytiske univers med lån av systemer og symboler fra kristen og jødisk tro, satt sammen med egne fantasifulle «hva om»-scenarier. I framføringen viser skuespillerne voksende forståelse for bruddene med det vante. Dette er en endetid. Normaliteten er død.

En surrealistisk, referanserik og ofte makaber humor farger både det levde liv og fantasiens sprang. Marit Moum Aune lar fysisk lekne sprell og en teatralsk selvironi følge opp den skarpe, snertne elegansen som finnes i Kushners replikker.

KRISTIN BREDALS lysdesign og Bård Lie Thorbjørnsens scenografi oppleves tett forbundet. Handlingen krever raske skifter mellom scener, ofte spilles to situasjoner også ut parallelt i samme rom, og rekvisitter er holdt på et minimum. Sykehussenger trilles inn og ut ved behov, lenestoler og benker blir oftest stående, mens veggene, som er flyttbare, åpner og lukker og justerer rom med den samme fleksibiliteten som preger overgangene mellom bokstavelig og metaforisk. Forandringer i lys, med forandringer av fargetone, setter rammer for tid og sted. Lydbruk og musikk, blant annet med komposisjoner av Nils Petter Molvær, bidrar til det samme. Kostymedesignen, som også er gjort av Thorbjørnsen, er sosiologisk bevisst miljøskildring, i hårfin balanse mellom typisk og stereotypisk, for å låne et språkpar fra teaterteksten. Innimellom - som i scenen der Prior besøker himmelen og oppdager at engleskaren er en gjeng forsofne lasaroner forlatt av sin gud - er parodien nær, men også det passer inn, forbundet med oppsetningens lekne metahumor.

SOM PRIOR WALTER gjør Hermann Sabado en superb tolkning av et livssultent menneske i sin verste krise. Gjennom sykdommens herjinger, den sjelelige uroen, sinnsbevegelsene og visjonene han hjemsøkes av, spilles Prior så tvers igjennom nyanserikt og så følelsesmessig gjennomskinnelig at det både er hjerteskjærende og livsbekreftende, og det ofte samtidig.

Prior er et komplett menneske, et fullstendig og helhetlig personportrett, mens rollen som Roy Cohn er en balansegang mellom menneskelighet og samfunnsdiagnose. Cohn var republikansk ideolog, korrupt advokat, hensynsløs taktiker og ubøyelig maktmenneske. Hans normbrudd og grenseforflytninger bidro til den polariseringen som nå kjennetegner amerikansk politikk, og med det verdenspolitikken. Donald Trump beundret ham, brukte ham som advokat, og bruker nå hans strategier. Litt forenklet sagt benytter teaterstykket seg av reelle faktaopplysninger og reelle holdninger, mens dialog og scener er oppdiktede. Slik han har stått imot yrkeslivets og politikkens spilleregler, forsøker dramaets Cohn også å motsette seg dødens spilleregler. Slik han har ignorert de samfunnssannheter han ikke liker, forsøker han nå å endre sykdommens sannheter. Terje Strømdahl lykkes i å formidle liv og fenomen, person og symbol, i ett. Stjerneglansen funkler av de to hovedrollene, og det skinner også av samspillet med og mellom kollegene rundt dem. I persondynamikken demonstreres samfunnsånd i praksis. I menneskeforholdene blir ideer gjort til kjøtt, og «Engler i Amerika» blir en teaterbegivenhet av de helt store.

Premieren var på Nationaltheatret 10. mars 2018.