April 2018: Utafor

«Utafor». Det Norske Teatret i samarbeid med Just Unity. Av: Svein Tindberg i samarbeid med ensemblet. Med: Faten Mahdi Al-Hussaini, Yousef Bartho Al-Nahi, Siri Marie Seim Sønstelie, Tor Itai Keilen, Bård Elias Nystøyl, Adanne Lin-ji Ezimoha Sætereie, Sebastian Severin Alstedt, Nicole Genove Fernandez, Vetle Kristiansen, Linde Myklebust Hodne, Kevin Haugan, Hannah Haslie Westenvik, Amisha Kumra. Regi: Svein Tindberg.

KOMMENTAR: Utenfor sett innenfra.

TERNING: SEKS

Til ungdommen, med respekt

Innertier om utenforskap

DOKUMENTARTEATER: Der finnes en usynlig, uoppnåelig normal. En normal som fjernere for noen av oss enn for andre. En normal noen stadig er blitt fortalt de ikke kan bli del av. «Utafor» gir en plattform til fire slike unge. En Utøya-overlever, Siri Sønstelie. En sjia-muslim med hijab og en sunni-muslim med Aspergers, en av dem født inn i religionen, den andre konvertitt, Faten Mahdi Al-Hussaini og Yousef Bartho Al-Nahi, sistnevnte en gang kalt Per Hansen. En jøde som pleide å holde skjult at han er jøde, Tor Itai Keilen. Rundt dem er mengden, gruppen, ni ungdommer som ikke forteller egne historier, men som gir kropper og av og til også stemmer til andre, ikke avklarte avsendere.

Risiko

«Utafor» er et prosjekt med stor fallhøyde. Det kunne ha blitt velment uinteressant, men er blitt engasjerende vellagd: Virkelighetsteater med rørende sider, morsomme sider, tankevekkende sider, overraskende sider og forventede sider, krevende sider og ømme sider. En sjelden gang er en naiv formulering beholdt, slikt som i eldre munner ville smakt av klisjé, men som i en ung en bare lyder oppriktig. Dette er altså unntak, for i all hovedsak er «Utafor» både velformet og velformulert. En tekstlig kollasj av virkelighetsbeskrivelser som til sammen utgjør en temmelig mangfoldig samfunnsbeskrivelse: Jakt etter mening, identitet og tilhørighet.

Scenespråket er mangfoldig, det også. «Utafor» er langt mer enn bare fortellerteater. Den er en fysisk vital fremstilling av det å være en av mange og det å være bare en, i koreografi av Belinda Braza. Torkel Skjærven har stått for lysdesign og scenografi. Scenografien består av en mur, med utseende som av betong. Graffiti nederst, piggtråd øverst. Som i Berlin, Mexico, Jerusalem, eller som langs t-banelinjer gjennom Oslo. Som ved et fengsel i Skien, eller, for den del, en motorvei nær Barcode.

Barneansikter

Sentrale er også seks rektangulære klosser, også de med utseende som av betong. Trolig er de lagd av isopor eller tilsvarende, for de lar seg lett flytte på, og underveis danner de forskjellige typer tilholdssteder som ungdommer uten så mange steder å gå kan kjenne igjen. En trapp, et portrom. Tidvis blir muren til skjerm for foto video, levende bilder og stille bilder, i samspill med levende fremføring. Noe av det er fiktivt, om enn virkelighetsinspirert. Noe er dokumentarisk materiale, blant annet barnebilder, av utøverne selv og av andre som de snakker om. Anders Behring Breivik er en av dem. Thom Alexander Karlsen, som ble drept som IS-kriger i Syria er en annen. Teksten er like fullt et hovedvirkemiddel: Stramt strukturerte vitnemål fra levde unge liv. Hver fortelling har dramatiske vendepunkter, møter eller hendelser som fører til viktig forandring. Innsiktene er personlige, og detaljene er talende, særegne for de enkelte fortellerne, og samtidig tidsbilder som knytter dem til oss alle.

Premieren var på Det Norske Teatret 13. april 2018.