Mars 2018: Vilde Vite og plastmysteriet

«Vilde Vite og plastmysteriet». Den Nationale Scene. Av: Roe Lauvås jr med musikk av Svein Ragnar Myklebust og Britt-Synnøve Johansen. Med: Stine Robin Berg Hansen, Eirik del Barco Soleglad, Ameli Isungset Agbota, Tormod Løvold, Gerald Pettersen (filmet) og Harald Dahlstrøm (musiker). Regi: Lisa Kent.

KOMMENTAR: Velment, men tynt.

TERNING: TRE.

 

Fort glemt påminnelse

Skal teater ha kraft som holdningskampanje, bør det også ha kraft som teater.

MUSIKAL: Som påminnelse om å sortere søpla kan nok «Vilde Vite og plastmysteriet» ha sin hensikt. Som teateropplevelse og som historiefortelling er den temmelig lett forglemmelig.

Halvhjertet

«Vilde Vite og plastmysteriet» er bruksdramatikk med et åpenbart formål og et åpenbart budskap. Den vil få tilskuerne til å tenke på, og å snakke om, plastforurensning i verdenshavene, og den vil få oss til å sortere ut og å resirkulere vårt eget plastavfall.

Samtidig står forestillingen i fare for å ufarliggjøre sin egen tematikk. Historien får det nemlig til å virke som om problemet er lett å løse: Med effektiv teknologi og god vilje er det meste gjort. Skolejenta Vilde (Stine Robin Berg Hansen) trenger bare gjennomleve noen ganske få komplikasjoner sammen med sin romvesenvenn Eco (Eirik del Barco Soleglad) før de har funnet ut av alt. Mysteriet - hvor det var blitt av en plastfjernemaskin som Vildes havforskermamma (Ameli Isungset Agbota) har funnet opp - er oppklart, og mamma kan komme hjem fra jobb til Vilde og Vildes pappa (Tormod Løvold).

Sluttsangen, som blir framført med invitasjon til publikumskaraoke, og med forsøk på å rime «sorteres» og «resirkuleres», formaner oss uansett om at det er viktig å sortere avfallet.

Beskjedent

Linn Therese Michelsen har designet kostymene for «Vilde Vite og plastmysteriet». I ett av dem, båret av plastmonsteret (Agbota, så tildekket av alle plastlagene at hun er nær ugjenkjennelig) blir det synlig hvor grotesk overlesset en plastansamling kan bli. Det teppet av plastsøppel som i samme scene illustrerer plastøyer i havet (scenografi: Sunniva Bodvin) blir beskjedent i sammenligning, selv om lysbruken (design: Arne Kambestad) utvider omfanget. Tanken om at dette kunne vært mer, en bedre utnyttet mulighet, viltrere, mer leken, mer frastøtende eller mer eventyrlig vekkes her, slik den også vekkes av mange av de øvrige effektene i forestillingen. Mulighetene til å gjøre dette mer fengende er bare delvis brukt.

Premieren var på DNS 21. mars 2018.