Mars 2018: Tarjei

«Tarjei». Nationaltheatret. Av Tyra Tønnessen etter Helga Flatland. Med: Liv Bernhoft Osa, Nils Johnson, Kjersti Tveterås, John Emil Jørgensrud, Mikkel Bratt Silset, Tone Danielsen, Olavus Frostad Udbye. Regi: Tyra Tønnessen.

KOMMENTAR: Brudd og sprang.

TERNING: FIRE

Et oppstykket etterpå

Når helheten går i oppløsning.

TEATER: Der er et før og et etter i «Tarjei», som der er i Helga Flatlands romantrilogi. Tarjei og to av hans kamerater fra samme bygd dør som soldater i Afghanistan.

Helhet i stykker

«Det finnes ingen helhet», heter tredje bind av Flatlands romanverk (etter «Bli hvis du kan. Reis hvis du må» og «Alle vil hjem. Ingen vil tilbake»). «Det finnes ingen helhet» kan også stå som oppsummering av teaterforestillingen. Visuelt er der en helhet, lydlig er der en helhet. Øyvind Wangensteens lysdesign respekterer mørket, Andreas Utnems musikk uttrykker savnet. Men fortellingen, og de skuespillervirkemidler den formidles gjennom, er preget av brudd og sprang. I historien er mangelen på helhet i seg selv helheten: Følelsen av at ingenting henger sammen, at tilværelsen er gått i stykker. I bøkene gir ulike fortellerstemmer sine beretninger om livet før og etter Tarjeis død. I teaterforestillingen blir strukturen enda mer oppdelt, og vekslingene mellom ståstedene, og mellom tidsplanene, blir krappe.

Når tre bøker skal bli til en forestilling, er det naturligvis nødvendig å komprimere og å kutte. I «Tarjei» har Tønnessen lagt stor vekt på returen til en slags normalitet, en ny normalitet. Alvoret i traumet, de grader av lammelse så vel far Hallvard (Nils Johnson), mor Karin (Liv Bernhoft Osa) og søster Julie (Kjersti Tveterås) gjennomlever, blir dermed tilsvarende dempet. Letingen etter årsaker til at Tarjei (John Emil Jørgensrud) reiste havner også i bakgrunnen.

Jord

Noen av bildene, dialogene og monologpartiene i «Tarjei» framstår som fullstendige slik de er, virkningsfulle og megetsigende, ofte bevegende. Andre virker løsrevne, knappe. Totalinntrykket blir oppstykket. Tilskueren mister de lange utviklingslinjene som gjør Flatlands romaner så engasjerende, og med det forsvinner også noe av forståelsen for hva og hvor mye vendepunktene, små og store, har å si. I stedet blir enkeltepisoder litt for ofte nettopp det, enkeltepisoder.

I Leiko Fuseyas scenograf er jorden sentral. Jord som i grav, og jord som i bondeland. Heller ikke jorden er en sammenhengende enhet. Den befinner seg i kasser. Hver av rollefigurene har sin kasse. Tarjeis kasse er senket ned i scenegulvet som en grav, resten står over gulvnivå, som plantekasser. Noen ganger beveger skuespillerne seg inn i hverandres områder, og den jord som etter hvert spres utover scenegulvet blir et symbol på fellesskapet mellom dem, og hvordan de valg hver av dem tar for sine liv påvirker de andres.

Bygdetilhørighetens betydning i fortellingen til tross gjøres ingen forsøk på å samordne dialekter.

Premieren var på Nationaltheatret 17. mars 2018.