April 2018: Sviker

«Sviker». Haugesund Teater og Scenekraft. Av: Marius Leknes Snekkevåg. Med: Nina Sele og Ola Magnus Gjermshus. Regi: Elsa Aanesen.

KOMMENTAR: Konfrontasjoner med kraft.

TERNING: FEM

Et landssvikoppgjør på nært hold

«Sviker» er et forsøk på å forstå. Det er et vellykket forsøk.

TEATER: Norske Astrid var NS-medlem og frontsøster på tysk side, og hun ble dømt for landssvik. Det får ikke sønnen Torbjørn vite før omtrent sytti år har gått, når Landssvikarkivet - som ble gjort tilgjengelig for offentligheten 1. januar 2015 - åpnes.

Konfrontasjonen mellom mor og sønn er grunnsituasjonen i «Sviker». Nina Sele spiller Astrid. Ola Magnus Gjermshus er mannen hun ser sin sønn, sin pleier, sin ektemann og sin tyske soldatkjæreste i. Begge skuespillerne er langt yngre enn sine rollefigurer. Det har lite å si. Tid, og med det alder, er blitt uviktig for Astrid. For henne er fortiden minst like levende som nåtiden. Valgene hun tok da styrer fortsatt livet hennes nå.

Ord er vendinger

I Marius Leknes Snekkevågs manus er skiftene mellom de ulike virkelighetene subtile. Enkeltord og setninger er nok til å rykke Astrid ut av nåtid og inn i fortid: Ord hun selv bruker nå og brukte da flytter henne, og ord hun hører brukt nå og hørte brukt da flytter henne. Slik blir ord i dobbel forstand vendinger. De gir raske skifter til handlingen. De snur situasjoner og forbinder før og nå.

I Elsa Aanesens regi er skillene mellom situasjonene gjort hardere og skarpere enn i tekst. Gjennom lysbrukens brudd (lysdesign av Trygve Andersen) og gjennom endringer i skuespillernes kroppsspråk eller plassering i rommet, påpekes overgangene mellom tidsplanene. Spillet er preget av aktiv uro. Skuespillerne er i mer eller mindre kontinuerlig bevegelse, kjapt og krapt. De river ned forheng i klar avslørings-symbolikk, de bretter tøy med kraft og aggresjon, de berører hverandre og trekker seg unna hverandre. Sannsynligvis skal all aktiviteten være en kroppsliggjøring av den indre bevegelsen, av følelsesmessig intensitet og nervøsitet, men slik undertegnede ser det, fører iveren oftere til at intensiteten svekkes. Det er som om kunstnerne er redde for at tilskuerne skal kjede seg om der ikke er forandring nok å se på. En slik bekymring er unødvendig: Dette dramaet er sterkt nok i seg selv.

Innsikter

«Sviker» er det tredje skuespillet i Snekkevågs trilogi om andre verdenskrig i Norge. «Rabinowitz» fra 2011 og «Jeg vil vaske verden ren» fra 2017 hadde begge hoveddelen av sin handling lagt til krigstiden, og begge handlet om måter fiendebilder bygges. «Rabinowitz» ble sett fra den som blir definert som fiende, «Jeg vil vaske» så på motivene til den som definerte. «Sviker» tar for seg etterkrigstiden og langtidsvirkningene fra de valg som ble tatt før og under krigen: Astrids skam og traumer, hemmeligholdet skammen har ført henne til, fremmedgjøringen og kommunikasjonsvanskene hemmeligholdet har ført til. Alle tre skuespill er psykologisk innsiktsfulle forsøk på å forstå valg som ble tatt, med bevissthet om langsiktige konsekvenser og et ryddig forhold til forskjellen på det vi nå vet og det vi kan regne med at folk da visste. At etterpåklokskap kan farger unnskyldninger eller forklaringer er noe Snekkevåg demonstrerer gjennom sine personer, men dramaene i seg selv har ikke preg av etterpåklokskap. De overforklarer ingenting, men stiller seg åpne for at flere forklaringer kan være mulige.

Premieren var på Haugesund Teater 12. april 2018.