April 2018: 1980 - Aker brygge

«1980 - Aker Brygge». Statsteatret i samarbeid med Oslo Nye Teater, Hordaland Teater og Rogaland Teater. Av: Yngve Sundvor i samarbeid med ensemblet. Med: Gard B. Eidsvold, Per Kjerstad, Cato Skimten Storengen og Kim Sørensen. Regi: Yngve Sundvor.

KOMMENTAR: Rik avkastning.

TERNING: FEM

Store verdier

Statsteatret er en norsk nasjonalskatt.

TEATER: Grådighet gjør godt, og gutta fra Grefsen vil være Gordon Gekko. Mor synes heller at de skal samles i sofaen og ha det koselig. I familien Kielland skal ingen spise alene. Statsteatrets norgeshistoriske teaterserie har nå nådd 1980-tallet og åttende episode - handlingen i «1980 - Aker Brygge» går fra 1986 til 1990 - og familien arver plutselig en hel masse penger. De skal selvfølgelig investeres. Kapitalismen er inne i en gullalder. Ordet «krakk» er det ingen som tenker på. Mor Agnes (Per Kjerstad) og sønnene Einar (Gard B. Eidsvold), Wilhelm (Kim Sørensen) og Alexander (Cato Skimten Storengen) er utstyrt med noe ulike ressurser fra naturens side, og har dessuten noe ulike verdisyn. Dermed er det duket for verdikamp.

Grenseløst

Ingen setter Statsteatret i et hjørne - eller i en boks. Gruppa har klart å fornye virkemidlene sine for hver enkelt forestilling som har gått, samtidig som de har beholdt sin grunnsignatur. De lager historietimer med samtidsrelevans, utført i et lekent og fartsfylt formspråk som hver gang låner stilgrep fra populærkultur i de tider forestillingene er lagt til (blant dem: westernfilm, mafiafilm, film noir, radioteater). De skaper underholdningsteater - svært underholdende underholdningsteater - med alvorlig klangbunn. I «1980 - Aker Brygge» er det ikke én sjangerfamilie stilgrepene er hentet fra, vi har da nådd postmodernismen. I stedet er referanserikdommen vid og bred og høy og lav - med linjer blant annet til amerikansk film (fra «Wall Street» til «Rain Man» og «Pretty Woman»), musikkvideoer, hitlistelåter og Oslos (og Ibizas) uteliv. (Uten å røpe hvordan kan vi si at her også er lånt fra et klassisk amerikansk skuespill fra 1949, med problemstillinger som igjen ble relevante fra 80-tallet og inn i vår tid - også «En handelsreisendes død» handler om kostnaden av økonomisk mentalitetsforandring.) Detaljene er velvalgte, talende.

«1980 - Aker Brygge» inneholder noen av de sleskeste øyeblikk undertegnede kan huske å ha sett i norsk teater, så skamløst vulgære at de kun overgås av reelle forhold i amerikansk 2018-politikk, men selv disse er gjort med slik avvæpnende fantasifullhet at det ikke er annet å gjøre enn å la seg sjarmere av galskapen, og gi seg over i latter, selv når en krymper seg.

Å stille spørsmål

Pengebegjæret skal vise seg å bli farlig, og kostnaden blir høy, for mer enn en av de involverte. «Generasjonsmotsetninger» er et sentralt stikkord for «1980 - Aker Brygge», slik at det også var det for «1349 - Pesten» (om fremmedfrykt og utstøtelse) og «1880 - Aker Brygge» (om integrering og utenforskap). I «1980» handler det altså om motsetningen mellom en generasjon som har vært vant til å leve nøysomt og en generasjon som drømmer om kunne å fråtse uten begrensning. For Alexander, og til dels også for Wilhelm, er det slik at alt kan prissettes, pantsettes og selges. En av dem føler skam ved det, men gjør seg likevel delaktig i utviklingen. Den andre har nok ikke evnen, skjønt han vet at han burde late som, av strategiske grunner. Hva som er «verdier» blir noe tilskueren får rik anledning til å tenke igjennom selv, etter hvert som intrigene eskalerer, og den enkle Einar - han som blir berørt av HVPU-reformen - blir den som fremstår som den mest komplekse i persongalleriet, den som er i stand til å stille spørsmål ved alt det som i markedsøkonomien blir sett som selvfølgeligheter, og den som representerer et ord vi vel knapt har hørt bli sagt med ettertrykk siden tidsperioden: Skamvett.

Premieren var på Oslo Nye Centralteatret 20. april 2014, og «1980 - Aker Brygge» blir etter endt spilleperiode der vist over hele Norge.