«En kunstners arbeid har alltid den samme essensen: Ganske enkelt å fortelle sannheten.»
Tony Kushner
«Vi burde ikke dømmes til døden fordi vi er de vi er eller elsker dem vi elsker.»
Larry Kramer
Det politiske er personlig
Larry Kramer og Tony Kushner har gjort det politiske teatret relevant igjen.
TEATER: «Det personlige er politisk», var et feministcredo på 1970-tallet. I 2011 kan vi snu på det: «Det politiske er personlig».
I aktuelle dramaer spør de amerikanske dramatikerne Larry Kramer («The Normal Heart») og Tony Kushner («The Intelligent Homosexual's Guide to Capitalism and Socialism with a Guide to the Scriptures», forkortet «iHo») hva det koster å være idealist og hvor mye man skal ofre for det man tror på.
Svaret? Kushner lar det stå åpent. Kramer er ikke i tvil om at man skal og må gi alt.
TONY KUSHNER OG LARRY KRAMER diskuterer begge religion, økonomi og politikk. Begge har skrevet stykker som synliggjør enkeltmenneskets ansvar. Begge er, for å si det med Kushner, intelligente homoseksuelle. Men der er også store forskjeller mellom dem. Der den ene lar intellektet styre, er den andre styrt av indignasjon. Kushner – som er 54 år og legalt gift med sin Mark Harris - er en brobygger, en observatør og en forkjemper for forsoning og forståelse. Kramer – som er 76 og ble voksen i en æra der homofili var forbudt - er en aktivist, en deltaker, brølende av raseri, frykt og desperasjon.
Larry Kramer har aldri lagt skjul på at AIDS-dramaet «The Normal Heart» er selvbiografisk og at stykkets mest aggressive aktivist Ned Weeks er modellert etter ham selv. Selv nå, HIV-smittet og fysisk svak, fortsetter han å slåss. Etter hver forestilling av «The Normal Heart» deles det ut Kramer-flygeblader som forteller hvor lite som er gjort i kampen mot AIDS og hvor mye som burde gjøres. Han har flere kvelder selv stilt seg opp ved teatret for å dele dem ut, full av det samme raseriet han skriver med.
AIDS, mener Kramer, blir ikke tatt på alvor, fordi det er homser og tredjeverdensinnbyggere som lider mest. I dommedagsdramaet «Angels of America» diskuterte Kushner noe av det samme: Vi møter maktmenn som er redde for å miste innflytelse om noen får vite hva som skjer med dem. «Jeg er ikke homofil», hevder den dødssyke rollefiguren Roy Cohn, «Jeg er en heterofil mann som roter med mannfolk.» Han presser legen til å si at han har leverkreft, ikke AIDS.
I USA er kampen om homorettigheter det 21. århundres borgerrettskamp. Alle Larry Kramers arbeider går militant inn i denne kampen. Kushners syn er det heller ingen tvil om, men strategien er en annen: Han sammenligner homofiles kamp for respekt med andre gruppers kamp for respekt, ett menneskes verdighet med andres.
For Kramer er legning identitetsmarkør nummer én. For Kushner er de andre merkelappene like viktige: Akademiker. Kroppsarbeider. Mormoner. Jøde. Kommunist. Liberal.
KRAMER OG KUSHNER er begge opptatt av hvordan storpolitikk påvirker enkeltmennesker og hvordan makt og avmakt avgjør hvilke muligheter man har. De er opptatt av rettigheter og plikter, moral, individ og fellesskap.
Begges verk sammenlignes ofte med Ibsen og hans «En Folkefiende». Man kan godt si at Kushners Gus Marcantonio og Kramers Ned Weeks er moderne utgaver av Dr. Stockmann: Opposisjonelle, kontroversielle figurer som sier det ingen har lyst til å høre, koste hva det koste vil. Samtidig står de langt fra hverandre. Kommunisten Gus i har mistet troen på at han kan gjøre en forandring og vil dø, mens AIDS-aktivisten Ned bokstavelig talt kjemper for livet.
Stykkene har i år, hver for seg, gitt det politiske teatret en fornyelse. Kramers «The Normal Heart», som ble skrevet i 1985, men ikke tidligere har vært vist på Broadway, går på Golden Theatre og er en av årets store Tony-vinnere. Kushners «iHo» har gått på off-Broadway-teatret Public, samtidig som to av hans tidligere stykker, «Angels in America» og «The Illusion», har vært nyoppsatt på Signature Theatre.
DE TO ARGUMENTERER svært ulikt. Det vil si, Kushner argumenterer, for og imot. Kramer påstår. «iHo» er en nær fire timer lang forestilling full av diskusjoner, der Kushner prøver å belyse alle spørsmål fra flere sider. «Det er et skuespill, ikke en polemikk», som han sier det selv. Han bruker gjerne metaforer og symbolikk og det er ikke alltid klart hva symbolene viser til fra starten. Amerikanske kritikere kaller ham (nokså upresist) for teatrets siste intellektuelle. Kramers tekster er polemiske. Det er aldri tvil om hans standpunkt. Han er en fanebærer: Skråsikkert demagogisk, insisterende, overbevist, uten tvil og uten forbehold. Enten er du med ham eller mot ham.
De to var tidligere venner, men snakker ikke lenger sammen, nettopp på grunn av Kramers kompromissløshet. Han mener Kushner er for tvetydig, for lite av en aktivist. Kushner svarer at han ikke ser noen grunn til at han skal ta imot ordre fra sin eldre kollega. Han aksepterer ikke sensur, heller ikke fra meningsfeller.
De fortjener begge å lyttes til. Alt de sier, angår flere enn dem selv.
FAKTA
Tony Kushner
Amerikansk dramatiker, forfatter og oversetter, født 16. juli 1956 i New York.
Blant hans mest kjente skuespill er todelte «Angels in America», «Perestroika» og «Homebody/Kabul», samt musikalen «Caroline, or Change».
Har vunnet Tony-priser for begge deler av «Angels in America» og Pulitzer for første del av det, «Millennium Approaches», pluss tre Obie-priser, en Olivier Award og en Emmy. «iHo» går off-Broadway og kunne derfor ikke nomineres til Tony.
Har også skrevet filmmanus, blant annet til Steven Spielbergs «München» (som han ble Oscar-nominert for) og til Mike Nichols filmatisering av «Angels in America».
Har også gjendiktet flere Brecht-stykker, samt operaen «Brundibár» til engelsk.
FAKTA
Larry Kramer
Amerikansk dramatiker, forfatter og aktivist, født i Bridgeport, Connecticut, 25. juni 1935.
Blant hans mest kjente skuespill er «The Normal Heart», «Just Say No, a Play about a Farce» og «The Destiny of Me».
Var en av grunnleggerne bak helseorganisasjonene Gay Men's Health Crisis og ACT UP (AIDS Coalition to Unleash Power) på 1980-tallet. «The Normal Heart» er i stor grad selvbiografisk og fra denne perioden. Kramer er selv HIV-positiv.
Ble Oscar-nominert for filmmanuset til «Women in Love» (1969), har også fått to Obie-priser og vært finalist til Pulitzer. «The Normal Heart» har fått Tony-prisen.
Romanen «Faggots» (1978) regnes som ett av hans hovedverker. Kramer skriver nå på en bok om USAs homoseksuelles historie som blir enda mer omfattende, «The American People: A History».
TONY-VINNER I ÅR: «The Normal Heart» fikk tre Tony-priser da teaterprisen ble delt ut 12. juni; for beste nyoppsetning, mannlige birolle (John Benjamin Hickey) og kvinnelige birolle (Ellen Barkin). Joe Mantello var også nominert for mannlige hovedrolle og Joel Grey og George C. Wolfe for regi.
JØDISK KONTROVERS: Tony Kushner er selv jødiskfødt, men tidligere i vår ble han beskyldt for antisemittisme og mistet nesten en æresgrad fra City University of New York fordi han også har engasjert seg for palestineres rettigheter.
Artikkelen sto på trykk i Dagbladet 30.06.11.
Tuesday, December 13, 2011
Bakgrunnsartikkel: Double Falsehood - Shakespeare eller ikke?
«Making my death familiar to my tongue
Digs not my grave one jot before the date.»
Fra «Double Falsehood»
Er det Shakespeare?
Er «Double Falsehood» et glemt stykke av William Shakespeare? Eller er det en dobbel forfalskning? Ekspertene strides.
13. desember 1727 viste Drury Lane Theatre i London et stykke kalt «Double Falsehood». Et tapt skuespill av Shakespeare, ble det hevdet.
MANNEN BAK oppsetningen het Lewis Theobald. Hvor hadde han funnet stykket? Et drøyt hundreår etter Shakespeares død hevdet han at han satt på tre forskjellige versjoner av det. En av dem skal ha stammet fra suffløren John Downes.
Theobald var utdannet advokat, men han arbeidet med teater mesteparten av livet. Særlig var han opptatt av Shakespeare, og han arbeidet med tekstene hans slik litteraturforskere kan gjøre det i dag: Han gikk tilbake til eldre versjoner av kjente manuskripter, gjennomgikk dem og reviderte for at teksten skulle bli mest mulig tro mot den originale.
Kritikere tvilte. Noen beskyldte ham for juks, andre mente han var lurt. Men ingen hadde bevis. Så gikk årene. Det hendte at diskusjonen tatt opp på ny, men få leste «Double Falsehood». Før litteraturprofessor Brean Hammond ved The University of Nottingham bestemte seg for å ta en ny gjennomgang.
DET HAN FANT var så overbevisende at selv Arden Books, ett av verdens ledende Shakespeare-forlag, godtok det. I fjor ble «Double Falsehood» utgitt i Ardens Shakespeare-serie. Utgivelsen er omstridt. Harold Bloom, som mange regner som verdens ledende Shakespeare-forsker, har kalt «Double Falsehood» åpenbart falskneri. Kvaliteten er for dårlig, mener han. Oxford-professor Tiffany Stern har stilt spørsmål ved hvorfor ikke Theobald offentliggjorde eller i det minste viste fram manuskriptene han sa han hadde, da han i sin samtid ble beskyldt for løgn.
- Er du overbevist?
- Vi har ikke absolutt bevis. Vi har forskjellige nivåer av bevis, og jeg har forsøkt å kombinere de forskjellige nivåene, sier Brean Hammond.
- Gjennom å analysere ordbruk, setningsrytme og struktur?
- Ja. Ved å analysere og sammenligne med andre stykker av Shakespeare, samt de andre stykkene han og Fletcher skrev sammen: «The Two Noble Kinsmen» og «Henry VIII». Når man kombinerer disse nivåene kommer jeg nær å bli overbevist, sier Hammond.
- Jeg er faktisk sikrere nå enn jeg var da jeg publiserte boka. Argumentasjon med andre forskere og Shakespeare-kjennere har gjort meg sikrere i min sak, sier Hammond, som denne uka er i Norge for å fortsette diskusjonen i Trondheim og Oslo.
«DOUBLE FALSEHOOD» er inspirert av en bihistorie i «Don Quijote». Flere av ingrediensene er kjent fra Shakespeares komedier, men også fra andre skuespill fra samme periode: Adelige, forelskede mennesker skilles av intriger og falskhet. Et bryllup blir avbrutt, en heltinne flykter, brev blir utvekslet i skjul. Kvinner kler seg ut som menn og menn som kvinner. Til slutt får alle akkurat den de egentlig skulle ha, og underveis ytres bevingede ord. Men tilhører ordene Shakespeare?
Tidsepoken tatt i betraktning er det mulig. William Shakespeare døde i 1616. «Don Quijote» ble skrevet i 1605 og oversatt til engelsk i 1612. Deler av boken fantes i engelsk utgave før dette, og i 1613 ble «The History of Cardenio», et skuespill av William Shakespeare og John Fletcher i samarbeid, satt opp.
Dette stykket trodde man lenge var tapt. Muligens gikk det opp i flammer da The Globe brant 29. juni 1613, bare tre uker etter siste dokumenterte visning av «Cardenio». Men kanskje overlevde det likevel, og kanskje er det nettopp dette stykket, eller en omskrevet versjon av det, som nå har nådd offentligheten som «Double Falsehood».
WILLIAM SHAKESPEARE hadde et usedvanlig stort vokabular: Det er beregnet at han brukte så mange som 17 000 forskjellige ord i sine stykker og sonetter, og det før det fantes en eneste ordbok. Han var belest og fant ofte kildemateriale, intriger og skikkelser i allerede kjente tekster, dikt eller legender. Selv ga han skikkelsene personligheter og la dem ord i munnen. Noen av disse ordene var så velvalgte at de har overlevd i mer eller mindre uendret form. Andre ble endret i senere versjoner av stykkene, av Shakespeare selv, av regissører, av skuespillere eller av forleggere.
På Shakespeares tid fantes ikke noe slikt som «Shakespeares Samlede Verker». Det hendte at stykker ble utgitt som bøker, men ikke i store opplag. I stedet ble de trykket opp eller skrevet ned på ny ved behov, om de ble det i det hele tatt: Noen ganger ble de bare spilt, med eller uten revisjoner, og om noen tok vare på manus, var det opp til dem. Det skjedde også at det fantes forskjellige versjoner av det samme stykket.
I ettertid har forskere og teaterarbeidere rekonstruert i forsøk på å få samlet Shakespeares verker. Den første samlingen, «The First Folio», ble utgitt i 1623, sju år etter dramatikerens død. 36 stykker var med. «Pericles», «The Two Noble Kinsmen» og «The History of Cardenio» manglet.
EKTE ELLER FALSKT, Hammond håper og tror at «Double Falsehood»-diskusjonen vil skape ny interesse for dybdelesning av Shakespeares øvrige stykker.
- Det er en konsekvens jeg vil ønske velkommen, sier Hammond.
LES SELV: Lyst til å lese stykket og dømme selv? På www.doublefalsehood.org, ligger en lettere modernisert utgave av teksten, illustrert med foto fra en britisk oppsetning tidligere i år. Trykk på fanen kalt Illustrated Text.
FAKTA
William Shakespeare
*Britisk dramatiker, født i Stratford-upon-Avon i april 1564, død samme sted i april 1616. Regnes som tidenes største skuespillforfatter.
*Skrev for teatret The Globe i London fra 1592 til et par år før sin død. Hva han gjorde fra 1585 til 1592, er ukjent, men det spekuleres i at han kan ha vært lærer eller omreisende skuespiller.
*Han skrev både tragedier og komedier, samt sonetter. Blant tragediene er «Hamlet», «Romeo og Julie», «Macbeth», «Kong Lear» og «Othello», samt kongedramaene om Rosekrigenes konger.
*De mest kjente komediene er «Stor Ståhei for ingenting», «En midtsommernatts drøm», «Troll skal temmes», «Som dere vil ha det» og «Helligtrekongersaften eller Hva du vil».
Artikkelen sto på trykk i Dagbladets papirutgave 05.05.11.
Digs not my grave one jot before the date.»
Fra «Double Falsehood»
Er det Shakespeare?
Er «Double Falsehood» et glemt stykke av William Shakespeare? Eller er det en dobbel forfalskning? Ekspertene strides.
13. desember 1727 viste Drury Lane Theatre i London et stykke kalt «Double Falsehood». Et tapt skuespill av Shakespeare, ble det hevdet.
MANNEN BAK oppsetningen het Lewis Theobald. Hvor hadde han funnet stykket? Et drøyt hundreår etter Shakespeares død hevdet han at han satt på tre forskjellige versjoner av det. En av dem skal ha stammet fra suffløren John Downes.
Theobald var utdannet advokat, men han arbeidet med teater mesteparten av livet. Særlig var han opptatt av Shakespeare, og han arbeidet med tekstene hans slik litteraturforskere kan gjøre det i dag: Han gikk tilbake til eldre versjoner av kjente manuskripter, gjennomgikk dem og reviderte for at teksten skulle bli mest mulig tro mot den originale.
Kritikere tvilte. Noen beskyldte ham for juks, andre mente han var lurt. Men ingen hadde bevis. Så gikk årene. Det hendte at diskusjonen tatt opp på ny, men få leste «Double Falsehood». Før litteraturprofessor Brean Hammond ved The University of Nottingham bestemte seg for å ta en ny gjennomgang.
DET HAN FANT var så overbevisende at selv Arden Books, ett av verdens ledende Shakespeare-forlag, godtok det. I fjor ble «Double Falsehood» utgitt i Ardens Shakespeare-serie. Utgivelsen er omstridt. Harold Bloom, som mange regner som verdens ledende Shakespeare-forsker, har kalt «Double Falsehood» åpenbart falskneri. Kvaliteten er for dårlig, mener han. Oxford-professor Tiffany Stern har stilt spørsmål ved hvorfor ikke Theobald offentliggjorde eller i det minste viste fram manuskriptene han sa han hadde, da han i sin samtid ble beskyldt for løgn.
- Er du overbevist?
- Vi har ikke absolutt bevis. Vi har forskjellige nivåer av bevis, og jeg har forsøkt å kombinere de forskjellige nivåene, sier Brean Hammond.
- Gjennom å analysere ordbruk, setningsrytme og struktur?
- Ja. Ved å analysere og sammenligne med andre stykker av Shakespeare, samt de andre stykkene han og Fletcher skrev sammen: «The Two Noble Kinsmen» og «Henry VIII». Når man kombinerer disse nivåene kommer jeg nær å bli overbevist, sier Hammond.
- Jeg er faktisk sikrere nå enn jeg var da jeg publiserte boka. Argumentasjon med andre forskere og Shakespeare-kjennere har gjort meg sikrere i min sak, sier Hammond, som denne uka er i Norge for å fortsette diskusjonen i Trondheim og Oslo.
«DOUBLE FALSEHOOD» er inspirert av en bihistorie i «Don Quijote». Flere av ingrediensene er kjent fra Shakespeares komedier, men også fra andre skuespill fra samme periode: Adelige, forelskede mennesker skilles av intriger og falskhet. Et bryllup blir avbrutt, en heltinne flykter, brev blir utvekslet i skjul. Kvinner kler seg ut som menn og menn som kvinner. Til slutt får alle akkurat den de egentlig skulle ha, og underveis ytres bevingede ord. Men tilhører ordene Shakespeare?
Tidsepoken tatt i betraktning er det mulig. William Shakespeare døde i 1616. «Don Quijote» ble skrevet i 1605 og oversatt til engelsk i 1612. Deler av boken fantes i engelsk utgave før dette, og i 1613 ble «The History of Cardenio», et skuespill av William Shakespeare og John Fletcher i samarbeid, satt opp.
Dette stykket trodde man lenge var tapt. Muligens gikk det opp i flammer da The Globe brant 29. juni 1613, bare tre uker etter siste dokumenterte visning av «Cardenio». Men kanskje overlevde det likevel, og kanskje er det nettopp dette stykket, eller en omskrevet versjon av det, som nå har nådd offentligheten som «Double Falsehood».
WILLIAM SHAKESPEARE hadde et usedvanlig stort vokabular: Det er beregnet at han brukte så mange som 17 000 forskjellige ord i sine stykker og sonetter, og det før det fantes en eneste ordbok. Han var belest og fant ofte kildemateriale, intriger og skikkelser i allerede kjente tekster, dikt eller legender. Selv ga han skikkelsene personligheter og la dem ord i munnen. Noen av disse ordene var så velvalgte at de har overlevd i mer eller mindre uendret form. Andre ble endret i senere versjoner av stykkene, av Shakespeare selv, av regissører, av skuespillere eller av forleggere.
På Shakespeares tid fantes ikke noe slikt som «Shakespeares Samlede Verker». Det hendte at stykker ble utgitt som bøker, men ikke i store opplag. I stedet ble de trykket opp eller skrevet ned på ny ved behov, om de ble det i det hele tatt: Noen ganger ble de bare spilt, med eller uten revisjoner, og om noen tok vare på manus, var det opp til dem. Det skjedde også at det fantes forskjellige versjoner av det samme stykket.
I ettertid har forskere og teaterarbeidere rekonstruert i forsøk på å få samlet Shakespeares verker. Den første samlingen, «The First Folio», ble utgitt i 1623, sju år etter dramatikerens død. 36 stykker var med. «Pericles», «The Two Noble Kinsmen» og «The History of Cardenio» manglet.
EKTE ELLER FALSKT, Hammond håper og tror at «Double Falsehood»-diskusjonen vil skape ny interesse for dybdelesning av Shakespeares øvrige stykker.
- Det er en konsekvens jeg vil ønske velkommen, sier Hammond.
LES SELV: Lyst til å lese stykket og dømme selv? På www.doublefalsehood.org, ligger en lettere modernisert utgave av teksten, illustrert med foto fra en britisk oppsetning tidligere i år. Trykk på fanen kalt Illustrated Text.
FAKTA
William Shakespeare
*Britisk dramatiker, født i Stratford-upon-Avon i april 1564, død samme sted i april 1616. Regnes som tidenes største skuespillforfatter.
*Skrev for teatret The Globe i London fra 1592 til et par år før sin død. Hva han gjorde fra 1585 til 1592, er ukjent, men det spekuleres i at han kan ha vært lærer eller omreisende skuespiller.
*Han skrev både tragedier og komedier, samt sonetter. Blant tragediene er «Hamlet», «Romeo og Julie», «Macbeth», «Kong Lear» og «Othello», samt kongedramaene om Rosekrigenes konger.
*De mest kjente komediene er «Stor Ståhei for ingenting», «En midtsommernatts drøm», «Troll skal temmes», «Som dere vil ha det» og «Helligtrekongersaften eller Hva du vil».
Artikkelen sto på trykk i Dagbladets papirutgave 05.05.11.
Bakgrunnsartikkel: Tennessee Williams
«Jeg har et merkelig hjerte. Det ser ut til å trives med straff»
Tennessee Williams i «Memoirs»
Ustabil storhet
Smerte, sårbarhet, skuffelse, savn og sorg gjorde Tennessee Williams til en av USAs største dramatikere.
«Jeg kan ikke avsløre en menneskelig svakhet på scenen om jeg ikke kjenner den gjennom at jeg har den selv», skrev Tennessee Williams. Han avslørte mange svakheter.
I ÅR ER DET HUNDRE ÅR siden han ble født som Thomas Lanier Williams i Columbus, Mississippi. Det gikk ikke lang tid før han begynte å skrive.
«I en alder av fjorten oppdaget jeg skriving som en flukt fra en virkelig verden jeg følte meg akutt ukomfortabel i», skrev han senere.
Angivelig var det Henrik Ibsen som fikk ham til å ville skrive for teatret. Etter at han hadde sett en oppsetning av «Gjengangere» ble Williams sikker på at han ville bli dramatiker.
SIDEN SKULLE HAN BLI kjent for kvinneroller som var enda mer sammensatte enn Ibsens: Blanche, sørstatsskjønnheten som begynner å bli for gammel til å lene seg til utseendet sitt og som kanskje ikke har mer å by på. Amanda og Laura, mor og datter i en farlig nær familie, der mors uvilje mot å bli gammel hindrer hennes barn i å bli voksne. Lady, uendelig bitter etter at hun har mistet alt som betydde noe for henne. Maggie the Cat, den seksuelt frustrerte kona som prøver å vinne den alkoholiserte, trolig homofile ektemannen tilbake.
HOMOFIL VAR OGSÅ Tennessee Williams selv. De første årene kunne han ikke si det høyt, men han levde likevel mer eller mindre åpent, først med mange mer eller mindre tilfeldige partnere, senere mer stabilt med Frank Merlo. Da partneren etter 14 år døde av lungekreft, sank Williams inn i en depresjon som varte livet ut. Det skremte ham: Søsteren Rose hadde mistet grepet om virkeligheten, og deres mor hadde sørget for å få lobotomert henne. En kort periode, i 1969, var han selv innlagt på psykiatrisk sykehus. Williams ble aldri ferdig med sorgen over å ha mistet søsteren eller angsten for å miste seg selv.
ERFARINGENE TOK HAN MED SEG inn i forfatterskapet, og han ble de nervøses dramatiker, en stemme for alle som beveger seg i mentalt grenseland – og som vet det. Kenneth Holditch, redaktør for Williams' samlede verker, sa det slik: Han var de utstøttes dramatiker.
- Han forandret amerikansk dramas historie. Ja, jeg tror han forandret dramaet i hele den engelskspråklige verden. Han brøt med de sosiale protestdramaene fra 1920 og 1930-tallet og ga oss noe nytt, med en vidunderlig forståelse av menneskenaturen, har Holditch sagt.
ELIA KAZAN, regissøren som filmatiserte «Sporvogn» og satte opp flere av de øvrige stykkene på scenen, sa om ham at alt i hans liv fantes i stykkene hans og at alt i stykkene hans fantes i livet hans.
Ofte brukte han familiehistorien; en omreisende far som mente sønnen var en pyse, og som kalte ham Miss Nancy. En mor som alltid satte seg selv foran barna sine. En søster med psykiske problemer. Flukten inn i rus, med piller og alkohol.
Tennessee Williams både drakk og dopet seg. Han hadde mengder av elskere, men fant det vanskelig å opprettholde stabile forhold. Dessuten hadde han problemer med økonomien – i perioder tjente han stort og sløste, i perioder var han nødt til å leve på lite. Han innrømmet åpent at han skrev memoarboken «Memoars» fordi han hadde pengeproblemer. Men han skyndte seg også å si at det var det eneste han hadde skrevet for pengenes skyld. Alt annet skrev han fordi han ville.
- JEG HAR ALLTID HATT SKRIVESPERRE. Men mitt ønske om å skrive har alltid vært så sterkt at det har brutt ned sperren og gått forbi den, sa Tennessee Williams en gang til en dramatikerkollega.
Han fant teknikker for å disiplinere seg.
«Jeg tror at måten man skriver et godt skuespill er gjennom å overbevise seg selv om at det er enkelt. Og så å gjøre det med letthet. Ikke kritiser, ikke lid, ikke klag – før første utkast er klart», skrev han tidlig i en av dagbøkene sine.
Siden ble det vanskeligere. De senere skuespillene hans er svakere enn dem han skrev i løpet av 1940- og 1950-tallet og settes langt sjeldnere opp. Men flere av dem blir nytolket i New York og London i vår.
For eksempel skal Nicole Kidman og James Franco spille i «Suddenly Last Summer» på Broadway til høsten. 100-årsjubileet for hans fødsel feires både i USA og Storbritannia, og i november gjester amerikanske The Wooster Group Nationaltheatret med «Vieux Carré» fra 1977.
TENNESSEE WILLIAMS mente at det var lettere å snakke åpent med teaterpublikum enn å møte mennesker ansikt til ansikt.
«En morbid sjenerthet hindret meg en gang i å ha større direktekommunikasjon med mennesker, og kanskje var det derfor jeg begynte å skrive historier og skuespill for dem», skrev han. «At de er fremmede gjør de mer kjente og mer tilgjengelige, lettere å snakke med.»
ROS gjorde ham ukomfortabel. Han pleide å si at når folk kalte ham et geni, sjekket han at lommeboka fortsatt var der. Ros fikk han likevel. Ikke minst for sitt mot. Arthur Miller, som i perioder var hans venn og i perioder hans rival, kalte ham «revolusjonær» og innrømmet at han var direkte inspirert av «Sporvogn» da han skrev sitt eget største stykke «En handelsreisendes død». Også Tony Kushner («Angels in America») og Tracy Letts («August: Osage County») har sagt seg inspirert.
Da Tennessee Williams døde, sa Marlon Brando:
- Han fortalte sannheten slik den var for ham, og han vendte seg aldri bort fra det han fryktet og som besatte ham.
Mislikte filmen
Tennessee Williams mislikte filmatiseringen av «Katt på hett blikktak» med Elizabeth Taylor, Paul Newman og Burl Ives. Han mente homofiliaspektet var for nedtonet og tolkningen for ufarlig.
Skrev om
De fleste av Tennessee Williams’ skuespill finnes i flere versjoner: Ofte omarbeidet han enaktere til helaftens skuespill, eller han skrev om scener, akter eller hele stykker han ikke var fornøyd med.
FAKTA
Tennessee Williams
Født 26.11 1911 i Columbus, Mississippi, USA. Død 24.02 1983 i New York.
Skrev flere titall teaterstykker, samt to romaner, dikt, essay og noveller og memoarboken «Memoirs».
Fikk Pulitzer-priser for to av stykkene sine, «Katt på hett blikktak» og «Sporvogn til begjær». I tillegg kom en TONY for «The Rose Tattoo», flere Drama Critic Circle Awards og en Presidential Medal.
Ble filmatisert over 70 ganger. De mest kjente filmene er «Katt på hett blikktak» med Elizabeth Taylor, Paul Newman og Burl Ives, «The Night of the Iguana» med John Huston og «Sporvogn til begjær» med Marlon Brando og Vivien Leigh.
Williams' viktigste:
«Sporvogn til begjær»:
Blanche har flørtet seg gjennom livet, men eldes og mister kraften. Blakk og desillusjonert reiser hun til søsteren. Stykket er fortsatt omdiskutert på grunn av den røffe voldtektsscenen. Er offeret fri for skyld? Har hun framprovosert overgrepet?
«Glassmenasjeriet»:
Mor, sønn og datter lever kvalmende tett. Moren dominerer og manipulerer. Sønnen ønsker seg frihet. Datteren flykter inn i en fantasiverden av glass. Dette vurderes som Williams' mest selvbiografiske stykke og er det mest spilte.
«Katt på hett blikktak»:
Big Daddy har kreft, men vet det ikke. Familien samles for å feire bursdagen hans og å slåss om arven. Sentralt står den alkoholiserte og muligens homofile sønnen Brick og hans seksuelt frustrerte kone Maggie. Stykket var Williams' personlige favoritt.
«Iguananatten»:
Lawrence Shannon er tidligere prest, nå turistguide, med en svakhet for unge jenter og en forakt både for seg selv og andre. Allerede har han vært gjennom flere nervesammenbrudd, og i nattemørket i Mexico står han foran et nytt.
«Orpheus Descending»:
En omreisende musiker og en gift, voksen kvinne søker mot hverandre i en trangsynt sørstatsby der begge er outsidere. Sjelden spilt, men stykket flest amerikanske teaterarbeidere trakk fram da de ble spurt hvilket Williams-stykke som er viktigst for dem.
Artikkelen sto på trykk i Dagbladets papirutgave 19.04.11.
Tennessee Williams i «Memoirs»
Ustabil storhet
Smerte, sårbarhet, skuffelse, savn og sorg gjorde Tennessee Williams til en av USAs største dramatikere.
«Jeg kan ikke avsløre en menneskelig svakhet på scenen om jeg ikke kjenner den gjennom at jeg har den selv», skrev Tennessee Williams. Han avslørte mange svakheter.
I ÅR ER DET HUNDRE ÅR siden han ble født som Thomas Lanier Williams i Columbus, Mississippi. Det gikk ikke lang tid før han begynte å skrive.
«I en alder av fjorten oppdaget jeg skriving som en flukt fra en virkelig verden jeg følte meg akutt ukomfortabel i», skrev han senere.
Angivelig var det Henrik Ibsen som fikk ham til å ville skrive for teatret. Etter at han hadde sett en oppsetning av «Gjengangere» ble Williams sikker på at han ville bli dramatiker.
SIDEN SKULLE HAN BLI kjent for kvinneroller som var enda mer sammensatte enn Ibsens: Blanche, sørstatsskjønnheten som begynner å bli for gammel til å lene seg til utseendet sitt og som kanskje ikke har mer å by på. Amanda og Laura, mor og datter i en farlig nær familie, der mors uvilje mot å bli gammel hindrer hennes barn i å bli voksne. Lady, uendelig bitter etter at hun har mistet alt som betydde noe for henne. Maggie the Cat, den seksuelt frustrerte kona som prøver å vinne den alkoholiserte, trolig homofile ektemannen tilbake.
HOMOFIL VAR OGSÅ Tennessee Williams selv. De første årene kunne han ikke si det høyt, men han levde likevel mer eller mindre åpent, først med mange mer eller mindre tilfeldige partnere, senere mer stabilt med Frank Merlo. Da partneren etter 14 år døde av lungekreft, sank Williams inn i en depresjon som varte livet ut. Det skremte ham: Søsteren Rose hadde mistet grepet om virkeligheten, og deres mor hadde sørget for å få lobotomert henne. En kort periode, i 1969, var han selv innlagt på psykiatrisk sykehus. Williams ble aldri ferdig med sorgen over å ha mistet søsteren eller angsten for å miste seg selv.
ERFARINGENE TOK HAN MED SEG inn i forfatterskapet, og han ble de nervøses dramatiker, en stemme for alle som beveger seg i mentalt grenseland – og som vet det. Kenneth Holditch, redaktør for Williams' samlede verker, sa det slik: Han var de utstøttes dramatiker.
- Han forandret amerikansk dramas historie. Ja, jeg tror han forandret dramaet i hele den engelskspråklige verden. Han brøt med de sosiale protestdramaene fra 1920 og 1930-tallet og ga oss noe nytt, med en vidunderlig forståelse av menneskenaturen, har Holditch sagt.
ELIA KAZAN, regissøren som filmatiserte «Sporvogn» og satte opp flere av de øvrige stykkene på scenen, sa om ham at alt i hans liv fantes i stykkene hans og at alt i stykkene hans fantes i livet hans.
Ofte brukte han familiehistorien; en omreisende far som mente sønnen var en pyse, og som kalte ham Miss Nancy. En mor som alltid satte seg selv foran barna sine. En søster med psykiske problemer. Flukten inn i rus, med piller og alkohol.
Tennessee Williams både drakk og dopet seg. Han hadde mengder av elskere, men fant det vanskelig å opprettholde stabile forhold. Dessuten hadde han problemer med økonomien – i perioder tjente han stort og sløste, i perioder var han nødt til å leve på lite. Han innrømmet åpent at han skrev memoarboken «Memoars» fordi han hadde pengeproblemer. Men han skyndte seg også å si at det var det eneste han hadde skrevet for pengenes skyld. Alt annet skrev han fordi han ville.
- JEG HAR ALLTID HATT SKRIVESPERRE. Men mitt ønske om å skrive har alltid vært så sterkt at det har brutt ned sperren og gått forbi den, sa Tennessee Williams en gang til en dramatikerkollega.
Han fant teknikker for å disiplinere seg.
«Jeg tror at måten man skriver et godt skuespill er gjennom å overbevise seg selv om at det er enkelt. Og så å gjøre det med letthet. Ikke kritiser, ikke lid, ikke klag – før første utkast er klart», skrev han tidlig i en av dagbøkene sine.
Siden ble det vanskeligere. De senere skuespillene hans er svakere enn dem han skrev i løpet av 1940- og 1950-tallet og settes langt sjeldnere opp. Men flere av dem blir nytolket i New York og London i vår.
For eksempel skal Nicole Kidman og James Franco spille i «Suddenly Last Summer» på Broadway til høsten. 100-årsjubileet for hans fødsel feires både i USA og Storbritannia, og i november gjester amerikanske The Wooster Group Nationaltheatret med «Vieux Carré» fra 1977.
TENNESSEE WILLIAMS mente at det var lettere å snakke åpent med teaterpublikum enn å møte mennesker ansikt til ansikt.
«En morbid sjenerthet hindret meg en gang i å ha større direktekommunikasjon med mennesker, og kanskje var det derfor jeg begynte å skrive historier og skuespill for dem», skrev han. «At de er fremmede gjør de mer kjente og mer tilgjengelige, lettere å snakke med.»
ROS gjorde ham ukomfortabel. Han pleide å si at når folk kalte ham et geni, sjekket han at lommeboka fortsatt var der. Ros fikk han likevel. Ikke minst for sitt mot. Arthur Miller, som i perioder var hans venn og i perioder hans rival, kalte ham «revolusjonær» og innrømmet at han var direkte inspirert av «Sporvogn» da han skrev sitt eget største stykke «En handelsreisendes død». Også Tony Kushner («Angels in America») og Tracy Letts («August: Osage County») har sagt seg inspirert.
Da Tennessee Williams døde, sa Marlon Brando:
- Han fortalte sannheten slik den var for ham, og han vendte seg aldri bort fra det han fryktet og som besatte ham.
Mislikte filmen
Tennessee Williams mislikte filmatiseringen av «Katt på hett blikktak» med Elizabeth Taylor, Paul Newman og Burl Ives. Han mente homofiliaspektet var for nedtonet og tolkningen for ufarlig.
Skrev om
De fleste av Tennessee Williams’ skuespill finnes i flere versjoner: Ofte omarbeidet han enaktere til helaftens skuespill, eller han skrev om scener, akter eller hele stykker han ikke var fornøyd med.
FAKTA
Tennessee Williams
Født 26.11 1911 i Columbus, Mississippi, USA. Død 24.02 1983 i New York.
Skrev flere titall teaterstykker, samt to romaner, dikt, essay og noveller og memoarboken «Memoirs».
Fikk Pulitzer-priser for to av stykkene sine, «Katt på hett blikktak» og «Sporvogn til begjær». I tillegg kom en TONY for «The Rose Tattoo», flere Drama Critic Circle Awards og en Presidential Medal.
Ble filmatisert over 70 ganger. De mest kjente filmene er «Katt på hett blikktak» med Elizabeth Taylor, Paul Newman og Burl Ives, «The Night of the Iguana» med John Huston og «Sporvogn til begjær» med Marlon Brando og Vivien Leigh.
Williams' viktigste:
«Sporvogn til begjær»:
Blanche har flørtet seg gjennom livet, men eldes og mister kraften. Blakk og desillusjonert reiser hun til søsteren. Stykket er fortsatt omdiskutert på grunn av den røffe voldtektsscenen. Er offeret fri for skyld? Har hun framprovosert overgrepet?
«Glassmenasjeriet»:
Mor, sønn og datter lever kvalmende tett. Moren dominerer og manipulerer. Sønnen ønsker seg frihet. Datteren flykter inn i en fantasiverden av glass. Dette vurderes som Williams' mest selvbiografiske stykke og er det mest spilte.
«Katt på hett blikktak»:
Big Daddy har kreft, men vet det ikke. Familien samles for å feire bursdagen hans og å slåss om arven. Sentralt står den alkoholiserte og muligens homofile sønnen Brick og hans seksuelt frustrerte kone Maggie. Stykket var Williams' personlige favoritt.
«Iguananatten»:
Lawrence Shannon er tidligere prest, nå turistguide, med en svakhet for unge jenter og en forakt både for seg selv og andre. Allerede har han vært gjennom flere nervesammenbrudd, og i nattemørket i Mexico står han foran et nytt.
«Orpheus Descending»:
En omreisende musiker og en gift, voksen kvinne søker mot hverandre i en trangsynt sørstatsby der begge er outsidere. Sjelden spilt, men stykket flest amerikanske teaterarbeidere trakk fram da de ble spurt hvilket Williams-stykke som er viktigst for dem.
Artikkelen sto på trykk i Dagbladets papirutgave 19.04.11.
Monday, December 12, 2011
Bakgrunnsartikkel: Edward Albee
Hvem er redd for Edward Albee?
Han regnes som den største nålevende amerikanske dramatikeren. Men Edward Albee (83) vil heller ha integritet enn suksess.
TEATER: - Når jeg skriver et stykke, ser jeg det. Det utspiller seg foran meg i det jeg noterer, sier Edward Albee.
Slik, mener han, vet han at han skriver godt. Ser han det ikke for seg, klarer han ikke å tro på det. Ser han det tror han, og han forventer at teaterpublikum gjør det samme.
NÅR HAN SELV LESER fra sine egne tekster, kan tilskueren selv se at det er slik han gjør det. Han retter blikket på et punkt foran seg. Han ser på den ene skuespilleren og den andre skuespilleren. Han gestikulerer mot dem når det er den enes eller andres tur til å ta ordet. Han rynker brynene som om han misliker det han hører fra dem og han smiler, som om han forstår det som blir sagt.
Der står naturligvis ingen skuespillere foran ham, og den eneste stemmen vi andre hører er hans. Men også den skifter etter hvert som de ulike skikkelsene hans tar ordet.
Edward Albee har en skuespillers stemme, velmodulert og presis.
Undertegnede møtte ham på Brooklyn Academy of Music i New York i vår. Han snakket om skriving, teater og troverdighet. Han leste fra teaterteksten «Fragments» og snakket om sitt eget behov for kunstnerisk kontroll.
ALBEE har som mål at både han selv og teaterpublikum skal tro på hans historier. Men det er ikke nok at man tror på det man ser, man skal spekulere videre på hva som vil skje – både underveis i et stykke og etter teppefall.
- Det som inspirerer meg mest i teatret, er spenning. Jeg trenger at publikum er spente på hva som skal skje videre. Ikke bare at de godtar og tror på det de allerede har sett, sier han.
Han liker det når han merker at han misliker sine egne skikkelser: Da er de ekte. Om de oppfører seg dårlig, er ubehagelige eller frekke, nyter han det. Det gjør dem virkelige.
- Jeg har ingen interesse av å skrive om hyggelige mennesker. Jeg vil at publikum skal ønske at skikkelsene forandrer seg. At de lærer noe, underveis i handlingen, sier han.
SAMTIDIG har han ingenting imot å velge seg favoritter.
- Når jeg merker at jeg har en favorittskikkelse i et stykke, vet jeg at jeg har en sann historie, sier han.
Han kaller det for det; «en sann historie».
Ikke «en troverdig historie».
- Jeg vil at det jeg skriver skal oppleves som sant. Skikkelsene skal oppleves som ekte mennesker. Hvorfor snakker han på den måten? Hvorfor vil han fortelle akkurat dette? Hva mener han med å gjøre som han gjør? Lurer man på slike spørsmål, er det en sann historie, selv om det er fiksjon, sier han.
AV SAMME GRUNN vil han ikke Albee skrive om tekst han allerede har skrevet. Føles det ikke sant, skriver han det ikke i første omgang, eller han kutter det vekk i all stillhet så snart han har fått det ned på papiret. Føles det sant, vil han ikke forstyrre det. Når en publikummer i Brooklyn spør ham om redigering, er det som om han ikke kjenner fenomenet.
- Redigering?, sier han, med en stemme full av forakt, og han fnyser.
I stedet venter han med å skrive til han kjenner figurene sine godt nok til å vite hvordan de vil opptre. Han forbereder seg i lange perioder. Han tenker. Han blir kjent med skikkelsene sine, deres miljøer og deres problemer.
NÅR HAN BEGYNNER å skrive, går det raskt: Da har han allerede begynt å se dem handle. Derfor endrer ikke Albee tekst selv om teaterprodusenter ber ham om det. Han skriver det han har sett og hørt, anvisninger inkludert.
Det skjer at han selv regisserer sine egne stykker, og gjør han det ikke, stiller han som betingelse at hans instruksjoner blir akseptert. Hvis ikke, nekter han å gi tillatelse til å sette stykkene opp. Han forhandler ikke om det. «Jeg er ikke ansatt», pleier han å si.
- Det blir ikke så mye penger av det, men det blir mindre hjertesmerte, sier han.
I EN ALDER AV 83 år underviser Edward Albee fremdeles studenter i drama. Han foreleser for fremtidige dramatikere på Houston University, Texas, og han lærer dem at teater oppstår ut av et ønske om å forandre verden. Han oppfordrer dem til å holde på sin integritet, å skrive om det som har betydning for dem, og han ber dem om å se billedkunst og lytte til musikk. Av musikk, mener han, lærer man rytme, og av billedkunst lærer man å være bevisst på det visuelle.
Han skriver fortsatt også. Han ser ingen grunn til å pensjonere seg så lenge han har noe han vil ha sagt. Og han har ingen grunn til å tro at han noen gang skal gå tom for noe å si.
- Jeg skriver til jeg blir koko eller noen tar fra meg pennen, sier han.
Hans «Me, Myself and I» hadde premiere på Playwrights Horizon i fjor, og et nytt, foreløpig navnløst stykke skal trolig vises på New Yorks Signature Center neste år.
KONFRONTASJON er blant hans favorittemaer, og han kan godt også selv være spydig og konfronterende.
Blir han spurt hvor den ene eller den andre skikkelsen kommer fra, svarer han ikke med hva som inspirerte ham til å skrive om ham eller henne. Han dikter opp et stedsnavn i stedet. Blir han spurt hva et stykke handler om, svarer han heller med beskjed om hvor lenge det varer. Og blir han spurt om hva noe betyr, kan han gå langt for å få den som spør til å føle seg underlegen.
Man bør være redd for Edward Albee. Han sier akkurat det han mener.
FAKTA
Edward Albee
Amerikansk dramatiker og poet, født i Washington DC 12. mars 1928.
Har fått tre Pulitzer-priser, for «Balansegang» (1967), «Seascape» (1975) og «Tre høye kvinner» (1994). Var også nominert for «The Play about the Baby» (2001) og «Geita – eller hvem er Sylvia?» (2003).
Fikk Tony-priser for «Hvem er redd for Virginia Woolf?» (1963) og «Geita – eller hvem er Sylvia?» (2003). Har også fått National Medal of Arts, kunstnerprisen Edward MacDowell Medal og en æres-Tony for livslang innsats.
FAKTA
Albees beste:
«Hvem er redd for Virginia Woolf?»:
Ekteskapsdrama om knuste drømmer og skarpe tunger.
«Geita - eller hvem er Sylvia?»:
Hvor går grensen for toleranse? En gift mann har en elskerinne, og hun er ei geit.
«Tiny Alice»:
Religionsfilosofisk metafor om livet, evigheten og å være fanget i en idé.
«Seascape»:
Et middelaldrende ektepar prøver å finne mening i tilværelsen. Kan to krypdyr gi dem perspektiv?
«Tre høye kvinner»:
Et trippelportrett av en dominerende mor, modellert etter Albees egen adoptivmor.
Artikkelen sto på trykk i Dagbladet 30.08.2011.
Han regnes som den største nålevende amerikanske dramatikeren. Men Edward Albee (83) vil heller ha integritet enn suksess.
TEATER: - Når jeg skriver et stykke, ser jeg det. Det utspiller seg foran meg i det jeg noterer, sier Edward Albee.
Slik, mener han, vet han at han skriver godt. Ser han det ikke for seg, klarer han ikke å tro på det. Ser han det tror han, og han forventer at teaterpublikum gjør det samme.
NÅR HAN SELV LESER fra sine egne tekster, kan tilskueren selv se at det er slik han gjør det. Han retter blikket på et punkt foran seg. Han ser på den ene skuespilleren og den andre skuespilleren. Han gestikulerer mot dem når det er den enes eller andres tur til å ta ordet. Han rynker brynene som om han misliker det han hører fra dem og han smiler, som om han forstår det som blir sagt.
Der står naturligvis ingen skuespillere foran ham, og den eneste stemmen vi andre hører er hans. Men også den skifter etter hvert som de ulike skikkelsene hans tar ordet.
Edward Albee har en skuespillers stemme, velmodulert og presis.
Undertegnede møtte ham på Brooklyn Academy of Music i New York i vår. Han snakket om skriving, teater og troverdighet. Han leste fra teaterteksten «Fragments» og snakket om sitt eget behov for kunstnerisk kontroll.
ALBEE har som mål at både han selv og teaterpublikum skal tro på hans historier. Men det er ikke nok at man tror på det man ser, man skal spekulere videre på hva som vil skje – både underveis i et stykke og etter teppefall.
- Det som inspirerer meg mest i teatret, er spenning. Jeg trenger at publikum er spente på hva som skal skje videre. Ikke bare at de godtar og tror på det de allerede har sett, sier han.
Han liker det når han merker at han misliker sine egne skikkelser: Da er de ekte. Om de oppfører seg dårlig, er ubehagelige eller frekke, nyter han det. Det gjør dem virkelige.
- Jeg har ingen interesse av å skrive om hyggelige mennesker. Jeg vil at publikum skal ønske at skikkelsene forandrer seg. At de lærer noe, underveis i handlingen, sier han.
SAMTIDIG har han ingenting imot å velge seg favoritter.
- Når jeg merker at jeg har en favorittskikkelse i et stykke, vet jeg at jeg har en sann historie, sier han.
Han kaller det for det; «en sann historie».
Ikke «en troverdig historie».
- Jeg vil at det jeg skriver skal oppleves som sant. Skikkelsene skal oppleves som ekte mennesker. Hvorfor snakker han på den måten? Hvorfor vil han fortelle akkurat dette? Hva mener han med å gjøre som han gjør? Lurer man på slike spørsmål, er det en sann historie, selv om det er fiksjon, sier han.
AV SAMME GRUNN vil han ikke Albee skrive om tekst han allerede har skrevet. Føles det ikke sant, skriver han det ikke i første omgang, eller han kutter det vekk i all stillhet så snart han har fått det ned på papiret. Føles det sant, vil han ikke forstyrre det. Når en publikummer i Brooklyn spør ham om redigering, er det som om han ikke kjenner fenomenet.
- Redigering?, sier han, med en stemme full av forakt, og han fnyser.
I stedet venter han med å skrive til han kjenner figurene sine godt nok til å vite hvordan de vil opptre. Han forbereder seg i lange perioder. Han tenker. Han blir kjent med skikkelsene sine, deres miljøer og deres problemer.
NÅR HAN BEGYNNER å skrive, går det raskt: Da har han allerede begynt å se dem handle. Derfor endrer ikke Albee tekst selv om teaterprodusenter ber ham om det. Han skriver det han har sett og hørt, anvisninger inkludert.
Det skjer at han selv regisserer sine egne stykker, og gjør han det ikke, stiller han som betingelse at hans instruksjoner blir akseptert. Hvis ikke, nekter han å gi tillatelse til å sette stykkene opp. Han forhandler ikke om det. «Jeg er ikke ansatt», pleier han å si.
- Det blir ikke så mye penger av det, men det blir mindre hjertesmerte, sier han.
I EN ALDER AV 83 år underviser Edward Albee fremdeles studenter i drama. Han foreleser for fremtidige dramatikere på Houston University, Texas, og han lærer dem at teater oppstår ut av et ønske om å forandre verden. Han oppfordrer dem til å holde på sin integritet, å skrive om det som har betydning for dem, og han ber dem om å se billedkunst og lytte til musikk. Av musikk, mener han, lærer man rytme, og av billedkunst lærer man å være bevisst på det visuelle.
Han skriver fortsatt også. Han ser ingen grunn til å pensjonere seg så lenge han har noe han vil ha sagt. Og han har ingen grunn til å tro at han noen gang skal gå tom for noe å si.
- Jeg skriver til jeg blir koko eller noen tar fra meg pennen, sier han.
Hans «Me, Myself and I» hadde premiere på Playwrights Horizon i fjor, og et nytt, foreløpig navnløst stykke skal trolig vises på New Yorks Signature Center neste år.
KONFRONTASJON er blant hans favorittemaer, og han kan godt også selv være spydig og konfronterende.
Blir han spurt hvor den ene eller den andre skikkelsen kommer fra, svarer han ikke med hva som inspirerte ham til å skrive om ham eller henne. Han dikter opp et stedsnavn i stedet. Blir han spurt hva et stykke handler om, svarer han heller med beskjed om hvor lenge det varer. Og blir han spurt om hva noe betyr, kan han gå langt for å få den som spør til å føle seg underlegen.
Man bør være redd for Edward Albee. Han sier akkurat det han mener.
FAKTA
Edward Albee
Amerikansk dramatiker og poet, født i Washington DC 12. mars 1928.
Har fått tre Pulitzer-priser, for «Balansegang» (1967), «Seascape» (1975) og «Tre høye kvinner» (1994). Var også nominert for «The Play about the Baby» (2001) og «Geita – eller hvem er Sylvia?» (2003).
Fikk Tony-priser for «Hvem er redd for Virginia Woolf?» (1963) og «Geita – eller hvem er Sylvia?» (2003). Har også fått National Medal of Arts, kunstnerprisen Edward MacDowell Medal og en æres-Tony for livslang innsats.
FAKTA
Albees beste:
«Hvem er redd for Virginia Woolf?»:
Ekteskapsdrama om knuste drømmer og skarpe tunger.
«Geita - eller hvem er Sylvia?»:
Hvor går grensen for toleranse? En gift mann har en elskerinne, og hun er ei geit.
«Tiny Alice»:
Religionsfilosofisk metafor om livet, evigheten og å være fanget i en idé.
«Seascape»:
Et middelaldrende ektepar prøver å finne mening i tilværelsen. Kan to krypdyr gi dem perspektiv?
«Tre høye kvinner»:
Et trippelportrett av en dominerende mor, modellert etter Albees egen adoptivmor.
Artikkelen sto på trykk i Dagbladet 30.08.2011.
Bakgrunnsartikkel: Eugene O'Neill
Et liv etter døden
«Exorcism» er stykket Eugene O'Neill trodde han hadde ødelagt. Nå har det gjenoppstått.
DRAMA: Kan alt du har etterlatt deg offentliggjøres etter din død, bare du er kjent nok? Nansens etterlatte nakenbilder så offentlighetens lys. Nå blir teaterstykket Eugene O'Neill ville ødelegge for alltid trykket opp.
«EXORCISM» er basert på historien om Eugene O'Neills eget selvmordsforsøk. I januar 1912 var O'Neill 24 år, alkoholisert, deprimert, arbeidsledig og blakk. Han lå i konflikt med foreldrene og i konflikt med kona. Kathleen O'Neill hadde lenge nektet skilsmisse, men brått aksepterte hun, på en betingelse: Han måtte begå utroskap med vitner til stede.
O'Neill gikk på horehus. To kamerater av ham så på.
Ydmykende, sa han etterpå. Få dager etter tok han en dødelig dose sovemedisin.
Kompisen han delte rom med reddet ham. Eugene O'Neill følte at han hadde fått en ny sjanse. Han bestemte seg for å gjøre opp med sine foreldre. Faren James, en av USAs mest kjente skuespillere på den tiden, skaffet ham jobb i teatertruppen han selv var med i. Skilsmissen gikk igjennom. Livet fortsatte, og O'Neill begynte å skrive.
SJU ÅR ETTER brukte han opplevelsen som grunnlag for en enakter han kalte «Exorcism», som altså betyr «eksorsisme» eller «åndeutdrivelse». Frikompaniet Provincetown Players spilte det. Så ombestemte O'Neill seg. Han ba teatergruppa returnere samtlige manus, og han ødela hvert eksemplar da han mottok det. I et brev til bokhandleren Frank Shay i 1922 skrev han at det var ødelagt. «Jo tidligere minnet om det dør, jo bedre», la han til.
Det viste seg at han tok feil. Agnes Boulton, som han var gift med da han skrev stykket, hadde lurt unna minst ett eksemplar. Etter skilsmissen sendte hun det til filmforfatteren Philip Yordan. «Noe du sa du ville likt å ha», skrev hun på konvolutten. Det var i Yordans dødsbo at stykket ble funnet tidligere i år. Yale University Press kjøpte det og skal gi det ut.
HVORFOR TRAKK han det tilbake? Biografene har to teorier: Enten var han ikke fornøyd med teksten, eller så ville han tekkes sin far. James O'Neill var døende i 1920, og han og sønnen sto hverandre nærere enn før.
Var «Exorcism» så pinefullt privat at det ble ødelagt av den grunn? Kanskje. Men det var ikke uvanlig at Eugene O'Neill ødela tekster han mente ikke holdt mål. Han rev også i stykker to andre stykker han skrev i 1919, «Honor among the Bradleys» og «The Trumpet». Han trodde at tre stykker han hadde skrevet i 1914, «Abortion», «The Movie Man» og «Servitude» var ødelagt, men glemte at han hadde levert kopier til opphavsrettighetsregistret.
Mot slutten av sitt liv brant han også flere halvferdige manus, da han skjønte han ikke ville klare å fullføre dem.
EUGENE O'NEILL skrev om de fleste tekstene sine før han sa seg fornøyd. Noen ganger ble de oppført i foreløpige versjoner for å se om de fungerte på scenen, før han trakk dem tilbake og redigerte dem om. For eksempel ble «Anna Christie» vist som «Chris Christophersen»; en kladd O'Neill var tilstrekkelig fornøyd med til at han inkluderte den i samlinger sammen med den ferdige utgaven.
Etter å ha lest «Exorcism» er det lett å se at novellen «Tomorrow» er en omskrevet utgave av det. Miljøet, personene, deler av plottet og deler av dialogen er gjenbrukt, men historien har fått et annet tyngdepunkt og en annen slutt. Dessuten er oppstandelses- eller renselsestemaet, der et alvorlig nederlag danner et brudd med fortiden og markerer en ny start, et tema som dukker opp i mange andre av O’Neills dramaer. Miljøet ser vi igjen i «Chris Christophersen», «Anna Christie» og «Ismannen kommer», bipersonene i «Gorillaen» og «Glencairn»-serien.
O'NEILL brukte sin egen personlige historie i sin kunst, lenge før det ble moderne.
«The Straw» er basert på hans kamp mot tuberkulose, «Welded» på hans ekteskapsproblemer, mens «Lang dags ferd mot natt» ligger berømt nært hans forhold til foreldrene og broren: Morens morfinmisbruk, faren og sønnenes egoisme, drikking og mangel på retning i livet. Unge Eugenes egen tuberkulose er en katalysator for handlingen.
«Lang dags ferd...» var så personlig at han ikke ville ha det vist før tidligst 25 år etter sin død. Det ble ikke respektert. Bare to år gikk før enken Carlotta solgte det, og nå regnes det ikke bare blant O'Neills hovedverk, men som ett av amerikansk dramas mest betydelige stykker.
«EXORCISM» holder langt fra samme kvalitet som «Lang dags ferd mot natt». Det virker uferdig, stivt og naivt. Men flere dialogpartier flyter godt, og enkeltreplikker viser at O'Neill i 1919 var i ferd med å finne sin stemme.
Kanskje er det mindre viktig at det kaster lys over hans biografi enn hans læringsprosess.
Kilder: New Yorker, Louis Sheaffers bøker «Son and Playwright» og «Son and Artist», Travis Bogards «Contour in Time», Robert M. Dowlings «Critical Companion to Eugene O’Neill», Stephen Blacks «Eugene O’Neill: Beyond Mourning and Tragedy», Eugene O’Neills samlede verker, www.eoneill.com.
FAKTA Eugene O'Neill
*Amerikansk dramatiker, født 16. oktober 1888, død 27. november 1953.
*Studerte på Princeton i 1906-1907, men ble utvist. Studerte også drama på Harvard 1914-1915, men sluttet før studiene var ferdig.
*Levde et omflakkende liv med strøjobber, blant annet som sjømann, sekretær og skuespiller, før han skrev sitt første skuespill i 1913.
*Skrev rundt 20 helaftens skuespill og om lag ti enaktere, ofte basert på eget liv: Tre ekteskap, tre barn, konflikter med egne foreldre, helseproblemer og til tider alkoholproblemer.
*Fikk Nobelprisen i litteratur i 1936. Mottok også fire Pulitzer-priser, for «Bak horisonten» (1920), «Anna Christie» (1922), «Selsomt mellomspill» (1928) og «Lang dags ferd mot natt» (1957).
Eugene O'Neills viktigste:
«Anna Christie» (1922): Eksprostituerte Anna prøver å starte et nytt liv. Er det mulig uten å forholde seg til fortiden?
«Begjær under almene» (1924): Maktkamp, eiendomsstrid, sjalusi og svik mellom far og sønn og fars nye, unge kone.
«Lang dags ferd mot natt» (1939/1940, offentliggjort i 1956): Selvbiografisk kammerdrama om rus, kamp og nederlag i teaterfamilien Tyrone.
«Måne for livets stebarn» (1943): Eksistensialisme, kjønnsrollekvaler, anger, fortvilelse, fattigdomsfrykt og håpløs kjærlighet i en uavhengig oppfølger til «Lang dags ferd…».
«Ismannen kommer» (1946): Om livsløgn, fantasiflukt og fyll som overlevelsesstrategi.
Artikkelen sto på trykk i Dagbladets papirutgave 07.12.11.
«Exorcism» er stykket Eugene O'Neill trodde han hadde ødelagt. Nå har det gjenoppstått.
DRAMA: Kan alt du har etterlatt deg offentliggjøres etter din død, bare du er kjent nok? Nansens etterlatte nakenbilder så offentlighetens lys. Nå blir teaterstykket Eugene O'Neill ville ødelegge for alltid trykket opp.
«EXORCISM» er basert på historien om Eugene O'Neills eget selvmordsforsøk. I januar 1912 var O'Neill 24 år, alkoholisert, deprimert, arbeidsledig og blakk. Han lå i konflikt med foreldrene og i konflikt med kona. Kathleen O'Neill hadde lenge nektet skilsmisse, men brått aksepterte hun, på en betingelse: Han måtte begå utroskap med vitner til stede.
O'Neill gikk på horehus. To kamerater av ham så på.
Ydmykende, sa han etterpå. Få dager etter tok han en dødelig dose sovemedisin.
Kompisen han delte rom med reddet ham. Eugene O'Neill følte at han hadde fått en ny sjanse. Han bestemte seg for å gjøre opp med sine foreldre. Faren James, en av USAs mest kjente skuespillere på den tiden, skaffet ham jobb i teatertruppen han selv var med i. Skilsmissen gikk igjennom. Livet fortsatte, og O'Neill begynte å skrive.
SJU ÅR ETTER brukte han opplevelsen som grunnlag for en enakter han kalte «Exorcism», som altså betyr «eksorsisme» eller «åndeutdrivelse». Frikompaniet Provincetown Players spilte det. Så ombestemte O'Neill seg. Han ba teatergruppa returnere samtlige manus, og han ødela hvert eksemplar da han mottok det. I et brev til bokhandleren Frank Shay i 1922 skrev han at det var ødelagt. «Jo tidligere minnet om det dør, jo bedre», la han til.
Det viste seg at han tok feil. Agnes Boulton, som han var gift med da han skrev stykket, hadde lurt unna minst ett eksemplar. Etter skilsmissen sendte hun det til filmforfatteren Philip Yordan. «Noe du sa du ville likt å ha», skrev hun på konvolutten. Det var i Yordans dødsbo at stykket ble funnet tidligere i år. Yale University Press kjøpte det og skal gi det ut.
HVORFOR TRAKK han det tilbake? Biografene har to teorier: Enten var han ikke fornøyd med teksten, eller så ville han tekkes sin far. James O'Neill var døende i 1920, og han og sønnen sto hverandre nærere enn før.
Var «Exorcism» så pinefullt privat at det ble ødelagt av den grunn? Kanskje. Men det var ikke uvanlig at Eugene O'Neill ødela tekster han mente ikke holdt mål. Han rev også i stykker to andre stykker han skrev i 1919, «Honor among the Bradleys» og «The Trumpet». Han trodde at tre stykker han hadde skrevet i 1914, «Abortion», «The Movie Man» og «Servitude» var ødelagt, men glemte at han hadde levert kopier til opphavsrettighetsregistret.
Mot slutten av sitt liv brant han også flere halvferdige manus, da han skjønte han ikke ville klare å fullføre dem.
EUGENE O'NEILL skrev om de fleste tekstene sine før han sa seg fornøyd. Noen ganger ble de oppført i foreløpige versjoner for å se om de fungerte på scenen, før han trakk dem tilbake og redigerte dem om. For eksempel ble «Anna Christie» vist som «Chris Christophersen»; en kladd O'Neill var tilstrekkelig fornøyd med til at han inkluderte den i samlinger sammen med den ferdige utgaven.
Etter å ha lest «Exorcism» er det lett å se at novellen «Tomorrow» er en omskrevet utgave av det. Miljøet, personene, deler av plottet og deler av dialogen er gjenbrukt, men historien har fått et annet tyngdepunkt og en annen slutt. Dessuten er oppstandelses- eller renselsestemaet, der et alvorlig nederlag danner et brudd med fortiden og markerer en ny start, et tema som dukker opp i mange andre av O’Neills dramaer. Miljøet ser vi igjen i «Chris Christophersen», «Anna Christie» og «Ismannen kommer», bipersonene i «Gorillaen» og «Glencairn»-serien.
O'NEILL brukte sin egen personlige historie i sin kunst, lenge før det ble moderne.
«The Straw» er basert på hans kamp mot tuberkulose, «Welded» på hans ekteskapsproblemer, mens «Lang dags ferd mot natt» ligger berømt nært hans forhold til foreldrene og broren: Morens morfinmisbruk, faren og sønnenes egoisme, drikking og mangel på retning i livet. Unge Eugenes egen tuberkulose er en katalysator for handlingen.
«Lang dags ferd...» var så personlig at han ikke ville ha det vist før tidligst 25 år etter sin død. Det ble ikke respektert. Bare to år gikk før enken Carlotta solgte det, og nå regnes det ikke bare blant O'Neills hovedverk, men som ett av amerikansk dramas mest betydelige stykker.
«EXORCISM» holder langt fra samme kvalitet som «Lang dags ferd mot natt». Det virker uferdig, stivt og naivt. Men flere dialogpartier flyter godt, og enkeltreplikker viser at O'Neill i 1919 var i ferd med å finne sin stemme.
Kanskje er det mindre viktig at det kaster lys over hans biografi enn hans læringsprosess.
Kilder: New Yorker, Louis Sheaffers bøker «Son and Playwright» og «Son and Artist», Travis Bogards «Contour in Time», Robert M. Dowlings «Critical Companion to Eugene O’Neill», Stephen Blacks «Eugene O’Neill: Beyond Mourning and Tragedy», Eugene O’Neills samlede verker, www.eoneill.com.
FAKTA Eugene O'Neill
*Amerikansk dramatiker, født 16. oktober 1888, død 27. november 1953.
*Studerte på Princeton i 1906-1907, men ble utvist. Studerte også drama på Harvard 1914-1915, men sluttet før studiene var ferdig.
*Levde et omflakkende liv med strøjobber, blant annet som sjømann, sekretær og skuespiller, før han skrev sitt første skuespill i 1913.
*Skrev rundt 20 helaftens skuespill og om lag ti enaktere, ofte basert på eget liv: Tre ekteskap, tre barn, konflikter med egne foreldre, helseproblemer og til tider alkoholproblemer.
*Fikk Nobelprisen i litteratur i 1936. Mottok også fire Pulitzer-priser, for «Bak horisonten» (1920), «Anna Christie» (1922), «Selsomt mellomspill» (1928) og «Lang dags ferd mot natt» (1957).
Eugene O'Neills viktigste:
«Anna Christie» (1922): Eksprostituerte Anna prøver å starte et nytt liv. Er det mulig uten å forholde seg til fortiden?
«Begjær under almene» (1924): Maktkamp, eiendomsstrid, sjalusi og svik mellom far og sønn og fars nye, unge kone.
«Lang dags ferd mot natt» (1939/1940, offentliggjort i 1956): Selvbiografisk kammerdrama om rus, kamp og nederlag i teaterfamilien Tyrone.
«Måne for livets stebarn» (1943): Eksistensialisme, kjønnsrollekvaler, anger, fortvilelse, fattigdomsfrykt og håpløs kjærlighet i en uavhengig oppfølger til «Lang dags ferd…».
«Ismannen kommer» (1946): Om livsløgn, fantasiflukt og fyll som overlevelsesstrategi.
Artikkelen sto på trykk i Dagbladets papirutgave 07.12.11.
Thursday, September 29, 2011
Kritikerprisen 2011, tale til Heidi Gjermundsen Broch
Tale til Heidi Gjermundsen Broch, kritikerprisvinner for rollen som Diana i «Next to Normal»:
Lillian Bikset, på vegne av teaterkritikerne i Norsk Kritikerlag.
Det er ganger teatret gir språk til det som mangler språk. Når det som er vanskelig eller umulig å uttrykke i det daglige får form av sannhet på scenen.
Det er ganger forestillinger blir sittende i minnet lenge etter at du har sett dem, og neste gang du trenger ordene, finner du dem.
Fordi du har sett noe og forstått noe du ellers kunne - eller ville - ha valgt å se bort ifra.
Årets kritikerprisvinner får prisen for en slik rolle.
Hun viser oss en smerte som er så sterk at den knapt kan tåles. Hun viser oss hvordan livet kan være når man må tåle den.
Vi blir minnet om hvor tilfeldig det er hvem som må gå gjennom smerten og hvem som går ved siden av den. I samspillet med sine medspillere viser hun oss at det heller ikke er enkelt å skulle gå ved siden av.
Slik normaliserer hun de mennesker som ellers ofte blir stående utenfor, enten det er fordi de holdes utenfor, eller det er fordi de ikke makter å delta.
Jeg snakker selvfølgelig om Heidi Gjermundsen Broch og rollen som Diana i «Next to Normal».
Kollega Mona Levin i Aftenposten beskrev det som hennes mest fullkomne rolle til nå.
Idalou Larsen i Klassekampen kalte det en briljant tolkning.
Sterk scenisk innlevelse og nydelige sangprestasjoner, påpekte Torkil Baden i NRK.
Yngve Kvistad i VG mente hun for alvor inntar tronen som Norges musikaldronning.
Selv kalte jeg det sjelevrengende sterkt teater. Jeg mente og mener at hun rommet alle Dianas sinnsstemninger. Nervøsiteten. Uroen. Apatien og virkelighetsflukten. Det anstrengte. Det maniske. Aggresjonen. Desperasjonen. Håpet.
Jeg skrev at alle detaljene oppleves som riktige, like ned til det bunnløse blikket hun har når hun sier «eg kjenner ingenting». Like ned til måten hun holder pennen når hun skriver under elektrosjokkpapirene.
I kroppsspråket, og i stemmen, som av og til er bryskt avvisende, som en forsvarsmekanisme. Av og til distansert, fordi hodet er andre steder. Og av og til nakent sårbar, fordi hun plutselig vet hvor hun er.
Da Heidi Gjermundsen Broch for snart to uker siden fikk Hedda-prisen for samme rolle, ble rolletolkningen beskrevet som finstemt, gripende og dypt menneskelig.
Det ble sagt at hun gir det definitive beviset på at musikkteater kan være stor scenekunst.
Det har hun, sett fra mitt sete i salen, alltid visst og bevist.
Jeg synes det er særlig hyggelig å kunne gi prisen til en så godt uttrykt rolle i en musikal.
Musikalen blir ofte undervurdert. Musikalen avskrives ofte som lettvint underholdning. Fordi det finnes musikaler som legger sitt ambisjonsnivå lavt, finnes det også folk som tror at alle dramaer forminskes når virkemidlene som brukes i dem utvides med musikk.
Da undervurderer man ikke bare den bredde som kreves av de skuespillere som i tillegg til dramaets virkemidler også behersker formidling gjennom toner.
Man undervurderer også hvor overbevisende emosjonelt virkemiddelet musikk kan være. Spesielt når den framføres av en skuespiller som tar med seg sitt håndverk, sin innsikt og sin medfølelse for sin rollefigurs følelser inn i den sangen hun synger.
Heidi Gjermundsen Broch har aldri undervurdert musikalen. Helt siden hun gikk ut av teaterhøgskolen i 2000, har hun gledet Teater-Norge med skikkelser vi opplever som sannferdig menneskelige, enten de følges av musikk eller ikke.
Hun har gitt liv til rollefigurer som framstår som gjennomførte, komplekse og helhetlige.
Vi så det i «My Fair Lady». Vi så det i «Piaf». Vi så det i «An-Magritt». Vi så det i «Tolvskillingsoperaen».
Gjennom sangen utvider hun sine rollefigurer. Hun gir dem dimensjoner vi ellers bare kunne ane.
Selv har jeg flere ganger framhevet hennes evne til å omskape og gjenskape sitt uttrykk. Hun er i stand til å fornye seg som skuespiller for hver rolle hun gjør.
I stemme, i mimikk og i kroppsspråk har hun et bemerkelsesverdig uttrykksregister.
Hun har høy scenisk intelligens og hun har en psykologisk innsikt som setter henne i stand til å formidle også det sammensatte.
Heidi Gjermundsen Broch er en usedvanlig nyansert skuespiller med stor forståelse for menneskelig mangfold. Det gjør at hennes rollefigurer oppleves som ekte og troverdige.
På vegne av teaterkritikerne i Norsk Kritikerlag gratulerer jeg Heidi Gjermundsen Broch som årets kritikerprisvinner.
Jeg har gleden av å overrekke trykket «Historien om mumiens bortkomne sønn» av Tom Stian Kosmo.
Takk for godt teater!
Talen ble holdt på Litteraturhuset i Oslo 29.09.11.
Lillian Bikset, på vegne av teaterkritikerne i Norsk Kritikerlag.
Det er ganger teatret gir språk til det som mangler språk. Når det som er vanskelig eller umulig å uttrykke i det daglige får form av sannhet på scenen.
Det er ganger forestillinger blir sittende i minnet lenge etter at du har sett dem, og neste gang du trenger ordene, finner du dem.
Fordi du har sett noe og forstått noe du ellers kunne - eller ville - ha valgt å se bort ifra.
Årets kritikerprisvinner får prisen for en slik rolle.
Hun viser oss en smerte som er så sterk at den knapt kan tåles. Hun viser oss hvordan livet kan være når man må tåle den.
Vi blir minnet om hvor tilfeldig det er hvem som må gå gjennom smerten og hvem som går ved siden av den. I samspillet med sine medspillere viser hun oss at det heller ikke er enkelt å skulle gå ved siden av.
Slik normaliserer hun de mennesker som ellers ofte blir stående utenfor, enten det er fordi de holdes utenfor, eller det er fordi de ikke makter å delta.
Jeg snakker selvfølgelig om Heidi Gjermundsen Broch og rollen som Diana i «Next to Normal».
Kollega Mona Levin i Aftenposten beskrev det som hennes mest fullkomne rolle til nå.
Idalou Larsen i Klassekampen kalte det en briljant tolkning.
Sterk scenisk innlevelse og nydelige sangprestasjoner, påpekte Torkil Baden i NRK.
Yngve Kvistad i VG mente hun for alvor inntar tronen som Norges musikaldronning.
Selv kalte jeg det sjelevrengende sterkt teater. Jeg mente og mener at hun rommet alle Dianas sinnsstemninger. Nervøsiteten. Uroen. Apatien og virkelighetsflukten. Det anstrengte. Det maniske. Aggresjonen. Desperasjonen. Håpet.
Jeg skrev at alle detaljene oppleves som riktige, like ned til det bunnløse blikket hun har når hun sier «eg kjenner ingenting». Like ned til måten hun holder pennen når hun skriver under elektrosjokkpapirene.
I kroppsspråket, og i stemmen, som av og til er bryskt avvisende, som en forsvarsmekanisme. Av og til distansert, fordi hodet er andre steder. Og av og til nakent sårbar, fordi hun plutselig vet hvor hun er.
Da Heidi Gjermundsen Broch for snart to uker siden fikk Hedda-prisen for samme rolle, ble rolletolkningen beskrevet som finstemt, gripende og dypt menneskelig.
Det ble sagt at hun gir det definitive beviset på at musikkteater kan være stor scenekunst.
Det har hun, sett fra mitt sete i salen, alltid visst og bevist.
Jeg synes det er særlig hyggelig å kunne gi prisen til en så godt uttrykt rolle i en musikal.
Musikalen blir ofte undervurdert. Musikalen avskrives ofte som lettvint underholdning. Fordi det finnes musikaler som legger sitt ambisjonsnivå lavt, finnes det også folk som tror at alle dramaer forminskes når virkemidlene som brukes i dem utvides med musikk.
Da undervurderer man ikke bare den bredde som kreves av de skuespillere som i tillegg til dramaets virkemidler også behersker formidling gjennom toner.
Man undervurderer også hvor overbevisende emosjonelt virkemiddelet musikk kan være. Spesielt når den framføres av en skuespiller som tar med seg sitt håndverk, sin innsikt og sin medfølelse for sin rollefigurs følelser inn i den sangen hun synger.
Heidi Gjermundsen Broch har aldri undervurdert musikalen. Helt siden hun gikk ut av teaterhøgskolen i 2000, har hun gledet Teater-Norge med skikkelser vi opplever som sannferdig menneskelige, enten de følges av musikk eller ikke.
Hun har gitt liv til rollefigurer som framstår som gjennomførte, komplekse og helhetlige.
Vi så det i «My Fair Lady». Vi så det i «Piaf». Vi så det i «An-Magritt». Vi så det i «Tolvskillingsoperaen».
Gjennom sangen utvider hun sine rollefigurer. Hun gir dem dimensjoner vi ellers bare kunne ane.
Selv har jeg flere ganger framhevet hennes evne til å omskape og gjenskape sitt uttrykk. Hun er i stand til å fornye seg som skuespiller for hver rolle hun gjør.
I stemme, i mimikk og i kroppsspråk har hun et bemerkelsesverdig uttrykksregister.
Hun har høy scenisk intelligens og hun har en psykologisk innsikt som setter henne i stand til å formidle også det sammensatte.
Heidi Gjermundsen Broch er en usedvanlig nyansert skuespiller med stor forståelse for menneskelig mangfold. Det gjør at hennes rollefigurer oppleves som ekte og troverdige.
På vegne av teaterkritikerne i Norsk Kritikerlag gratulerer jeg Heidi Gjermundsen Broch som årets kritikerprisvinner.
Jeg har gleden av å overrekke trykket «Historien om mumiens bortkomne sønn» av Tom Stian Kosmo.
Takk for godt teater!
Talen ble holdt på Litteraturhuset i Oslo 29.09.11.
Sunday, September 25, 2011
September 2011: Humorgalla
«Humorgalla» av og med Harald Eia, Bård Tufte Johansen, Atle Antonsen og John Cleese, Oslo Spektrum. Regi: Nei.
Halvgjort arbeid.
TERNING: TRE
Lettvinte løsninger
Hvor mye arbeid skal man forvente at fire travle karer legger ned i et show som skal gå en kveld og bare en kveld?
SHOW: «Humorgalla» er ikke et enkelt show å anmelde. Her er få fellestrekk. Ingen klare tendenser. Ingen egentlig regi. Innslagene spriker i tematikk, i stil, i opprinnelsesalder - og, ikke minst, i kvalitet.
Reprise
«Humorgalla» bruker de fleste triksene man kan forvente fra hver av de fire komikerne på scenen, og enkelte av dem får vi i reprise også flere ganger underveis i det halvannens time lange showet.
Her er ren slapstick. Her er slapstick med rare parykker. Her er TV-nostalgiske nikk til gamle sketsjer og figurer. Her er løsbarter, briller og rare parykker. Her er parodierte dialekter og aksenter (som regel med rare parykker). Her er parodi på pretensiøst band med tåpelige sangtekster (og rare parykker). Her er også parodi på andre pretensiøse personligheter (også med rare parykker). Her er parodi på dårlig forberedt intervjuer (Atle Antonsen, så vidt undertegnede kan huske, uten rar parykk) og sur stjerne (Cleese, svært troverdig som seg selv). Til gjengjeld er parykkene atter en gang mange i det politiske panelet som er det eneste nummeret der samtlige fire opptrer sammen (tekstlig et høydepunkt av god gammel Antonsen-Tufte-Eia-kaliber).
Velkjent
Ler man? Ja, et velvillig innstilt publikum ler. Noen ler mye, noen ler lite. Undertegnede ler også, flere ganger, la det være sagt, men langt oftere enn jeg skulle ønske er latteren oppgitt: Jeg opplever «Humorgalla» som et show basert på lettvinte løsninger. Showet er ujevnt, men altfor ofte er det forutsigbart, mye oppleves endog som oppbrukt.
Ti måter å uttale «Mari Boine» i «Kjempesjansen Nord», høres det kjent ut? Hva med brått fall ned trapp? Eller kyssing av publikummer? Homoerotisk fantasi-sang der tvilen sås allerede før sangen er ferdig sunget? Eller ekteskapsvitser om hvor lenge det er siden man har hatt sex? Smugfilming av publikum, kommentert med skrått blikk?
Spinkelt
«100 prosent avkortet» er en forholdsvis lang hjelpeorganisasjonssketsj basert på en og samme vits (og den er her allerede røpet). Tromsø-OL-sketsjen (som undertegnede ler godt og hjertelig av) har også svært lite kompleks oppbygging, samarbeidsproblemer med powerpoint oppsummerer det meste.
Noen aktualiteter er der i showet. Stedsnavnet Riga nevnes flere ganger. Men mesteparten oppleves som gammelt, både når det faktisk er det og når det bare er inspirert av allerede gjorte numre. Cleeses innslag er i stor grad direkte resirkulert fra skilsmisseshowet han allerede har spilt flere ganger i Norge (i 2009 og 2010). Også i Spektrum får vi presentert regnestykket over ekskonas dagspris og sammenligningen mellom hennes advokat og orkene i «Ringenes Herre».
Det hele blir dessverre nokså tynt.
Premiere - og eneste spilledag - var i Oslo Spektrum 24.09.
Halvgjort arbeid.
TERNING: TRE
Lettvinte løsninger
Hvor mye arbeid skal man forvente at fire travle karer legger ned i et show som skal gå en kveld og bare en kveld?
SHOW: «Humorgalla» er ikke et enkelt show å anmelde. Her er få fellestrekk. Ingen klare tendenser. Ingen egentlig regi. Innslagene spriker i tematikk, i stil, i opprinnelsesalder - og, ikke minst, i kvalitet.
Reprise
«Humorgalla» bruker de fleste triksene man kan forvente fra hver av de fire komikerne på scenen, og enkelte av dem får vi i reprise også flere ganger underveis i det halvannens time lange showet.
Her er ren slapstick. Her er slapstick med rare parykker. Her er TV-nostalgiske nikk til gamle sketsjer og figurer. Her er løsbarter, briller og rare parykker. Her er parodierte dialekter og aksenter (som regel med rare parykker). Her er parodi på pretensiøst band med tåpelige sangtekster (og rare parykker). Her er også parodi på andre pretensiøse personligheter (også med rare parykker). Her er parodi på dårlig forberedt intervjuer (Atle Antonsen, så vidt undertegnede kan huske, uten rar parykk) og sur stjerne (Cleese, svært troverdig som seg selv). Til gjengjeld er parykkene atter en gang mange i det politiske panelet som er det eneste nummeret der samtlige fire opptrer sammen (tekstlig et høydepunkt av god gammel Antonsen-Tufte-Eia-kaliber).
Velkjent
Ler man? Ja, et velvillig innstilt publikum ler. Noen ler mye, noen ler lite. Undertegnede ler også, flere ganger, la det være sagt, men langt oftere enn jeg skulle ønske er latteren oppgitt: Jeg opplever «Humorgalla» som et show basert på lettvinte løsninger. Showet er ujevnt, men altfor ofte er det forutsigbart, mye oppleves endog som oppbrukt.
Ti måter å uttale «Mari Boine» i «Kjempesjansen Nord», høres det kjent ut? Hva med brått fall ned trapp? Eller kyssing av publikummer? Homoerotisk fantasi-sang der tvilen sås allerede før sangen er ferdig sunget? Eller ekteskapsvitser om hvor lenge det er siden man har hatt sex? Smugfilming av publikum, kommentert med skrått blikk?
Spinkelt
«100 prosent avkortet» er en forholdsvis lang hjelpeorganisasjonssketsj basert på en og samme vits (og den er her allerede røpet). Tromsø-OL-sketsjen (som undertegnede ler godt og hjertelig av) har også svært lite kompleks oppbygging, samarbeidsproblemer med powerpoint oppsummerer det meste.
Noen aktualiteter er der i showet. Stedsnavnet Riga nevnes flere ganger. Men mesteparten oppleves som gammelt, både når det faktisk er det og når det bare er inspirert av allerede gjorte numre. Cleeses innslag er i stor grad direkte resirkulert fra skilsmisseshowet han allerede har spilt flere ganger i Norge (i 2009 og 2010). Også i Spektrum får vi presentert regnestykket over ekskonas dagspris og sammenligningen mellom hennes advokat og orkene i «Ringenes Herre».
Det hele blir dessverre nokså tynt.
Premiere - og eneste spilledag - var i Oslo Spektrum 24.09.
September 2011: Black Rider
«Black Rider» av Robert Wilson, Tom Waits og William S. Burroughs, oversatt av Ragnar Olsen. Hålogaland Teater. Med: Morten Abel, Anneli Drecker, Kim Fairchild m.fl. Regi: Sigrid Strøm Reibo. Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt.
Eventyrlig moralisme.
TERNING FEM
Eventyr for voksne
«Black Rider» er en fabelaktig fabel.
MUSIKAL: Den som selger sin sjel til djevelen gjør en dårlig handel. Den som kjøper billett til «Black Rider» har gjort et godt kjøp.
Moralsk legende
I Tromsø snakker djevelen Bodø-dialekt; Morten Abel, med en trehæl til hov. Unge, forelskede Wilhelm (Jens Petter Olsen) inngår en avtale med ham. For å få sin Käthchen (Malin Soli) må han bli en bedre jeger. Djevelen har snarveien; magiske kuler.
Historien er basert på en gammel tysk legende, oversatt til teater gjennom Burroughs' poesi, Waits' lyriske tekster og musikk og Wilsons teaterspråk; en vev av drømmesekvenser, myter og moralisme. Estetikken tilhører dels tysk skog, dels engelsk landadel, dels rustikk nattklubb på New Yorks Lower East Side.
Waits' sangtekster har fått beholde sin engelske språkdrakt. Talesekvensene er (for det meste) oversatt til nordnorsk av Ragnar Olsen, men tidvis får engelsk overtak også her. Det ivaretar drømmepreget og forsterker følelsen av handling over flere nivåer. Men det vil også gjøre forestillingen krevende for deler av publikum.
Metaforisk
Sigrid Strøm Reibo har fråtset i dyremetaforer i sin regi, i åpenbart tett samarbeid med koreograf Oleg Glushkov. Da sikter jeg ikke bare til hjortegalleriet, jaktens symboler og mål. Også de menneskelige rolleskikkelsene har dyretrekk. Marius Lien er langlegget grasiøs som jeger Robert. Malin Soli er skvetten svane som brud.
Rushentydningene i legenden understrekes, men overspilles ikke. I denne musikalen er tolkningsrommet vidt, og persontegning er ikke et hovedpoeng. Rolleskikkelsene er metaforer for motivasjoner like mye som de er personer i seg selv.
Undertegnede fascineres fra første start, men innser at noen vil finne det hele i overkant surrealistisk. Selv ser jeg det som subrealistisk: En ferd gjennom en underbevissthet der ideer om det gode og det onde tar form, uten ennå å ha nådd overflaten. De er uvirkelige, på vei til å bli virkelige. Det er rikt på stemninger og inntrykk. Og jeg er solgt.
Premiere var på Hålogaland Teater 22.09.
Eventyrlig moralisme.
TERNING FEM
Eventyr for voksne
«Black Rider» er en fabelaktig fabel.
MUSIKAL: Den som selger sin sjel til djevelen gjør en dårlig handel. Den som kjøper billett til «Black Rider» har gjort et godt kjøp.
Moralsk legende
I Tromsø snakker djevelen Bodø-dialekt; Morten Abel, med en trehæl til hov. Unge, forelskede Wilhelm (Jens Petter Olsen) inngår en avtale med ham. For å få sin Käthchen (Malin Soli) må han bli en bedre jeger. Djevelen har snarveien; magiske kuler.
Historien er basert på en gammel tysk legende, oversatt til teater gjennom Burroughs' poesi, Waits' lyriske tekster og musikk og Wilsons teaterspråk; en vev av drømmesekvenser, myter og moralisme. Estetikken tilhører dels tysk skog, dels engelsk landadel, dels rustikk nattklubb på New Yorks Lower East Side.
Waits' sangtekster har fått beholde sin engelske språkdrakt. Talesekvensene er (for det meste) oversatt til nordnorsk av Ragnar Olsen, men tidvis får engelsk overtak også her. Det ivaretar drømmepreget og forsterker følelsen av handling over flere nivåer. Men det vil også gjøre forestillingen krevende for deler av publikum.
Metaforisk
Sigrid Strøm Reibo har fråtset i dyremetaforer i sin regi, i åpenbart tett samarbeid med koreograf Oleg Glushkov. Da sikter jeg ikke bare til hjortegalleriet, jaktens symboler og mål. Også de menneskelige rolleskikkelsene har dyretrekk. Marius Lien er langlegget grasiøs som jeger Robert. Malin Soli er skvetten svane som brud.
Rushentydningene i legenden understrekes, men overspilles ikke. I denne musikalen er tolkningsrommet vidt, og persontegning er ikke et hovedpoeng. Rolleskikkelsene er metaforer for motivasjoner like mye som de er personer i seg selv.
Undertegnede fascineres fra første start, men innser at noen vil finne det hele i overkant surrealistisk. Selv ser jeg det som subrealistisk: En ferd gjennom en underbevissthet der ideer om det gode og det onde tar form, uten ennå å ha nådd overflaten. De er uvirkelige, på vei til å bli virkelige. Det er rikt på stemninger og inntrykk. Og jeg er solgt.
Premiere var på Hålogaland Teater 22.09.
September 2011: Tro, håp og terningkast
«Tro, håp og terningkast» av Hanne T. Asheim, Teaterkjelleren Oslo Nye Centralteatret. Med: Bentine Holm, Sidsel Ryen, Trine Wenberg Svensen og Morten Røhrt. Regi: Erik Schøyen. En hverdagssuksess.
TERNING: FIRE
Godt sett
«Tro, håp og terningkast» er en ny velformet kabaret fra Hanne T. Asheim.
KABARET: «Tro, håp og terningkast» er en kabaret om å se og bli sett, lenge med vekt på det siste. Det handler om image; ønsket om å bli oppfattet som spesiell. Utvalgt. Vakker, flink, vellykket. Det handler om å ville stå i sentrum for oppmerksomheten. Å bli lagt merke til. Jakten på berømmelse, jakten på suksess, om det så bare er i det små - som å være åtte år og bli valgt som Lucia.
Kyndig
De fire på scenen framstiller gjenkjennelige hverdagssituasjoner gjennom Hanne T. Asheims velformulerte, skrått observerende og godt observerte sangtekster.
Forfatteren selv sitter ved pianoet, og sammen med saksofonist Tom Berg gir hun tonefølge til Holm, Ryen, Røhrt og Wenberg Svensens små tablåer. Sangen er hovedvirkemiddelet. Øvrige effekter er få og små. Det er i ord og toner at budskapet formidles. Mer trengs ikke. Utførelsen er nøktern og kyndig.
Hanne T. Asheim-kabareten «Griseflaks», som lenge har gått på samme scene, er hakket hvassere; mer poengtert, spissere, mer samfunnsorientert satirisk. Undertegnede vil også si morsommere. Men «Tro, håp og terningkast» fanger også latteren, og den fanger også en tidsånd.
Den du ser
«Men størst av dem er kjærligheten» heter det i Paulus-sitatet kabareten har hentet sin tittel i. Mot slutten av forestillingen får vi påminnelsen om nettopp det. Her ivaretas det såre, det triste og det vakre. Vi minnes om viktigheten av dem som man blir sett av og dem som man selv vil se. Vi minnes om følelsen av tap når det ikke er mulig.
Hos noen vil tårer merkes på kinnene. Men det gjøres ikke spekulativt, det gjøres ikke påtrengende. «Tro, håp og terningkast» er en kabaret man godt og vel kan se.
Premiere var på Teaterkjelleren på Oslo Nye Centralteatret 21.09.
TERNING: FIRE
Godt sett
«Tro, håp og terningkast» er en ny velformet kabaret fra Hanne T. Asheim.
KABARET: «Tro, håp og terningkast» er en kabaret om å se og bli sett, lenge med vekt på det siste. Det handler om image; ønsket om å bli oppfattet som spesiell. Utvalgt. Vakker, flink, vellykket. Det handler om å ville stå i sentrum for oppmerksomheten. Å bli lagt merke til. Jakten på berømmelse, jakten på suksess, om det så bare er i det små - som å være åtte år og bli valgt som Lucia.
Kyndig
De fire på scenen framstiller gjenkjennelige hverdagssituasjoner gjennom Hanne T. Asheims velformulerte, skrått observerende og godt observerte sangtekster.
Forfatteren selv sitter ved pianoet, og sammen med saksofonist Tom Berg gir hun tonefølge til Holm, Ryen, Røhrt og Wenberg Svensens små tablåer. Sangen er hovedvirkemiddelet. Øvrige effekter er få og små. Det er i ord og toner at budskapet formidles. Mer trengs ikke. Utførelsen er nøktern og kyndig.
Hanne T. Asheim-kabareten «Griseflaks», som lenge har gått på samme scene, er hakket hvassere; mer poengtert, spissere, mer samfunnsorientert satirisk. Undertegnede vil også si morsommere. Men «Tro, håp og terningkast» fanger også latteren, og den fanger også en tidsånd.
Den du ser
«Men størst av dem er kjærligheten» heter det i Paulus-sitatet kabareten har hentet sin tittel i. Mot slutten av forestillingen får vi påminnelsen om nettopp det. Her ivaretas det såre, det triste og det vakre. Vi minnes om viktigheten av dem som man blir sett av og dem som man selv vil se. Vi minnes om følelsen av tap når det ikke er mulig.
Hos noen vil tårer merkes på kinnene. Men det gjøres ikke spekulativt, det gjøres ikke påtrengende. «Tro, håp og terningkast» er en kabaret man godt og vel kan se.
Premiere var på Teaterkjelleren på Oslo Nye Centralteatret 21.09.
September 2011: Nattens umusikalske dronning
«Nattens umusikalske dronning» av Stephen Temperley, oversatt av Runar Borge, Chat Noir. Med: Hege Schøyen og Jan Martin Johnsen. Regi: Teodor Janson. Musikalsk ansvarlig: Hans Einar Apelland. Finstemt ustemt.
TERNING FEM
En latterarie
Det meste stemmer i «Nattens umusikalske dronning».
KOMEDIE: Husker du Olga Marie Mikalsen? Den «lyriske sopranen» fra Solo-reklamen, hun som ikke kunne synge en ren tone, men som likevel lagde en bestselgerplate og fylte flere konserthus? «Nattens umusikalske dronning» handler om Florence Foster Jenkins (1868-1944), en amerikansk arving av samme musikalske format og med samme musikalske drøm.
Komedien (originaltittel «Souvenir») er basert på en sann historie om den talentløse sopranen (Hege Schøyen) og den talentfulle pianisten (Jan Martin Johnsen) som hjelper henne fram.
Hun har kroppsholdning som et slagskip, talestemme som en abrupt mitraljøse og en sangstemme et sted mellom sementblanderen, granatkasteren og sagbruket. Hun har dessuten en formue som tillater henne å leve slik hun vil. Hva vil hun? Hun vil synge profesjonelt.
Han har musikalske evner, sosial lydhørhet og en sans for takt og tone, men så lite penger at han er nødt til å ta de jobber som byr seg. Hvilken jobb byr seg? Å akkompagnere hennes unoter, hele veien til Carnegie Hall.
Det sosiale samspillet mellom dem er en kilde til nesten like mye komikk som det musikalske. Både sangutdannede Schøyen og teaterutdannede Johnsen spiller sine roller med timing og stor musikalitet, finstemt ansiktsmimikk og kroppsspråk som går over hele skalaen fra det lavmælte til det skingrende høyrøstede. Hans spill er noe mer nedtonet enn hennes, hun utsettes for den største musikalske kraftprøven. Om Hege Schøyens stemmebånd ryker midtveis i spilleperioden, vil det være særs forståelig. Enn så lenge gjør hun en imponerende jobb i å synge akkurat så feil at det lyder riktig; vi kan høre mønstrene i rollefigurens umusikalitet så klart at vi bare må respektere skuespillerens musikalitet.
«Nattens umusikalske dronning» er en komisk duett som bør påkalle latterens musikk.
Premiere var på Chat Noir 15.09.
TERNING FEM
En latterarie
Det meste stemmer i «Nattens umusikalske dronning».
KOMEDIE: Husker du Olga Marie Mikalsen? Den «lyriske sopranen» fra Solo-reklamen, hun som ikke kunne synge en ren tone, men som likevel lagde en bestselgerplate og fylte flere konserthus? «Nattens umusikalske dronning» handler om Florence Foster Jenkins (1868-1944), en amerikansk arving av samme musikalske format og med samme musikalske drøm.
Komedien (originaltittel «Souvenir») er basert på en sann historie om den talentløse sopranen (Hege Schøyen) og den talentfulle pianisten (Jan Martin Johnsen) som hjelper henne fram.
Hun har kroppsholdning som et slagskip, talestemme som en abrupt mitraljøse og en sangstemme et sted mellom sementblanderen, granatkasteren og sagbruket. Hun har dessuten en formue som tillater henne å leve slik hun vil. Hva vil hun? Hun vil synge profesjonelt.
Han har musikalske evner, sosial lydhørhet og en sans for takt og tone, men så lite penger at han er nødt til å ta de jobber som byr seg. Hvilken jobb byr seg? Å akkompagnere hennes unoter, hele veien til Carnegie Hall.
Det sosiale samspillet mellom dem er en kilde til nesten like mye komikk som det musikalske. Både sangutdannede Schøyen og teaterutdannede Johnsen spiller sine roller med timing og stor musikalitet, finstemt ansiktsmimikk og kroppsspråk som går over hele skalaen fra det lavmælte til det skingrende høyrøstede. Hans spill er noe mer nedtonet enn hennes, hun utsettes for den største musikalske kraftprøven. Om Hege Schøyens stemmebånd ryker midtveis i spilleperioden, vil det være særs forståelig. Enn så lenge gjør hun en imponerende jobb i å synge akkurat så feil at det lyder riktig; vi kan høre mønstrene i rollefigurens umusikalitet så klart at vi bare må respektere skuespillerens musikalitet.
«Nattens umusikalske dronning» er en komisk duett som bør påkalle latterens musikk.
Premiere var på Chat Noir 15.09.
September 2011: Tolvskillingsoperaen
«Tolvskillingsoperaen» av Bertolt Brecht og Kurt Weill, Trøndelag Teater. Med: Mads Bones, Ingrid Bergstrøm, Mari Haugen Smistad, Gunnhild Sundli m.fl. Regi: Gabor Zsambeki. Musikalsk ansvarlig: Åsmund Flaten.
Ambisiøs kakofoni.
TERNING FEM
I beste Brecht-ånd
«Tolvskillingsoperaen» er uvanlig kreativt teater i Brechts sanne ånd.
MUSIKAL: Noen vil protestere når undertegnede kaller «Tolvskillingsoperaen» en musikal. Jeg vet det, for jeg har gjort det før. De vil si at stykket er et musikalsk drama, et teaterstykke med musikk. Det overskrider de begrensninger musikalen vanligvis finner seg i. Det er riktig, men det forandrer ikke sjangerbetegnelsen. Det klassifiserer bare «Tolvskillingsoperaen» som en uvanlig ambisiøs musikal. Stykket ville vært ambisiøst også klassifisert som drama.
I Brechts ånd
Trøndelag Teater har også høye ambisjoner når de setter opp Brecht-klassikeren, og de innfris. Oppsetningen lykkes i å forene det primitive og det kunstferdige, det manipulerende og det oppriktige, det demagogiske og det ironiserende.
Den bruker spillestiler fra det jovialt naturalistiske til det melodramatisk teatrale, med alle variasjoner underveis. Scenografien er på en og samme tid undermøblert og overdådig. Musikken - sang akkompagnert av en enkelt mann på ett piano - likeså. I Zsambekis regi dyrkes alle disse motsetningene hver for seg til de nærmer seg det parodiske, før de settes sammen i en scenisk kakofoni i genuin Brecht-ånd.
Resultatet blir et underlig helhetlig mangfold; et troverdig kaotisk livsbilde fra samfunnets randsone. Det er også kaotisk slik en teaterforestilling må være det, når den følger Brechts teorier om det fremmedgjørende, selvkommenterende teater. Vi snakker om det teater som avslører sine triks til sine publikummere og som utfordrer dem til å tenke kritisk på egen hånd. Oppsetningen som tolkes ble skrevet før disse teoriene var ferdig utviklet. Teoriene er likevel tatt fullt og helt i bruk.
Svak mann
Trøndelagsversjonen av «Tolvskillingsoperaen» gjør også andre utradisjonelle valg. Viktigst er det at den har gitt Mads Bones' Mackie et vagt uttrykk, langt fra den hardkokte maskuliniteten rollefiguren vanligvis oppviser. Bones' Mackie er nonsjalant guttaktig, mer av et bortskjemt barn eller ungdom på søken etter seg selv enn en kriminell kraftkar.
Kanskje er nettopp dette ment å være skremmende, urovekkende slik det upersonlige er, eller et eksempel på at barnesoldaten kan være skumlere enn krigsveteranen. Kanskje skal det vise at han løftes av andre rollefigurers valg mer enn av sine egne. Etter den første prøvende forelskelsen virker Ingrid Bergstrøms Polly faktisk tøffere; et symbol på rå kynisme. Også prostituerte Jenny (Mari Haugen Smistad) og politidatter Lucy (Gunnhild Sundli) er i stand til å iscenesette og manipulere ham.
Teatret har valgt å bruke Ragnar Olsens dialektorienterte oversettelse fra 1996, framfor Halldis Moren Vesaas nynorskoversettelse eller Jens Bjørneboes bokmålsoversettelse. Denne skylder Moren Vesaas mye, men står like fullt støtt.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven 14.09. Premiere var på Trøndelag Teater 15.09.
Ambisiøs kakofoni.
TERNING FEM
I beste Brecht-ånd
«Tolvskillingsoperaen» er uvanlig kreativt teater i Brechts sanne ånd.
MUSIKAL: Noen vil protestere når undertegnede kaller «Tolvskillingsoperaen» en musikal. Jeg vet det, for jeg har gjort det før. De vil si at stykket er et musikalsk drama, et teaterstykke med musikk. Det overskrider de begrensninger musikalen vanligvis finner seg i. Det er riktig, men det forandrer ikke sjangerbetegnelsen. Det klassifiserer bare «Tolvskillingsoperaen» som en uvanlig ambisiøs musikal. Stykket ville vært ambisiøst også klassifisert som drama.
I Brechts ånd
Trøndelag Teater har også høye ambisjoner når de setter opp Brecht-klassikeren, og de innfris. Oppsetningen lykkes i å forene det primitive og det kunstferdige, det manipulerende og det oppriktige, det demagogiske og det ironiserende.
Den bruker spillestiler fra det jovialt naturalistiske til det melodramatisk teatrale, med alle variasjoner underveis. Scenografien er på en og samme tid undermøblert og overdådig. Musikken - sang akkompagnert av en enkelt mann på ett piano - likeså. I Zsambekis regi dyrkes alle disse motsetningene hver for seg til de nærmer seg det parodiske, før de settes sammen i en scenisk kakofoni i genuin Brecht-ånd.
Resultatet blir et underlig helhetlig mangfold; et troverdig kaotisk livsbilde fra samfunnets randsone. Det er også kaotisk slik en teaterforestilling må være det, når den følger Brechts teorier om det fremmedgjørende, selvkommenterende teater. Vi snakker om det teater som avslører sine triks til sine publikummere og som utfordrer dem til å tenke kritisk på egen hånd. Oppsetningen som tolkes ble skrevet før disse teoriene var ferdig utviklet. Teoriene er likevel tatt fullt og helt i bruk.
Svak mann
Trøndelagsversjonen av «Tolvskillingsoperaen» gjør også andre utradisjonelle valg. Viktigst er det at den har gitt Mads Bones' Mackie et vagt uttrykk, langt fra den hardkokte maskuliniteten rollefiguren vanligvis oppviser. Bones' Mackie er nonsjalant guttaktig, mer av et bortskjemt barn eller ungdom på søken etter seg selv enn en kriminell kraftkar.
Kanskje er nettopp dette ment å være skremmende, urovekkende slik det upersonlige er, eller et eksempel på at barnesoldaten kan være skumlere enn krigsveteranen. Kanskje skal det vise at han løftes av andre rollefigurers valg mer enn av sine egne. Etter den første prøvende forelskelsen virker Ingrid Bergstrøms Polly faktisk tøffere; et symbol på rå kynisme. Også prostituerte Jenny (Mari Haugen Smistad) og politidatter Lucy (Gunnhild Sundli) er i stand til å iscenesette og manipulere ham.
Teatret har valgt å bruke Ragnar Olsens dialektorienterte oversettelse fra 1996, framfor Halldis Moren Vesaas nynorskoversettelse eller Jens Bjørneboes bokmålsoversettelse. Denne skylder Moren Vesaas mye, men står like fullt støtt.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven 14.09. Premiere var på Trøndelag Teater 15.09.
September 2011: Øivind Blunck, Rett og slett
«Øivind Blunck Rett og Slett» av Jon Niklas Rønning, Trond Hanssen og Vemund Vik, Dizzie Showteater. Med: Øivind Blunck. Regi: Jon Niklas Rønning, Trond Hanssen og Vemund Vik. Musikalsk ansvar: Jens Petter Antonsen.
Oppdatert, energisk og fresk.
TERNING: FEM
Rett og slett bra
Øivind Blunck er i festform.
SHOW: Øivind Blunck begraver gamle vitser, og «Rett og Slett» virker freskt, sprekt og oppdatert.
Fram og tilbake
Det musikalske kildematerialet ser bakover. Noen av numrene er også nostalgiske, i stil eller innhold. «Om revy og drikkevaner» er et bukk og et nikk og kanskje vi til og med skal si en hyllest til Arve Opsahls klassiske fulle mann.
Men «Rett og Slett» er like fullt et show for 2011. Tekstene (ført i pennen av Hanssen, Rønning og Vik) er velskrevne, ofte slentrende, tro mot stilen til den mann som framfører dem. Her er innslag av harryhumor, med høy alkoholprosent, henvisninger til dobesøk og talende grimaser. Men også disse numrene framføres med en sjarmerende distanse og en avstemt timing som gjør at de oppleves som folkelig brede, snarere enn plumpe.
Overskudd
«Rett og Slett» er et soloshow, selv om det slett ikke er rett at Blunck er alene på scenen. Han har med seg et høyst kompetent seksmannsorkester ledet av Jens Petter Antonsen. Disse er imidlertid å regne som støtteapparat - for det er Blunck og Blunck alene som bærer showet. Han framfører alle vittighetene, i høyt tempo, musikalsk og verbalt, med mange fysiske innslag.
Øivind Blunck viser selvironisk overskudd. Han leverer sine vitser med kontrollert komisk rytme. Energinivået er merkbart høyere enn det var da vi sist så ham på scenen, i «Sammen igjen» med Hege Schøyen.
Øivind Blunck er kort og godt i slag, og «Rett og Slett» er rett og slett et vellagd show.
Premiere var på Dizzie Showteater 08.09.
Oppdatert, energisk og fresk.
TERNING: FEM
Rett og slett bra
Øivind Blunck er i festform.
SHOW: Øivind Blunck begraver gamle vitser, og «Rett og Slett» virker freskt, sprekt og oppdatert.
Fram og tilbake
Det musikalske kildematerialet ser bakover. Noen av numrene er også nostalgiske, i stil eller innhold. «Om revy og drikkevaner» er et bukk og et nikk og kanskje vi til og med skal si en hyllest til Arve Opsahls klassiske fulle mann.
Men «Rett og Slett» er like fullt et show for 2011. Tekstene (ført i pennen av Hanssen, Rønning og Vik) er velskrevne, ofte slentrende, tro mot stilen til den mann som framfører dem. Her er innslag av harryhumor, med høy alkoholprosent, henvisninger til dobesøk og talende grimaser. Men også disse numrene framføres med en sjarmerende distanse og en avstemt timing som gjør at de oppleves som folkelig brede, snarere enn plumpe.
Overskudd
«Rett og Slett» er et soloshow, selv om det slett ikke er rett at Blunck er alene på scenen. Han har med seg et høyst kompetent seksmannsorkester ledet av Jens Petter Antonsen. Disse er imidlertid å regne som støtteapparat - for det er Blunck og Blunck alene som bærer showet. Han framfører alle vittighetene, i høyt tempo, musikalsk og verbalt, med mange fysiske innslag.
Øivind Blunck viser selvironisk overskudd. Han leverer sine vitser med kontrollert komisk rytme. Energinivået er merkbart høyere enn det var da vi sist så ham på scenen, i «Sammen igjen» med Hege Schøyen.
Øivind Blunck er kort og godt i slag, og «Rett og Slett» er rett og slett et vellagd show.
Premiere var på Dizzie Showteater 08.09.
September 2011: Håndverkerne
«Håndverkerne» av Line Knutzon, Trøndelag Teater. Med: Ane Skumsvoll, Trond-Ove Skrødal, Trond Peter Stamsø Munch m.fl. Regi: Kjersti Haugen. Koreografi: Erlend Samnøen. Halvgodt håndverk.
Ustabilt byggverk
«Håndverkerne» er en komedie bygd på sandgrunn.
TEATER: Fasaden er nypusset og fin. Men grunnmuren er ustø og reisverket vaklevorent. Med andre ord: Skuespillere, regissør og koreograf gjør det meste ut av det de har å jobbe med. «Håndverkerne»s svakhet ligger i strukturen: Manus.
Klisjeer
Det handler om den nordiske paradegrenen oppussing, og om dvaske, slaskete håndverkere som ikke vet hva de gjør - men som vet å utnytte at huseierne ikke har noen anelse, de heller. Håndverkergalleriet på fem får aldri mulighet til å bli mer enn todimensjonale klisjeer, flate som tapetprøver på en vegg.
Huseierparet Alice (Ane Skumsvoll) og Manfred (Trond-Ove Skrødal) har fått tildelt noen flere personlige egenskaper. De er ikke bare overfladiske statusjegerjåler uten idé om hvem de har sluppet inn i huset sitt. De har i seg tilstrekkelig mange motsetninger til at stykket kan ta noen uventede vendinger.
Urealistisk pluss
Humoren er en blanding av flere stilnivåer, inkludert fysiske krumspring og verbale, noen vittige og noen mindre vittige, vitser. Enkelte gags gjentas så ofte at de blir gimmicks. Realistisk har «Håndverkerne» ingen ambisjoner om å være, og det er noe vi kan regne som et pluss.
De mest vellykkede sekvensene, i undertegnedes øyne, er de som tar mangelen på realisme helt ut, og lar koreografien få spille den komiske hovedrollen. Startsekvensene i begge akter, samt finalen i andre akt, er de beste eksemplene i så måte.
Premiere var på Trøndelag Teater 03.09.
Ustabilt byggverk
«Håndverkerne» er en komedie bygd på sandgrunn.
TEATER: Fasaden er nypusset og fin. Men grunnmuren er ustø og reisverket vaklevorent. Med andre ord: Skuespillere, regissør og koreograf gjør det meste ut av det de har å jobbe med. «Håndverkerne»s svakhet ligger i strukturen: Manus.
Klisjeer
Det handler om den nordiske paradegrenen oppussing, og om dvaske, slaskete håndverkere som ikke vet hva de gjør - men som vet å utnytte at huseierne ikke har noen anelse, de heller. Håndverkergalleriet på fem får aldri mulighet til å bli mer enn todimensjonale klisjeer, flate som tapetprøver på en vegg.
Huseierparet Alice (Ane Skumsvoll) og Manfred (Trond-Ove Skrødal) har fått tildelt noen flere personlige egenskaper. De er ikke bare overfladiske statusjegerjåler uten idé om hvem de har sluppet inn i huset sitt. De har i seg tilstrekkelig mange motsetninger til at stykket kan ta noen uventede vendinger.
Urealistisk pluss
Humoren er en blanding av flere stilnivåer, inkludert fysiske krumspring og verbale, noen vittige og noen mindre vittige, vitser. Enkelte gags gjentas så ofte at de blir gimmicks. Realistisk har «Håndverkerne» ingen ambisjoner om å være, og det er noe vi kan regne som et pluss.
De mest vellykkede sekvensene, i undertegnedes øyne, er de som tar mangelen på realisme helt ut, og lar koreografien få spille den komiske hovedrollen. Startsekvensene i begge akter, samt finalen i andre akt, er de beste eksemplene i så måte.
Premiere var på Trøndelag Teater 03.09.
September 2011: Sonen
«Sonen» av Jon Fosse, Teater Ibsen, Skien. Med: Sylvia Salvesen, Jan Ø. Wiig, Jørgen Wiig Salvesen og Ola Otnes. Regi: Fridtjov Såheim. Dempet dramatikk.
Nøktern nervøsitet
«Sonen» er et sparsomt, men virkningsfullt kammerspill.
TEATER: Skulle man oppsummert Jon Fosses forfatterskap i ett ord, ville det falle naturlig å velge «lengsler». I en setning: Hverdagsmennesker uuttalte lengsler innfris, men livet viser seg likevel ikke å være tilfredsstillende.
Slik er det også i «Sonen». Den lenge etterlengtede sønnen kommer hjem til foreldrene. Men kanskje var det bedre å vente på ham enn å møte ham?
I Teater Ibsens versjon er virkemidlene strippet ned til et minimum. Regien er nøktern. Spillet er nøkternt. Scenografien av Hans Georg Andersen er særdeles nøktern. Jon Fosses dialog er – i all hovedsak – nøktern. De fire på scenen lykkes like fullt i å formidle en anspent nervøsitet og en varierende grad av sosial anstrengthet som (for dem) aldri forløses. For oss som ser på ligger det en viss befrielse, av og til også munterhet, i stykket.
Spesielt er samspillet mellom mor (Sylvia Salvesen) og far (Jan Ø. Wiig) troverdig. På en og samme tid aner vi fortrolighet, trygghet og frykt for å snakke om de vanskelige temaene. De virker i sannhet som et gammelt ektepar. Mellom dem ligger en for lengst etablert blanding av intimitet og distanse, et utprøvd fellesskap som bare kan forstyrres av sønnens og naboens mer uforutsigbare framferd. Også disse to er kan man forstå, endog få sympati for. Sønnen (Jørgen Wiig Salvesen, som også i det virkelige liv er sønn av de to som spiller hans foreldre) bærer med seg en innesluttet aggresjon han ikke helt har utløp for. Naboen (Ola Otnes) lar sin egen kjedsomhet få utløp gjennom alkoholmisbruk og påfølgende ondskapsfulle bemerkninger. Sammen danner de et bilde av en kommunikasjonssituasjon der ingen egentlig har noe de vil si de andre.
Såheims nedtonede tolkning understreker denne distanserte intimiteten, så typisk for Fosses hvermansen-poesi.
Premiere var på Teater Ibsen i Skien 01.09. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestilling dag to.
Nøktern nervøsitet
«Sonen» er et sparsomt, men virkningsfullt kammerspill.
TEATER: Skulle man oppsummert Jon Fosses forfatterskap i ett ord, ville det falle naturlig å velge «lengsler». I en setning: Hverdagsmennesker uuttalte lengsler innfris, men livet viser seg likevel ikke å være tilfredsstillende.
Slik er det også i «Sonen». Den lenge etterlengtede sønnen kommer hjem til foreldrene. Men kanskje var det bedre å vente på ham enn å møte ham?
I Teater Ibsens versjon er virkemidlene strippet ned til et minimum. Regien er nøktern. Spillet er nøkternt. Scenografien av Hans Georg Andersen er særdeles nøktern. Jon Fosses dialog er – i all hovedsak – nøktern. De fire på scenen lykkes like fullt i å formidle en anspent nervøsitet og en varierende grad av sosial anstrengthet som (for dem) aldri forløses. For oss som ser på ligger det en viss befrielse, av og til også munterhet, i stykket.
Spesielt er samspillet mellom mor (Sylvia Salvesen) og far (Jan Ø. Wiig) troverdig. På en og samme tid aner vi fortrolighet, trygghet og frykt for å snakke om de vanskelige temaene. De virker i sannhet som et gammelt ektepar. Mellom dem ligger en for lengst etablert blanding av intimitet og distanse, et utprøvd fellesskap som bare kan forstyrres av sønnens og naboens mer uforutsigbare framferd. Også disse to er kan man forstå, endog få sympati for. Sønnen (Jørgen Wiig Salvesen, som også i det virkelige liv er sønn av de to som spiller hans foreldre) bærer med seg en innesluttet aggresjon han ikke helt har utløp for. Naboen (Ola Otnes) lar sin egen kjedsomhet få utløp gjennom alkoholmisbruk og påfølgende ondskapsfulle bemerkninger. Sammen danner de et bilde av en kommunikasjonssituasjon der ingen egentlig har noe de vil si de andre.
Såheims nedtonede tolkning understreker denne distanserte intimiteten, så typisk for Fosses hvermansen-poesi.
Premiere var på Teater Ibsen i Skien 01.09. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestilling dag to.
Wednesday, July 20, 2011
Juli 2011: Neste sommer
«Neste sommer»
Parkteatret, Moss. Av: Geir Meum Olsen, Ingrid Bjørnov, Rune Dahl Bjørnsen m.fl. Med: Brede Bøe, Hilde Lyrån, Christian Ruud Kallum og Sofie Bjerketvedt. Regi: Geir Meum Olsen. Musikalsk ledelse: Thomas Szabo.
Kos med uinnfridde forventninger.
TERNING: FIRE
En drøm om en sommer
Samspillet mellom Hilde Lyrån og Brede Bøe er «Neste sommer»s største glede.
SHOW: Det har gått et helt tiår siden første gang Brede Bøe og Hilde Lyrån samarbeidet: «Med Hilde under armen og Brede i bånd». Året etter kom TV2-serien «Hilde og Brede Show». I 2005 var det tid for Chat Noir-revyen «Vi er i hundre». Nå, etter seks år hver for seg, er de endelig gjenforent, og samspillet mellom dem er showets største styrke. De har en uanstrengt, godt timet scenekjemi.
Med seg har de noe mer uerfarne Christian Ruud Kallum (22 år og ny student på Teaterhøgskolen i høst) og Sofie Bjerkestrand (24 år og mest kjent for rollen som Sandy i «Grease» etter en realityserie på TVNorge). Begge viser talenter, han mest som skuespiller, hun i kombinasjonen sang/dans, men begge har fortsatt en del å lære når det gjelder samarbeid og å la et innslag bygge seg opp.
«Neste sommer» er et sommershow med et gjennomgangstema: Forventningene som aldri ble innfridd, drømmene som aldri ble virkelige, kommunikasjonen som ikke nådde fram. I hovedsak holder numrene seg til temaet og til sommerrevyformen. Men et par ganger brytes sjangerforventningene, aller mest når Kallum framfører utdrag fra Terje Nilsens vakre «Far sin hatt» som diktopplesning.
Spesiell er også et folkedansmedley med likheter mellom blant annet spansk flamenco, gresk zorba og irsk linedance. Enkelte andre lett uventede grep er her også: Flere ganger bruker sommergjengen eksisterende sangtekster i nye sammenhenger, morsomst i Lyrån og Bøes «Kjærlighetsvisa» møter «Jeg hater måker» i ett av showets absolutte høydepunkter.
Premiere var på Parkteatret i Moss 02.07.11
Parkteatret, Moss. Av: Geir Meum Olsen, Ingrid Bjørnov, Rune Dahl Bjørnsen m.fl. Med: Brede Bøe, Hilde Lyrån, Christian Ruud Kallum og Sofie Bjerketvedt. Regi: Geir Meum Olsen. Musikalsk ledelse: Thomas Szabo.
Kos med uinnfridde forventninger.
TERNING: FIRE
En drøm om en sommer
Samspillet mellom Hilde Lyrån og Brede Bøe er «Neste sommer»s største glede.
SHOW: Det har gått et helt tiår siden første gang Brede Bøe og Hilde Lyrån samarbeidet: «Med Hilde under armen og Brede i bånd». Året etter kom TV2-serien «Hilde og Brede Show». I 2005 var det tid for Chat Noir-revyen «Vi er i hundre». Nå, etter seks år hver for seg, er de endelig gjenforent, og samspillet mellom dem er showets største styrke. De har en uanstrengt, godt timet scenekjemi.
Med seg har de noe mer uerfarne Christian Ruud Kallum (22 år og ny student på Teaterhøgskolen i høst) og Sofie Bjerkestrand (24 år og mest kjent for rollen som Sandy i «Grease» etter en realityserie på TVNorge). Begge viser talenter, han mest som skuespiller, hun i kombinasjonen sang/dans, men begge har fortsatt en del å lære når det gjelder samarbeid og å la et innslag bygge seg opp.
«Neste sommer» er et sommershow med et gjennomgangstema: Forventningene som aldri ble innfridd, drømmene som aldri ble virkelige, kommunikasjonen som ikke nådde fram. I hovedsak holder numrene seg til temaet og til sommerrevyformen. Men et par ganger brytes sjangerforventningene, aller mest når Kallum framfører utdrag fra Terje Nilsens vakre «Far sin hatt» som diktopplesning.
Spesiell er også et folkedansmedley med likheter mellom blant annet spansk flamenco, gresk zorba og irsk linedance. Enkelte andre lett uventede grep er her også: Flere ganger bruker sommergjengen eksisterende sangtekster i nye sammenhenger, morsomst i Lyrån og Bøes «Kjærlighetsvisa» møter «Jeg hater måker» i ett av showets absolutte høydepunkter.
Premiere var på Parkteatret i Moss 02.07.11
Juni 2011: Litt av en sommer
«Litt av en sommer» av Rune Andersen og Espen Beranek Holm, Dagfinn Nordbø, Peder Udnæs, Elisabeth Botterli m.fl. Apotekergaarden, Grimstad. Med: Rune Andersen og Espen Beranek Holm. Regi: Vemund Vik. Musikk: GT Ugland.
Kvalitetskavalkade.
TERNING: FEM
Godt gjensyn
Ikke «dra til hælvete». Dra til Grimstad.
SHOW: Det har gått 30 år siden Espen Beranek Holm første gang sang «Dra til hælvete». Den turkise skinnjakka passer fremdeles. Det er et passende faktum når gammel humor blir som ny og man slett ikke alltid kan se forskjell på det aller eldste og det aller nyeste.
Best-of-showet «Litt av en sommer» består med andre ord av velvalgte høydepunkter fra et tospanns humorkarriere – så langt. Rune Andersen & Espen Beranek Holm framfører det med åpenbar fryd, i en gjensynsglede som raskt smitter over på publikum.
Tittelen ligner duoens forrige show, «Litt av en mann» fra 2009. Innholdet er langt fra identisk. Noe av «...mann» er naturligvis med over i «...sommer», men det har også tatt opp i seg eldre materiale. Noe er nyskrevet, noe er omskrevet, og noe er så gammelt at vi har glemt det og kan tro det er nytt. Fenomenene som behandles er fortsatt aktuelle (all inclusive-feriens farer, iPhone-skrytets tålegrense), parodiutvalget er hovedsakelig (og klokelig) konsentrert i raskt omskiftelige kavalkader. Av disse har «...mann»s «Rapporter fra en mannskropp», med tekst av Peder Udnæs, Elisabeth Botterli, Kjetil Kooyman og Karsten Fullu holdt seg best, pluss Hellstrøm-parodien av samme fra samme.
Overgangene er slentrende, litt lokalt publikumsfrieri har fått plass, og hovedpersonene - parodierende og parodierte - er i sprudlende opplagt slag. Intensiteten er høy, sjarmen er stor og hvileskjærene er få. Man kan trygt dra til Grimstad i sommer.
Premiere var på Apotekergaarden i Grimstad 30.06.11
Kvalitetskavalkade.
TERNING: FEM
Godt gjensyn
Ikke «dra til hælvete». Dra til Grimstad.
SHOW: Det har gått 30 år siden Espen Beranek Holm første gang sang «Dra til hælvete». Den turkise skinnjakka passer fremdeles. Det er et passende faktum når gammel humor blir som ny og man slett ikke alltid kan se forskjell på det aller eldste og det aller nyeste.
Best-of-showet «Litt av en sommer» består med andre ord av velvalgte høydepunkter fra et tospanns humorkarriere – så langt. Rune Andersen & Espen Beranek Holm framfører det med åpenbar fryd, i en gjensynsglede som raskt smitter over på publikum.
Tittelen ligner duoens forrige show, «Litt av en mann» fra 2009. Innholdet er langt fra identisk. Noe av «...mann» er naturligvis med over i «...sommer», men det har også tatt opp i seg eldre materiale. Noe er nyskrevet, noe er omskrevet, og noe er så gammelt at vi har glemt det og kan tro det er nytt. Fenomenene som behandles er fortsatt aktuelle (all inclusive-feriens farer, iPhone-skrytets tålegrense), parodiutvalget er hovedsakelig (og klokelig) konsentrert i raskt omskiftelige kavalkader. Av disse har «...mann»s «Rapporter fra en mannskropp», med tekst av Peder Udnæs, Elisabeth Botterli, Kjetil Kooyman og Karsten Fullu holdt seg best, pluss Hellstrøm-parodien av samme fra samme.
Overgangene er slentrende, litt lokalt publikumsfrieri har fått plass, og hovedpersonene - parodierende og parodierte - er i sprudlende opplagt slag. Intensiteten er høy, sjarmen er stor og hvileskjærene er få. Man kan trygt dra til Grimstad i sommer.
Premiere var på Apotekergaarden i Grimstad 30.06.11
Juni 2011: Myrna Vep
«Mysteriet Myrna Vep» av Charles Ludlam, oversatt av Morten Borgersen, Galeiscenen/Hittebarna/Oslo Nye Centralteatret. Med: Stig-Werner Moe og Simon Andersen. Regi: Bjørn Sæter.
Mørkredd moro.
TERNING: FIRE
Glade grøss
«Myrna Vep» vitser med vampyrer og varulver. Innimellom er det gruelig gøy.
FARSE: Stokk om på bokstavene i «Myrna Vep», og du kommer fram til ordet «Vampyren». Men tror du at skrekk-klisjeene stopper der, tar du blodig feil.
Svært mange gruelig gode grøsstradisjoner spøker for oss i denne farsen.
Kjappe klesbytter
På det engelske godset Mandacrest bor Lord Edgar og Lady Enid Hillcrest, husholdersken Jane og gårdsgutten Nicodemus. Lady Enid er Lord Edgars andre kone. Den forrige ladyen, Myrna Vep, forsvant uten at noen helt vet hva som skjedde.
Stig-Werner Moe og Simon Andersen spiller alle farsens roller, med frydefullt fryktelig innlevelse, upåklagelig timing og sprelske komiske innslag. Påkleder Ida Lome Breivik skal ha ros for at de to dukker opp på riktig sted til riktig tid ikledd riktig antrekk.
Men klesbyttehumoren er bare en liten del av det som gjør «Myrna Vep» morsomt. Ludlams farse leker med sjangerbegrepet, og er en skrekkparodi enda mer enn den er en svingdørkomedie.
Litterær komedie
Dypt kan ingen påstå at det er, og ikke alle påfunn er like lattervekkende, men smart er det, stort sett. Etter hvert som mysteriet utfolder seg, kommer de litterære referansene like tett som skrekk-kabinettets forskjellige figurer får utfolde seg. Åpenbar er parallellen mellom godsnavnet Mandacrest og «Rebecca»s Mandalay, slik også handlingen har visse likheter med «Rebecca», men her hintes også til søstrene Brontë, Edgar Allan Poe og endog Shakespeare og Ibsen. Mest sentralt står uansett komedien. Bjørn Sæter har regi, men den som tidligere har sett Simon og Stig spille sommershow i Stavern vil kjenne igjen stilen, den er en klassisk simonsk og stigsk blanding av absurd uventet tøys og like absurd forventet tøys.
Premiere var på Galeiscenen i Stavern 23.06.11
Mørkredd moro.
TERNING: FIRE
Glade grøss
«Myrna Vep» vitser med vampyrer og varulver. Innimellom er det gruelig gøy.
FARSE: Stokk om på bokstavene i «Myrna Vep», og du kommer fram til ordet «Vampyren». Men tror du at skrekk-klisjeene stopper der, tar du blodig feil.
Svært mange gruelig gode grøsstradisjoner spøker for oss i denne farsen.
Kjappe klesbytter
På det engelske godset Mandacrest bor Lord Edgar og Lady Enid Hillcrest, husholdersken Jane og gårdsgutten Nicodemus. Lady Enid er Lord Edgars andre kone. Den forrige ladyen, Myrna Vep, forsvant uten at noen helt vet hva som skjedde.
Stig-Werner Moe og Simon Andersen spiller alle farsens roller, med frydefullt fryktelig innlevelse, upåklagelig timing og sprelske komiske innslag. Påkleder Ida Lome Breivik skal ha ros for at de to dukker opp på riktig sted til riktig tid ikledd riktig antrekk.
Men klesbyttehumoren er bare en liten del av det som gjør «Myrna Vep» morsomt. Ludlams farse leker med sjangerbegrepet, og er en skrekkparodi enda mer enn den er en svingdørkomedie.
Litterær komedie
Dypt kan ingen påstå at det er, og ikke alle påfunn er like lattervekkende, men smart er det, stort sett. Etter hvert som mysteriet utfolder seg, kommer de litterære referansene like tett som skrekk-kabinettets forskjellige figurer får utfolde seg. Åpenbar er parallellen mellom godsnavnet Mandacrest og «Rebecca»s Mandalay, slik også handlingen har visse likheter med «Rebecca», men her hintes også til søstrene Brontë, Edgar Allan Poe og endog Shakespeare og Ibsen. Mest sentralt står uansett komedien. Bjørn Sæter har regi, men den som tidligere har sett Simon og Stig spille sommershow i Stavern vil kjenne igjen stilen, den er en klassisk simonsk og stigsk blanding av absurd uventet tøys og like absurd forventet tøys.
Premiere var på Galeiscenen i Stavern 23.06.11
Tuesday, June 7, 2011
Juni 2011: Seinfeld Live
«Seinfeld Live» av og med Jerry Seinfeld, Telenor Arena/Atomic Soul/Jerry Seinfeld. Terning: FEM.
Detaljobservasjonenes mester er tilbake.
Jerry Seinfeld har ikke forandret seg mye på 13 år. Ikke at det er noe galt med det.
Aldri for seint for Seinfeld
STAND UP: Etter ni år på skjermen ble siste episode av «Seinfeld» spilt inn i 1998. «Et program om ingenting», hevdet skaperne. Det var ikke helt sant: Det handlet om usikkerhet forkledd som kynisme.
Seinfeld da
TV-Seinfelds kjernehumor var narsissistisk-nevrotiske hverdagsvittigheter med utspring i irritasjon over bagateller, formidlet gjennom signaturuttrykk som noen ganger øyeblikkelig ble slang: «Not that there’s anything wrong with that», «Yada yada yada», «Get out» og «No soup for you».
Rollefiguren Seinfeld var en småanonym betrakter som gjerne ville framstå som verdensvant og betydningsfull. Han brukte distanse og tørr, oftest ubegrunnet overlegenhet. Han kom med sarkastiske bemerkninger for å bevise (og, da han ofte tok feil, motbevise) hvorfor han fortjente å heve seg over andre. Fellesskapet mellom ham og vennene dreide seg om delt smålighet, og vi møtte ham som kverulantisk selvopptatt «privat» og som pedantisk brobyggende i seriens mange scenesekvenser: «Har dere også lagt merke til…?»
Seinfeld nå
Telenor Arena er med sine 10 000 kvadratmeter og rundt 20 000 sitteplasser en langt mindre intim arena enn komiklubben vi husker fra TV. Storskjermer er satt opp for at alle skal få med seg komikerens ansiktsuttrykk. Men scene-Seinfelds stil er lett gjenkjennelig: Han er fremdeles detaljhumorens mester.
Fortsatt er 57-åringens viktigste grep å forstørre småting, trekke uventede sammenhenger ut fra dem og å la seg, tilsynelatende, «hisse opp», mens stemmen stiger og konklusjonene blir mer usannsynlige. Det er snakk om gjenkjennelse trukket ut i overdrivelse. Temaene tilhører 2011, hovedpersonens eget familieliv har forandret hva han er opptatt av. Noe er langt fra nyskapende (kvinner bruker lang tid på badet), men det er fortsatt snakk om gjenkjennelse trukket ut i overdrivelse.
Fortsatt er hver observasjon nøye gjennomarbeidet for å virke tilfeldige og slentrende. Timingen er upåklagelig og formuleringene har den riktige balansen mellom uvesentlig og smart. Lekent? Ja, det oppleves som lekent, men det handler om kontroll. Jerry Seinfeld viser fremdeles mesterlig beherskelse av den «uanstrengte» humoren det er så lett å undervurdere og så vanskelig å få til. Han er fortsatt en mester på sitt område.
Detaljobservasjonenes mester er tilbake.
Jerry Seinfeld har ikke forandret seg mye på 13 år. Ikke at det er noe galt med det.
Aldri for seint for Seinfeld
STAND UP: Etter ni år på skjermen ble siste episode av «Seinfeld» spilt inn i 1998. «Et program om ingenting», hevdet skaperne. Det var ikke helt sant: Det handlet om usikkerhet forkledd som kynisme.
Seinfeld da
TV-Seinfelds kjernehumor var narsissistisk-nevrotiske hverdagsvittigheter med utspring i irritasjon over bagateller, formidlet gjennom signaturuttrykk som noen ganger øyeblikkelig ble slang: «Not that there’s anything wrong with that», «Yada yada yada», «Get out» og «No soup for you».
Rollefiguren Seinfeld var en småanonym betrakter som gjerne ville framstå som verdensvant og betydningsfull. Han brukte distanse og tørr, oftest ubegrunnet overlegenhet. Han kom med sarkastiske bemerkninger for å bevise (og, da han ofte tok feil, motbevise) hvorfor han fortjente å heve seg over andre. Fellesskapet mellom ham og vennene dreide seg om delt smålighet, og vi møtte ham som kverulantisk selvopptatt «privat» og som pedantisk brobyggende i seriens mange scenesekvenser: «Har dere også lagt merke til…?»
Seinfeld nå
Telenor Arena er med sine 10 000 kvadratmeter og rundt 20 000 sitteplasser en langt mindre intim arena enn komiklubben vi husker fra TV. Storskjermer er satt opp for at alle skal få med seg komikerens ansiktsuttrykk. Men scene-Seinfelds stil er lett gjenkjennelig: Han er fremdeles detaljhumorens mester.
Fortsatt er 57-åringens viktigste grep å forstørre småting, trekke uventede sammenhenger ut fra dem og å la seg, tilsynelatende, «hisse opp», mens stemmen stiger og konklusjonene blir mer usannsynlige. Det er snakk om gjenkjennelse trukket ut i overdrivelse. Temaene tilhører 2011, hovedpersonens eget familieliv har forandret hva han er opptatt av. Noe er langt fra nyskapende (kvinner bruker lang tid på badet), men det er fortsatt snakk om gjenkjennelse trukket ut i overdrivelse.
Fortsatt er hver observasjon nøye gjennomarbeidet for å virke tilfeldige og slentrende. Timingen er upåklagelig og formuleringene har den riktige balansen mellom uvesentlig og smart. Lekent? Ja, det oppleves som lekent, men det handler om kontroll. Jerry Seinfeld viser fremdeles mesterlig beherskelse av den «uanstrengte» humoren det er så lett å undervurdere og så vanskelig å få til. Han er fortsatt en mester på sitt område.
Juni 2011: Sommerlatter 2011
«Sommerlatter» av og med Sturla Berg-Johansen, Cecilie Steinmann Neess, Jonas Kinge Bergland og Tommy Steine, Latter. Regi: Vemund Vik. Terning: Fem.
4 x moro.
«Sommerlatter» i storslag
Firerbanden har funnet sommerformen.
SHOW: Har Sturla Berg-Johansen noen gang vært bedre enn dette? Undertegnede kan ikke huske det. Han gir oss en særegen monolog holdt i naivistisk til ettertanke-stil. En forfriskende grunntone av «kan vi ikke alle være venner?» gjør syrlige innslag enda litt friskere og deilig tvetydige.
Særpreg
Fortsatt ferske Cecilie Steinmann Neess har allerede brukt sin spastiske introdans så ofte at den begynner å ligne en signatur. Også ellers har hun funnet sin personlige scenestil, som bajas med det som må være norsk standups mest aktive ansiktsmimikk og trolig også mest energiske kroppsspråk. Tekstene er springende med en struktur som gjør dem uforutsigbare.
Jonas Kinge Bergland bruker dagjobben som lege og egen bopel på uheldig adresse som to av flere uventede utgangspunkt i en monolog om et litt uvanlig hverdagslivs enda mer uvanlige hverdagsbetraktninger. Dette er klassisk standup, velformulert og presist levert.
Tommy Steine står for en sekvens spekket med gode poenger, framført strammere og mer strukturert enn det de fleste vil forvente. Løftet han ga under standupfestivalen om å komme tilbake i sommershowet med «helt nye vitser og helt ny innlevelse» kan regnes som innfridd.
Mere
Vemund Vik har regi og fortjener ros for at fire komikere med nokså ulik tematikk og svært forskjellig uttrykk framstår som et fungerende fellesskap, enten de opptrer hver for seg eller sammen. Overgangene mellom dem er fint flettet, fellesnumrene er godt balanserte. Et felleshøydepunkt er gitarduetten med JKB & CSN. Vi aner at Vik også har gjort en jobb som tekstdoktor, da alle tekstene er passe lange, passe stramme, med fint avpasset rytme og naturlig variasjon i innhold.
En av de beste reglene innen underholdning lyder «Leave them wanting more»: La publikum ønske seg mer når du går av scenen. Vik er nok den som fortjener den største æren når alle de fire på scenen klarer dette.
4 x moro.
«Sommerlatter» i storslag
Firerbanden har funnet sommerformen.
SHOW: Har Sturla Berg-Johansen noen gang vært bedre enn dette? Undertegnede kan ikke huske det. Han gir oss en særegen monolog holdt i naivistisk til ettertanke-stil. En forfriskende grunntone av «kan vi ikke alle være venner?» gjør syrlige innslag enda litt friskere og deilig tvetydige.
Særpreg
Fortsatt ferske Cecilie Steinmann Neess har allerede brukt sin spastiske introdans så ofte at den begynner å ligne en signatur. Også ellers har hun funnet sin personlige scenestil, som bajas med det som må være norsk standups mest aktive ansiktsmimikk og trolig også mest energiske kroppsspråk. Tekstene er springende med en struktur som gjør dem uforutsigbare.
Jonas Kinge Bergland bruker dagjobben som lege og egen bopel på uheldig adresse som to av flere uventede utgangspunkt i en monolog om et litt uvanlig hverdagslivs enda mer uvanlige hverdagsbetraktninger. Dette er klassisk standup, velformulert og presist levert.
Tommy Steine står for en sekvens spekket med gode poenger, framført strammere og mer strukturert enn det de fleste vil forvente. Løftet han ga under standupfestivalen om å komme tilbake i sommershowet med «helt nye vitser og helt ny innlevelse» kan regnes som innfridd.
Mere
Vemund Vik har regi og fortjener ros for at fire komikere med nokså ulik tematikk og svært forskjellig uttrykk framstår som et fungerende fellesskap, enten de opptrer hver for seg eller sammen. Overgangene mellom dem er fint flettet, fellesnumrene er godt balanserte. Et felleshøydepunkt er gitarduetten med JKB & CSN. Vi aner at Vik også har gjort en jobb som tekstdoktor, da alle tekstene er passe lange, passe stramme, med fint avpasset rytme og naturlig variasjon i innhold.
En av de beste reglene innen underholdning lyder «Leave them wanting more»: La publikum ønske seg mer når du går av scenen. Vik er nok den som fortjener den største æren når alle de fire på scenen klarer dette.
Friday, May 27, 2011
Mai 2011: Alt om min mor
«Alt om min mor» av Samuel Adamson, basert på Pedro Almodóvars film, oversatt av Erlend Sandem, Den Nationale Scene. Med: Ragnhild Gudbrandsen, Frode Winther, Ida Cecilie Klem, Frøydis Armand m.fl. Regi: Bjarte Hjelmeland.
Godt om mor.
Sterkt om sorg og omsorg
TEATER: Tross all sin fargerike teatralitet, er «Alt om min mor» en fortelling om ansvar, omsorg, fellesskap og å holde ut.
Manuela har mistet sitt eneste barn og hun leter etter eksmannen for å fortelle ham det. Men først finner hun en vei gjennom sorgen i en ny og utvidet morsrolle for et aparte galleri: Den HIV-smittede gravide nonnen (i overkant naivt tegnet av Ida Cecilie Klem). Den stormunnede transvestitten (en tilstrekkelig morsom Frode Winther). Og den lidenskapelige teaterdivaen som er så opptatt av sin narkomane kjæreste at hun glemmer seg selv (hhv en glitrende Frøydis Armand, hvis røykende Bette Davis-pastisj ville vært verd teaterbilletten alene, og en balansert ubalansert Siren Jørgensen som framstår som troverdig manipulerende). Hovedpersonen kunne fort ha forsvunnet blant alle disse personlighetene, hadde det ikke vært for at Ragnhild Gudbrandsen, som filmens Cecilia Roth før henne, tolker henne med en jordnær, varm fortvilelse det gjør like godt som vondt å sympatisere med. Bjarte Hjelmelands regi gir henne den plassen hun trenger for å bli sett.
Teaterutgaven legger seg nær filmen i struktur og dramaturgi, men den har sin egen personlighet, nærmere det dramatiske enn det melodramatiske. Samuel Adamson har beholdt nøkkelscener og -replikker og Erlend Sandems norskoversettelse flyter i hovedsak godt. Det viser seg også at historiens mange teaterreferanser fungerer vel så godt på scene som i film: Her kommer det lagvise til sin rett og budskapet om at man selv må velge hvordan man iscenesetter seg selv og hvem man vil være knyttes tettere mot den ytre handlingen. Dessuten sørger de sceniske løsningene for at glamouren viker for det som vel er hovedbudskapet. Den gamle teatermaksimen gjelder fortsatt også selve livet: The show must go on.
Godt om mor.
Sterkt om sorg og omsorg
TEATER: Tross all sin fargerike teatralitet, er «Alt om min mor» en fortelling om ansvar, omsorg, fellesskap og å holde ut.
Manuela har mistet sitt eneste barn og hun leter etter eksmannen for å fortelle ham det. Men først finner hun en vei gjennom sorgen i en ny og utvidet morsrolle for et aparte galleri: Den HIV-smittede gravide nonnen (i overkant naivt tegnet av Ida Cecilie Klem). Den stormunnede transvestitten (en tilstrekkelig morsom Frode Winther). Og den lidenskapelige teaterdivaen som er så opptatt av sin narkomane kjæreste at hun glemmer seg selv (hhv en glitrende Frøydis Armand, hvis røykende Bette Davis-pastisj ville vært verd teaterbilletten alene, og en balansert ubalansert Siren Jørgensen som framstår som troverdig manipulerende). Hovedpersonen kunne fort ha forsvunnet blant alle disse personlighetene, hadde det ikke vært for at Ragnhild Gudbrandsen, som filmens Cecilia Roth før henne, tolker henne med en jordnær, varm fortvilelse det gjør like godt som vondt å sympatisere med. Bjarte Hjelmelands regi gir henne den plassen hun trenger for å bli sett.
Teaterutgaven legger seg nær filmen i struktur og dramaturgi, men den har sin egen personlighet, nærmere det dramatiske enn det melodramatiske. Samuel Adamson har beholdt nøkkelscener og -replikker og Erlend Sandems norskoversettelse flyter i hovedsak godt. Det viser seg også at historiens mange teaterreferanser fungerer vel så godt på scene som i film: Her kommer det lagvise til sin rett og budskapet om at man selv må velge hvordan man iscenesetter seg selv og hvem man vil være knyttes tettere mot den ytre handlingen. Dessuten sørger de sceniske løsningene for at glamouren viker for det som vel er hovedbudskapet. Den gamle teatermaksimen gjelder fortsatt også selve livet: The show must go on.
Monday, March 28, 2011
Mars 2011: Rock'n Roll Wolf
«Rock'n roll wolf» basert på en musikal av Elisabeta Bostan, Temistocle Popa og Gerard Bourgeois, dramatisert av Tyra Tønnessen og Ragnar Olsen, Trøndelag Teater. Med: Ingrid Bergstrøm, Pål Christian Eggen, Marianne Meløy m.fl. Regi: Tyra Tønnessen.
Ikke så voldsomt rocka. TERNING FIRE
Danser med ulver
Alle dyr er like, men noen er likere enn andre, sies det. I «Rock’n roll wolf» er hovedpoenget å være likandes.
MUSIKAL: Mange vil huske filmen. På norsk het den «Med Grimm og Gru», og den var basert på et eventyr med langt større gru: Den viltre og naive geitemora kjeder seg og lengter etter spenning. Hun faller for ulven og tar sjansen på å slippe ham inn i livet sitt. Ulven utnytter henne, narrer henne og spiser barna hennes. Geitemor tar en grusom hevn.
Litt av alt
Trøndelag Teaters utgave har fått navnet «Rock'n roll wolf» og er langt mindre rocka og langt mer barnevennlig. Her lever tamdyrene sine liv med sine særtrekk. Ikke så veldig spennende, men trygt og godt og innimellom også nokså morsomt. Villdyrene lever sine liv med sine særtrekk. Heller ikke det så veldig spennende, men fritt og godt og innimellom med visse utfordringer. Skal de ha mat, må de jo fange noen de kan tillate seg å spise...
Tyra Tønnessen og Ragnar Olsens dramatisering inneholder mange ingredienser som kunne blitt godt musikalteater: Kjærlighet, fristelse, spenning, lojalitetskonflikt, dilemmaer. Prøvelser, kamp og forsoning. Men dessverre samarbeider ikke strukturen med intensjonene.
Noe uklar
Spenningskurven brytes stadig. I forsøk på å gjøre musikalen mer barnevennlig og mindre skummel, er det som om det som om Tyra Tønnessen og Ragnar Olsen ikke helt har klart å bestemme seg for hva «Rock'n roll wolf» skal være. Skal den være en moralsk advarsel mot å leke med krefter man ikke kjenner, á la de senere års vampyrfilmbølge? Skal den være en historie om morskjærlighetens styrke og hvordan man kan overføre mot og styrke til sine barn gjennom å vise dem at man også som voksen har svakheter og å (i dette tilfellet, i månedsvis) la dem klare seg selv? Eller skal den være en historie om at alle kan være venner, bare de bestemmer seg for å samarbeide?
«Rock'n roll wolf» vil gjerne være alt dette, og slik blir den ikke fullt og helt noen av delene.
Litt for alle
Musikken er velkjent - vi husker den fra filmen - og skuespillet er fint og nært. Særlig er samspillet mellom geitemor Ingrid Bergstrøm og hennes tre killinger, samt mellom henne og ulven, preget av varme. Dyreflokken rundt bidrar med innslag av mer og mindre vellykket komikk. Morsomst, synes undertegnede, hos sauene, som ikke prøver altfor intenst og som også har fått tildelt stykkets beste replikker. «Bæ bu». Morsomst, mener tydeligvis mange av salens barn, blant hønene, som prøver intenst. Særlig er kylling Marianne Meløy ivrig og entusiastisk og om det blir litt i overkant for voksne, er dette en familiemusikal, og barna skal også ha sitt. Det får de. Men musikalen hadde tjent på å ha hatt litt skarpere tenner.
Premiere var på Trøndelag Teater 25.03.2011.
Ikke så voldsomt rocka. TERNING FIRE
Danser med ulver
Alle dyr er like, men noen er likere enn andre, sies det. I «Rock’n roll wolf» er hovedpoenget å være likandes.
MUSIKAL: Mange vil huske filmen. På norsk het den «Med Grimm og Gru», og den var basert på et eventyr med langt større gru: Den viltre og naive geitemora kjeder seg og lengter etter spenning. Hun faller for ulven og tar sjansen på å slippe ham inn i livet sitt. Ulven utnytter henne, narrer henne og spiser barna hennes. Geitemor tar en grusom hevn.
Litt av alt
Trøndelag Teaters utgave har fått navnet «Rock'n roll wolf» og er langt mindre rocka og langt mer barnevennlig. Her lever tamdyrene sine liv med sine særtrekk. Ikke så veldig spennende, men trygt og godt og innimellom også nokså morsomt. Villdyrene lever sine liv med sine særtrekk. Heller ikke det så veldig spennende, men fritt og godt og innimellom med visse utfordringer. Skal de ha mat, må de jo fange noen de kan tillate seg å spise...
Tyra Tønnessen og Ragnar Olsens dramatisering inneholder mange ingredienser som kunne blitt godt musikalteater: Kjærlighet, fristelse, spenning, lojalitetskonflikt, dilemmaer. Prøvelser, kamp og forsoning. Men dessverre samarbeider ikke strukturen med intensjonene.
Noe uklar
Spenningskurven brytes stadig. I forsøk på å gjøre musikalen mer barnevennlig og mindre skummel, er det som om det som om Tyra Tønnessen og Ragnar Olsen ikke helt har klart å bestemme seg for hva «Rock'n roll wolf» skal være. Skal den være en moralsk advarsel mot å leke med krefter man ikke kjenner, á la de senere års vampyrfilmbølge? Skal den være en historie om morskjærlighetens styrke og hvordan man kan overføre mot og styrke til sine barn gjennom å vise dem at man også som voksen har svakheter og å (i dette tilfellet, i månedsvis) la dem klare seg selv? Eller skal den være en historie om at alle kan være venner, bare de bestemmer seg for å samarbeide?
«Rock'n roll wolf» vil gjerne være alt dette, og slik blir den ikke fullt og helt noen av delene.
Litt for alle
Musikken er velkjent - vi husker den fra filmen - og skuespillet er fint og nært. Særlig er samspillet mellom geitemor Ingrid Bergstrøm og hennes tre killinger, samt mellom henne og ulven, preget av varme. Dyreflokken rundt bidrar med innslag av mer og mindre vellykket komikk. Morsomst, synes undertegnede, hos sauene, som ikke prøver altfor intenst og som også har fått tildelt stykkets beste replikker. «Bæ bu». Morsomst, mener tydeligvis mange av salens barn, blant hønene, som prøver intenst. Særlig er kylling Marianne Meløy ivrig og entusiastisk og om det blir litt i overkant for voksne, er dette en familiemusikal, og barna skal også ha sitt. Det får de. Men musikalen hadde tjent på å ha hatt litt skarpere tenner.
Premiere var på Trøndelag Teater 25.03.2011.
Sunday, March 20, 2011
Mars 2011: «Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje...»
«Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje...» av Joe DiPietro og Jimmy Roberts, oversatt av Ola E. Bø, Det Norske Teatret. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Heidi Ruud Ellingsen, Teodor Janson og Jon Bleiklie Devik. Regi: Jostein Kirkeby-Garstad.
TERNING: FEM
(Nesten) verd å elske.
Ja, vi elsker
«Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje...» er så nær perfekt at det er vanskelig å si hva den burde.
MUSIKAL: Det handler om ham og henne, henne og ham. De og vi. Livet alene og livet sammen. Alene sammen. Sammen alene. Alene, alene. Og sammen, sammen?
Komediemusikalen «Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje...» uttrykkes i episoder over hele samlivsløpets kronologi. Fra det første, falmende møtet via forsøksvise forhold, feilsteg, nye forsøk, forpliktelse, småbarnsliv, svik, skilsmisse, enkestand. Til det aller siste, falmende møtet. Når alle teite små pinligheter, tabber og ubetydeligheter erstattes av et yrende håp: Kanskje er det aldri for seint å gjøre det riktig.
Utviklet
«I love you, you're perfekt, now change» het den på amerikansk. For litt over ett år siden hadde den Norgespremiere på Haugesund Teater under tittelen «Du er perfekt, men...». Da som nå hadde Jostein Kirkeby-Garstad regi. Men årets utgave er mer enn bare videreført, den er utviklet. Oversettelsen er ny. Ola E. Bø har gitt teksten en ny, norsk og nynorsk språkdrakt med en ordbruk som både er presis og i samsvar med norsk dagligspråk, mer kyndig enn fjorårets, som hadde en viss amerikansk aksent. Manus er strammet. De største banalitetene er strøket. Skuespillerne er byttet ut og spillet er mer nyansert, tydeliggjort, inderliggjort. Sinnet er sintere, fjollet mer fjollete, gledene gladere og sorgene sårere. Det bittersøte er bitrere. Og søtere. Komikken er mer komisk og alvoret er dypere. Musikken er mer innsmigrende. Kort sagt er Det Norske Teatrets «Perfekt...» langt mer perfeksjonert enn versjonen fra Haugesund. Den spenner bredere, den går videre, den borer dypere. Slik blir den også mer enn bare en munter bagatell; den blir en bunke betraktninger over selve livet.
Dyktig
Joe DiPietros manus er godt observert. Jostein Kirkeby-Garstads regi er enda bedre uttrykt. Og musikalen er velspilt. Heidi Gjermundsen Broch, Heidi Ruud Ellingsen, Teodor Janson og Jon Bleiklie Devik er alle talentfulle skuespillere og sangere. De veksler mellom sine forskjellige rollefigurer på en måte som synliggjør betydningen av kroppsspråk, betydningen av intonasjon, betydningen av timing. Språkvalgene varierer, fra stringent nynorsk til et utvalg dialekter. Personlighetene varierer, fra det mest aktive til det mest passive. Men samtlige gjør sine figurer sympatiske, varme, nære. Skal en trekkes fram, blir det Heidi Gjermundsen Broch. Hver og en av hennes kvinnefigurer gir oss mer. Enten det er den nyskilte førtiåringen som for første gang prøver nettdating, den sexsultne småbarnsmora eller den febrilsk ventende ved telefonen har de en ekstra undertone. Til tross for alt det som er uttalt, lar hun oss alltid ane at det ligger enda mer under.
En kortere versjon av denne anmeldelsen sto på trykk i papiravisen 20.03. Dette er tekstversjonen som ble brukt i nettutgaven.
Premiere var på Det Norske Teatret 18.03.2011.
Anmeldelse av fjorårets «Du er perfekt, men...» finnes her: http://lillianbikset.blogspot.com/2010/04/februar-2010-du-er-perfekt-men.html
TERNING: FEM
(Nesten) verd å elske.
Ja, vi elsker
«Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje...» er så nær perfekt at det er vanskelig å si hva den burde.
MUSIKAL: Det handler om ham og henne, henne og ham. De og vi. Livet alene og livet sammen. Alene sammen. Sammen alene. Alene, alene. Og sammen, sammen?
Komediemusikalen «Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje...» uttrykkes i episoder over hele samlivsløpets kronologi. Fra det første, falmende møtet via forsøksvise forhold, feilsteg, nye forsøk, forpliktelse, småbarnsliv, svik, skilsmisse, enkestand. Til det aller siste, falmende møtet. Når alle teite små pinligheter, tabber og ubetydeligheter erstattes av et yrende håp: Kanskje er det aldri for seint å gjøre det riktig.
Utviklet
«I love you, you're perfekt, now change» het den på amerikansk. For litt over ett år siden hadde den Norgespremiere på Haugesund Teater under tittelen «Du er perfekt, men...». Da som nå hadde Jostein Kirkeby-Garstad regi. Men årets utgave er mer enn bare videreført, den er utviklet. Oversettelsen er ny. Ola E. Bø har gitt teksten en ny, norsk og nynorsk språkdrakt med en ordbruk som både er presis og i samsvar med norsk dagligspråk, mer kyndig enn fjorårets, som hadde en viss amerikansk aksent. Manus er strammet. De største banalitetene er strøket. Skuespillerne er byttet ut og spillet er mer nyansert, tydeliggjort, inderliggjort. Sinnet er sintere, fjollet mer fjollete, gledene gladere og sorgene sårere. Det bittersøte er bitrere. Og søtere. Komikken er mer komisk og alvoret er dypere. Musikken er mer innsmigrende. Kort sagt er Det Norske Teatrets «Perfekt...» langt mer perfeksjonert enn versjonen fra Haugesund. Den spenner bredere, den går videre, den borer dypere. Slik blir den også mer enn bare en munter bagatell; den blir en bunke betraktninger over selve livet.
Dyktig
Joe DiPietros manus er godt observert. Jostein Kirkeby-Garstads regi er enda bedre uttrykt. Og musikalen er velspilt. Heidi Gjermundsen Broch, Heidi Ruud Ellingsen, Teodor Janson og Jon Bleiklie Devik er alle talentfulle skuespillere og sangere. De veksler mellom sine forskjellige rollefigurer på en måte som synliggjør betydningen av kroppsspråk, betydningen av intonasjon, betydningen av timing. Språkvalgene varierer, fra stringent nynorsk til et utvalg dialekter. Personlighetene varierer, fra det mest aktive til det mest passive. Men samtlige gjør sine figurer sympatiske, varme, nære. Skal en trekkes fram, blir det Heidi Gjermundsen Broch. Hver og en av hennes kvinnefigurer gir oss mer. Enten det er den nyskilte førtiåringen som for første gang prøver nettdating, den sexsultne småbarnsmora eller den febrilsk ventende ved telefonen har de en ekstra undertone. Til tross for alt det som er uttalt, lar hun oss alltid ane at det ligger enda mer under.
En kortere versjon av denne anmeldelsen sto på trykk i papiravisen 20.03. Dette er tekstversjonen som ble brukt i nettutgaven.
Premiere var på Det Norske Teatret 18.03.2011.
Anmeldelse av fjorårets «Du er perfekt, men...» finnes her: http://lillianbikset.blogspot.com/2010/04/februar-2010-du-er-perfekt-men.html
Mars 2011: Dickie Dick Dickens
«Dickie Dick Dickens» av Rolf og Alexandra Becker, bearbeidet av Arvid Ones. Oslo Nye Centralteatret/Riksteatret. Med: Johannes Joner, Monica Hjelle, Bo Anders Sundstedt m.fl. Regi: Arvid Ones.
Best når det smeller.
Gangstergleder
Det er når «Dickie Dick Dickens» vinker realismen farvel at den fenger.
TEATER: Mine damer og herrer: Møt Dickie Dick Dickens, den farligste mannen på det amerikanske kontinentet, Al Capone-parodien fra Chicagos underverden, eller, slik det arter seg på norske scener: Johannes Joner i frakk.
Vanskelig oppgave
Centralteatrets bande har ikke gjort det enkelt for seg selv, ved å velge å dramatisere nettopp «Dickie Dick Dickens». Der radioens høyt elskede hørespillklassiker kunne pøse på med lydeffekter, i trygg forvissning om at bildene skapte vi selv, har scenens «DDD» den vanskelige oppgave å få sine bilder til å stemme overens med våre. Samtidig må den forholde seg til det parodiens evige problem: Hvor går den rette balansen mellom overspill og underspill, litt for lite og alt for mye?
Arvid Ones' «Dickie Dick Dickens» har funnet en felles løsning på begge problemene: Figurer! Fabulerende flotte figurer fyller hele birollegalleriet og understreker eventyrpreg og virkelighetsflukt, samtidig som de gir rom for publikums egne assosiasjoner. Figurene er kyndig tegnet av Dukkenikkernes Jack Markussen og spenner over store deler av figurteatrets uttrykk. Utover Joners Dickie er faktisk kjæresten Effie den eneste av rollefigurene som er framstilt i kjøtt og blod. Til gjengjeld gir Monica Hjelle henne mer menneskelighet enn det man med rimelighet kunne forvente av rollen.
Morsomst etter pause
Effie er ikke bare godtroende og varmhjertet. Hun er også sta og lojal, og selv om hun neppe er av de glupeste, er hun slett ikke så dum som alle tror. Det er langt lettere å få sympati for henne enn for den noe stivere, flatere tittelrollen. Men etter hvert som Johannes Joner viser fram skuespillertriks med glimt i øyet, tør vi opp overfor ham også.
Metanivåene er i det hele tatt mange. Hørespilleffekter visualiseres. Overgangene er brå, og naturalistisk er det aldri. Men første akt blir i overkant springende. Ensemblet bruker unødig lang tid på å la rollegalleriet sette seg, og det er som Ones ikke tør slippe galskapen løs før pausen nærmer seg. I andre akt sier banden til gjengjeld adjø til all realisme og boltrer seg i ville innfall. Da blir «Dickie Dick Dickens» den løsslupne gangsterkomedien vi hele veien har ønsket oss. Da får vi se at det ikke er sant at radioen har de beste bildene.
Kanskje kan vi også håpe på en neste episode.
En kortere versjon av denne anmeldelsen sto på trykk i papiravisen 18.03. Dette er tekstversjonen som ble brukt i nettutgaven.
Premiere var på Oslo Nye Centralteatret 17.03.2011.
Best når det smeller.
Gangstergleder
Det er når «Dickie Dick Dickens» vinker realismen farvel at den fenger.
TEATER: Mine damer og herrer: Møt Dickie Dick Dickens, den farligste mannen på det amerikanske kontinentet, Al Capone-parodien fra Chicagos underverden, eller, slik det arter seg på norske scener: Johannes Joner i frakk.
Vanskelig oppgave
Centralteatrets bande har ikke gjort det enkelt for seg selv, ved å velge å dramatisere nettopp «Dickie Dick Dickens». Der radioens høyt elskede hørespillklassiker kunne pøse på med lydeffekter, i trygg forvissning om at bildene skapte vi selv, har scenens «DDD» den vanskelige oppgave å få sine bilder til å stemme overens med våre. Samtidig må den forholde seg til det parodiens evige problem: Hvor går den rette balansen mellom overspill og underspill, litt for lite og alt for mye?
Arvid Ones' «Dickie Dick Dickens» har funnet en felles løsning på begge problemene: Figurer! Fabulerende flotte figurer fyller hele birollegalleriet og understreker eventyrpreg og virkelighetsflukt, samtidig som de gir rom for publikums egne assosiasjoner. Figurene er kyndig tegnet av Dukkenikkernes Jack Markussen og spenner over store deler av figurteatrets uttrykk. Utover Joners Dickie er faktisk kjæresten Effie den eneste av rollefigurene som er framstilt i kjøtt og blod. Til gjengjeld gir Monica Hjelle henne mer menneskelighet enn det man med rimelighet kunne forvente av rollen.
Morsomst etter pause
Effie er ikke bare godtroende og varmhjertet. Hun er også sta og lojal, og selv om hun neppe er av de glupeste, er hun slett ikke så dum som alle tror. Det er langt lettere å få sympati for henne enn for den noe stivere, flatere tittelrollen. Men etter hvert som Johannes Joner viser fram skuespillertriks med glimt i øyet, tør vi opp overfor ham også.
Metanivåene er i det hele tatt mange. Hørespilleffekter visualiseres. Overgangene er brå, og naturalistisk er det aldri. Men første akt blir i overkant springende. Ensemblet bruker unødig lang tid på å la rollegalleriet sette seg, og det er som Ones ikke tør slippe galskapen løs før pausen nærmer seg. I andre akt sier banden til gjengjeld adjø til all realisme og boltrer seg i ville innfall. Da blir «Dickie Dick Dickens» den løsslupne gangsterkomedien vi hele veien har ønsket oss. Da får vi se at det ikke er sant at radioen har de beste bildene.
Kanskje kan vi også håpe på en neste episode.
En kortere versjon av denne anmeldelsen sto på trykk i papiravisen 18.03. Dette er tekstversjonen som ble brukt i nettutgaven.
Premiere var på Oslo Nye Centralteatret 17.03.2011.
Tuesday, March 1, 2011
Februar 2011: Tvil
«Tvil» av John Patrick Shanley, oversatt av Maria Tryti Vennerød. Det Norske Teatret. Med: Hildegun Riise, Svein Tindberg, Terese Mungai og Agnes Kittelsen. Regi: Hans Petter Moland.
Sterk, stram maktkamp.
Tvetydighet
«Tvil» etterlater ingen tvil om at det er forskjell på å tro og å vite.
TEATER: Året er 1964; det året Lyndon B. Johnson skriver under på USAs borgerrettighetslov og Martin Luther King får fredsprisen. John F. Kennedy ble skutt året før. Over store deler av USA foregår opprør, demonstrasjoner, marsjer for like rettigheter for hvite og svarte, lynsjinger og rettssaker.
På en katolsk skole i New Yorks fattigste (og svarteste) bydel, The Bronx, mistenker den hvite nonnerektoren at den hvite presten har forgrepet seg på skolens første svarte elev.
Sterke personligheter
Med «Tvil» gjør Hans Petter Moland sin første regi for teater. Han har filmens formspråk med seg. «Tvil» tegnes med lys i mørke. Scenografien er klosternakent streng og minimalistisk. Det samme er kostymene, religiøst svart, uniformerte. Ansiktsuttrykk vektlegges.
Hver av de fire skikkelsene har fått hvert sitt kroppsspråk som understreker deres ulike personlighetstrekk. Den ivrige, naive og godhjertede søster James (Kittelsen). Den moderlige omsorgspersonen med meningers mot (Mungai). Den ydmyke, men åpne presten (Tindberg). Den stivnakkede, autoritære rektoren (Riise). Samtlige yter sine roller rettferdighet, og John Patrick Shanleys svært velskrevne manus – levende godt oversatt av Maria Tryti Vennerød - har replikker som er like presise som de kroppslige uttrykkene. Så tydelig er det hvilke ord som tilhører hvem at man nesten kunne revet replikkene ut av sin sammenheng, skrevet dem på lapper og latt publikum gjette hvilken stemme som skal si dem.
Kirkelig maktkamp
«Du ser splinten i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget», heter det i bibelverset. «Du ser splinten i bjelken, men ikke bror din i øyet», lyder den nordnorske vitsen over det samme. I «Tvil» er begge deler hovedbudskap. Teaterstykket handler ikke bare om sosial samvittighet, skyld eller uskyld. Det handler også om maktspill og hersketeknikker og å gå bak andres rygg. Der den amerikanske originalversjonen av stykket og filmen med Meryl Streep og Philip Seymour Hoffman etterlot tvetydighet om Fader Flynns skyld, går den norske teaterversjonen langt i å antyde at han er uskyldig – et offer for søster Aloysius’ renkespill.
Vite får vi aldri. Men det er heller ikke nødvendigvis poenget. «Tvil» belyser motsetningene mellom den åpne kirke med et budskap om kjærlighet og medfølelse, og den lukkede kirke med bud om regler og straff. Slik blir dramaet større enn det rene menneskelige drama.
Premiere var på Det Norske Teatret 24.02.2011. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen dagen etter.
Sterk, stram maktkamp.
Tvetydighet
«Tvil» etterlater ingen tvil om at det er forskjell på å tro og å vite.
TEATER: Året er 1964; det året Lyndon B. Johnson skriver under på USAs borgerrettighetslov og Martin Luther King får fredsprisen. John F. Kennedy ble skutt året før. Over store deler av USA foregår opprør, demonstrasjoner, marsjer for like rettigheter for hvite og svarte, lynsjinger og rettssaker.
På en katolsk skole i New Yorks fattigste (og svarteste) bydel, The Bronx, mistenker den hvite nonnerektoren at den hvite presten har forgrepet seg på skolens første svarte elev.
Sterke personligheter
Med «Tvil» gjør Hans Petter Moland sin første regi for teater. Han har filmens formspråk med seg. «Tvil» tegnes med lys i mørke. Scenografien er klosternakent streng og minimalistisk. Det samme er kostymene, religiøst svart, uniformerte. Ansiktsuttrykk vektlegges.
Hver av de fire skikkelsene har fått hvert sitt kroppsspråk som understreker deres ulike personlighetstrekk. Den ivrige, naive og godhjertede søster James (Kittelsen). Den moderlige omsorgspersonen med meningers mot (Mungai). Den ydmyke, men åpne presten (Tindberg). Den stivnakkede, autoritære rektoren (Riise). Samtlige yter sine roller rettferdighet, og John Patrick Shanleys svært velskrevne manus – levende godt oversatt av Maria Tryti Vennerød - har replikker som er like presise som de kroppslige uttrykkene. Så tydelig er det hvilke ord som tilhører hvem at man nesten kunne revet replikkene ut av sin sammenheng, skrevet dem på lapper og latt publikum gjette hvilken stemme som skal si dem.
Kirkelig maktkamp
«Du ser splinten i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget», heter det i bibelverset. «Du ser splinten i bjelken, men ikke bror din i øyet», lyder den nordnorske vitsen over det samme. I «Tvil» er begge deler hovedbudskap. Teaterstykket handler ikke bare om sosial samvittighet, skyld eller uskyld. Det handler også om maktspill og hersketeknikker og å gå bak andres rygg. Der den amerikanske originalversjonen av stykket og filmen med Meryl Streep og Philip Seymour Hoffman etterlot tvetydighet om Fader Flynns skyld, går den norske teaterversjonen langt i å antyde at han er uskyldig – et offer for søster Aloysius’ renkespill.
Vite får vi aldri. Men det er heller ikke nødvendigvis poenget. «Tvil» belyser motsetningene mellom den åpne kirke med et budskap om kjærlighet og medfølelse, og den lukkede kirke med bud om regler og straff. Slik blir dramaet større enn det rene menneskelige drama.
Premiere var på Det Norske Teatret 24.02.2011. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen dagen etter.
Thursday, February 24, 2011
Februar 2011: Griseflaks
«Griseflaks – Stilett forteller oljeeventyret» av Hanne T. Asheim. Oslo Nye Teaterkjelleren. Med: Kabaretgruppa Stilett. Regi: Karina Aase.
Politisk latterbrøl.
TERNING: FEM
Et stort stykke Norge
I oljeeventyret er kabaretgruppa Stilett prinsessene som ingen kunne målbinde.
KABARET: Hva skal Norge leve av den dagen oljen tar slutt? Vel, si det. Kabaretkvinnene i Stilett burde i alle fall ikke ha problemer med å skaffe seg arbeid: Dette er tenkende artister med timing, tæl og talenter.
Godt samarbeid
Stilett er et samarbeidsprosjekt med høyere ambisjoner enn hæler. De sju damene står på like fot og opptrer vekselvis som soloartister, i duokonstellasjoner, triokonstellasjoner og så videre opp til septetten. Hege Eide Vik, Johanne Hagen, Anne Cecilie Røsjø Kvammen, Liv Anna Hagen, Karin Kilden, Anna-Karin Lindgren og Anne Marte Slinning er alle sammen profesjonelle sangere med musikkutdanning. Det høres, men i «Griseflaks» viser de også skuespillertalenter.
Regissør Karina Aase har komisk teft og evne til å veksle mellom det tydelige og det tvetydige, og det imponerer hvor mye hun kan få rom for på Teaterkjellerens intime scene.
Men den som skal ha aller størst ære for «Griseflaks» er forfatteren. Komiprisvinner Hanne T. Asheim, som også tidligere har skrevet for Stilett og dessuten blant annet for Lene Kongsvik Johansen, Simon & Stig og Linn Skåber, har skapt et veldreid manus med god dramaturgisk utvikling og mye moro, innbakt relevante fakta og refleksjon.
Norsk på nytt
«Griseflaks» handler om Norge, rike, selvtilfredse, bortskjemte Norge, eller, som damene synger: «Verdens beste land å bli på tjukken i». Det handler om luksusproblemer og om problematisk luksus i landet som eksporterer olje og Fredrik Skavlan, og som importerer bananskrellere. Ja, så oppdatert er det.
Vi snakker om humor i slekt med «Nytt på nytt», Simon & Stig, Opplysningskontoret, Are Kalvø og Else Michelet: Samfunnssatire med slagkraft og uten frykt for tøv. Monty Python spores i kabaretens fattigfarfarharselas og og i andre innslag kan man se for seg tøffe, tydelige damer som Anne-Kat Hærland, Kvinner på Randen, Ingrid Bjørnov og Asbjørnsen & Joh.
Faktatetthet, kloke skråbetraktninger, musikalske prestasjoner og absurde tåpeligheter konkurrerer ikke, men samarbeider i å gjøre «Griseflaks» til den festlige fulltrefferen den er. Det skyldes absolutt ikke flaks. Det skyldes store evner og hardt arbeid.
Premiere var på Oslo Nye Teater, Centralteatret, Teaterkjelleren 17.02.2011.
Politisk latterbrøl.
TERNING: FEM
Et stort stykke Norge
I oljeeventyret er kabaretgruppa Stilett prinsessene som ingen kunne målbinde.
KABARET: Hva skal Norge leve av den dagen oljen tar slutt? Vel, si det. Kabaretkvinnene i Stilett burde i alle fall ikke ha problemer med å skaffe seg arbeid: Dette er tenkende artister med timing, tæl og talenter.
Godt samarbeid
Stilett er et samarbeidsprosjekt med høyere ambisjoner enn hæler. De sju damene står på like fot og opptrer vekselvis som soloartister, i duokonstellasjoner, triokonstellasjoner og så videre opp til septetten. Hege Eide Vik, Johanne Hagen, Anne Cecilie Røsjø Kvammen, Liv Anna Hagen, Karin Kilden, Anna-Karin Lindgren og Anne Marte Slinning er alle sammen profesjonelle sangere med musikkutdanning. Det høres, men i «Griseflaks» viser de også skuespillertalenter.
Regissør Karina Aase har komisk teft og evne til å veksle mellom det tydelige og det tvetydige, og det imponerer hvor mye hun kan få rom for på Teaterkjellerens intime scene.
Men den som skal ha aller størst ære for «Griseflaks» er forfatteren. Komiprisvinner Hanne T. Asheim, som også tidligere har skrevet for Stilett og dessuten blant annet for Lene Kongsvik Johansen, Simon & Stig og Linn Skåber, har skapt et veldreid manus med god dramaturgisk utvikling og mye moro, innbakt relevante fakta og refleksjon.
Norsk på nytt
«Griseflaks» handler om Norge, rike, selvtilfredse, bortskjemte Norge, eller, som damene synger: «Verdens beste land å bli på tjukken i». Det handler om luksusproblemer og om problematisk luksus i landet som eksporterer olje og Fredrik Skavlan, og som importerer bananskrellere. Ja, så oppdatert er det.
Vi snakker om humor i slekt med «Nytt på nytt», Simon & Stig, Opplysningskontoret, Are Kalvø og Else Michelet: Samfunnssatire med slagkraft og uten frykt for tøv. Monty Python spores i kabaretens fattigfarfarharselas og og i andre innslag kan man se for seg tøffe, tydelige damer som Anne-Kat Hærland, Kvinner på Randen, Ingrid Bjørnov og Asbjørnsen & Joh.
Faktatetthet, kloke skråbetraktninger, musikalske prestasjoner og absurde tåpeligheter konkurrerer ikke, men samarbeider i å gjøre «Griseflaks» til den festlige fulltrefferen den er. Det skyldes absolutt ikke flaks. Det skyldes store evner og hardt arbeid.
Premiere var på Oslo Nye Teater, Centralteatret, Teaterkjelleren 17.02.2011.
Monday, February 14, 2011
Februar 2011: Peder Påske
«Peder Påske» av Gunnar Staalesen. Den Nationale Scene. Med: Bjørn Willberg Andersen, Frode Rasmussen, Jon Ketil Johnsen, Eirik del Barco Soleglad, m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes. Musikk av: Atle Halstensen, Karianne Jæger og Tarjei Vatne.
Lokalt og vel så det.
Bergen, Europa
Bergen er en by i Europa. «Peder Påske» hyller både egenarten og fellesskapet.
TEATER: Bergenskomedien er en egen sjanger i norsk teater. Den er som regel lagt til den tid da handelsbyen Bergen var Norges økonomiske kraftsenter. Grunnholdningen er en blanding av nostalgi, initiativ, mindreverdighetskompleks og stormannsgalskap. Rollegalleriet tilhører borgerskapet, inkludert utskudd som enten ikke forstår kodene eller ikke vil gjøre det. Målgruppa er alle som mener norgeshistoriens største tabbe var å legge hovedstaden til Oslo. Vokabularet er frodig og humoren går seg fra det allmenne via Holberg-hyllester til referanser som er så lokale at man helst bør skarre på r-ene for å få fullt utbytte av dem.
Dypt og vidt
Disse sjangerkravene er oppfylt også i «Peder Påske», som Gunnar Staalesen har basert på Hans Wiers-Jenssens «Krøniker fra den gamle by». Men Staalesens påskesaga går både dypere og bredere enn Wiers-Jenssens bergenske lystspill «Jan Herwitz», som ble satt opp på DNS i 2009. I sitt persongalleri har «Peder Påske» inkludert et frieri til oss som er geografisk forpliktet til å påpeke at bergensborgerskapet baserte sin rikdom på fisk nordfra – Harstad-familien Dundas (som i Ad...). Her er også en spansk frue, en tjuvaktig spåkone, en tjuagutt med kunstnerambisjoner og en harlekinsk trubadurfigur, så utskuddkvoten er mer enn tilstrekkelig fylt opp. Dette – og hendelser vi ikke skal røpe - gjør det sosiale perspektivet i «Peder Påske» videre og dypere enn man kan vente av sjangeren.
Europeisk
Svein Sturla Hungnes regi låner fritt fra europeiske gateteatertradisjoner, noe som på en og samme tid oppleves som oppdatert, (Hansa)tidsriktig og som en markør på Bergens spesielle stilling som Norges mest europeiske by; «eg e’kje fra Norge, eg e’fra Bergen». Den samme kosmopolitiske holdningen gjenspeiles i Atle Halstensen, Karianne Jæger og Tarjei Vatnes musikk. Men uttrykket trekker også «Peder Påske» noe vekk fra den jordnære bergenssjarmen Gunnar Staalesens manus har. Ikke alle skuespillerne finner seg til rette med en så teatralsk stil, og et flertall framstår som stive og manierte. Frode Rasmussen (med sin Dario Fo-erfaring), Eirik del Barco Soleglad (med store gjøglertalenter) og Bjørn Willberg Andersen (en helstøpt Harlekin) løfter nivået.
Premiere var i Bergen 12.02.2011
Lokalt og vel så det.
Bergen, Europa
Bergen er en by i Europa. «Peder Påske» hyller både egenarten og fellesskapet.
TEATER: Bergenskomedien er en egen sjanger i norsk teater. Den er som regel lagt til den tid da handelsbyen Bergen var Norges økonomiske kraftsenter. Grunnholdningen er en blanding av nostalgi, initiativ, mindreverdighetskompleks og stormannsgalskap. Rollegalleriet tilhører borgerskapet, inkludert utskudd som enten ikke forstår kodene eller ikke vil gjøre det. Målgruppa er alle som mener norgeshistoriens største tabbe var å legge hovedstaden til Oslo. Vokabularet er frodig og humoren går seg fra det allmenne via Holberg-hyllester til referanser som er så lokale at man helst bør skarre på r-ene for å få fullt utbytte av dem.
Dypt og vidt
Disse sjangerkravene er oppfylt også i «Peder Påske», som Gunnar Staalesen har basert på Hans Wiers-Jenssens «Krøniker fra den gamle by». Men Staalesens påskesaga går både dypere og bredere enn Wiers-Jenssens bergenske lystspill «Jan Herwitz», som ble satt opp på DNS i 2009. I sitt persongalleri har «Peder Påske» inkludert et frieri til oss som er geografisk forpliktet til å påpeke at bergensborgerskapet baserte sin rikdom på fisk nordfra – Harstad-familien Dundas (som i Ad...). Her er også en spansk frue, en tjuvaktig spåkone, en tjuagutt med kunstnerambisjoner og en harlekinsk trubadurfigur, så utskuddkvoten er mer enn tilstrekkelig fylt opp. Dette – og hendelser vi ikke skal røpe - gjør det sosiale perspektivet i «Peder Påske» videre og dypere enn man kan vente av sjangeren.
Europeisk
Svein Sturla Hungnes regi låner fritt fra europeiske gateteatertradisjoner, noe som på en og samme tid oppleves som oppdatert, (Hansa)tidsriktig og som en markør på Bergens spesielle stilling som Norges mest europeiske by; «eg e’kje fra Norge, eg e’fra Bergen». Den samme kosmopolitiske holdningen gjenspeiles i Atle Halstensen, Karianne Jæger og Tarjei Vatnes musikk. Men uttrykket trekker også «Peder Påske» noe vekk fra den jordnære bergenssjarmen Gunnar Staalesens manus har. Ikke alle skuespillerne finner seg til rette med en så teatralsk stil, og et flertall framstår som stive og manierte. Frode Rasmussen (med sin Dario Fo-erfaring), Eirik del Barco Soleglad (med store gjøglertalenter) og Bjørn Willberg Andersen (en helstøpt Harlekin) løfter nivået.
Premiere var i Bergen 12.02.2011
Februar 2011: I gode og galne dager
«I gode og galne dager» av Kingsley Day og Philip Lazebnik, oversatt av Pål Magnor Kvammen. Stavangeren. Med: Christine Hope og Dag Schreiner. Regi: Torfinn Nag og Pål Magnor Kvammen.
Masete moro.
TERNING: FIRE
Farse i full fart
«I gode og galne dager» er en hektisk hinderløype gjennom humorklisjeenes hotellrom.
FARSE: To skuespillere, ti roller, åtte parykker og 74 kostymeskift gjør «I gode og galne dager» (originaltittel «Tour de farce») til en svingdørfarse med svært høyt tempo.
Timingen er ikke helt uten problemer, men skiftene går stort sett smertefritt, ofte assistert av at dialog finner sted i korridor, skap, på bad eller under seng – der vi ikke kan se den som snakker, men må identifisere ut fra dialekt og stemmebruk. Andre forhalingstaktikker er også velbrukt – noen ganger med det resultat at komikken øker, andre ganger at den tværes ut – men både Christine Hope og Dag Schreiner har kondisjon og bredde til å holde styr på de ti rollefigurene i de to timene farsen varer.
Stedet er et hotellrom, møblert med en dobbeltseng og et skap, og med dører til bad, korridor og tilstøtende rom. Her bor ekteparet Åse (Hope) og Arne Lycke (Schreiner). Han har vært så opptatt med å skrive bok om det perfekte ekteskap at han har glemt å pleie sitt eget. Nå er paret på skilsmissens rand, men later som ingenting for å tjene penger på boka. Det hjelper ikke at hennes ekskjæreste statsråden (Schreiner) har fått naborommet, at en skruppelløs tv-journalist (Hope) bor tvers over gangen, at en kameramann (Schreiner) gjemmer seg i skapet, eller at hotellstaben (Hope & Schreiner) knapt er i stand til å utføre de enkleste oppgaver. En statsrådelskerinne (Hope), en statsrådfrue (Schreiner) og en nonne (Hope) gjør ensemblet – og komplikasjonene - komplett.
Manus er kyndig oversatt til norsk av Kvammen, og har unngått de største platthetene, selv om «I gode og galne dager» heller ikke kan kalles elegant. Til det er skikkelsene for grunne og problemene for karikerte. Farsens største sjangerproblem er at det er lettere å utvikle innviklede forviklinger enn å avvikle de samme forviklingene. Avsløringen blir sjelden like morsom som forsøkene på tilsløring. «I gode og galne dager» løser problemet gjennom å holde tempoet like hektisk hyperaktivt gjennom hele forestillingen, helt fram til en heller brå avslutning.
Premiere var på Stavangeren 09.02.2011.
Masete moro.
TERNING: FIRE
Farse i full fart
«I gode og galne dager» er en hektisk hinderløype gjennom humorklisjeenes hotellrom.
FARSE: To skuespillere, ti roller, åtte parykker og 74 kostymeskift gjør «I gode og galne dager» (originaltittel «Tour de farce») til en svingdørfarse med svært høyt tempo.
Timingen er ikke helt uten problemer, men skiftene går stort sett smertefritt, ofte assistert av at dialog finner sted i korridor, skap, på bad eller under seng – der vi ikke kan se den som snakker, men må identifisere ut fra dialekt og stemmebruk. Andre forhalingstaktikker er også velbrukt – noen ganger med det resultat at komikken øker, andre ganger at den tværes ut – men både Christine Hope og Dag Schreiner har kondisjon og bredde til å holde styr på de ti rollefigurene i de to timene farsen varer.
Stedet er et hotellrom, møblert med en dobbeltseng og et skap, og med dører til bad, korridor og tilstøtende rom. Her bor ekteparet Åse (Hope) og Arne Lycke (Schreiner). Han har vært så opptatt med å skrive bok om det perfekte ekteskap at han har glemt å pleie sitt eget. Nå er paret på skilsmissens rand, men later som ingenting for å tjene penger på boka. Det hjelper ikke at hennes ekskjæreste statsråden (Schreiner) har fått naborommet, at en skruppelløs tv-journalist (Hope) bor tvers over gangen, at en kameramann (Schreiner) gjemmer seg i skapet, eller at hotellstaben (Hope & Schreiner) knapt er i stand til å utføre de enkleste oppgaver. En statsrådelskerinne (Hope), en statsrådfrue (Schreiner) og en nonne (Hope) gjør ensemblet – og komplikasjonene - komplett.
Manus er kyndig oversatt til norsk av Kvammen, og har unngått de største platthetene, selv om «I gode og galne dager» heller ikke kan kalles elegant. Til det er skikkelsene for grunne og problemene for karikerte. Farsens største sjangerproblem er at det er lettere å utvikle innviklede forviklinger enn å avvikle de samme forviklingene. Avsløringen blir sjelden like morsom som forsøkene på tilsløring. «I gode og galne dager» løser problemet gjennom å holde tempoet like hektisk hyperaktivt gjennom hele forestillingen, helt fram til en heller brå avslutning.
Premiere var på Stavangeren 09.02.2011.
Tuesday, February 8, 2011
Februar 2011: The Producers
«The Producers» av Mel Brooks og Thomas Meehan. Oslo Nye Centralteatret. Med: Anders Hatlo, Jan Martin Johnsen, Hilde Louise Asbjørnsen m.fl. Regi: Anders Algaard.
Glam, glede, glød og gøy.
TERNING: FEM
Hemningsløs Hitlerhumor
Det finnes ingenting man ikke kan fleipe med. Når man gjør det så godt som dette.
MUSIKAL: En regnskapsfører og en teaterprodusent med pengeproblemer legger en innviklet plan: De skal sette opp en musikal som garantert vil gå med gedigent underskudd. Slik kan de lure til seg penger og bli rike. Det de ikke har regnet med er at homohumormusikalen «Det våres for Hitler» skal slå an.
New York, New York
Undertegnede så originalmusikalen på Broadway, der den var en enorm suksess - og det med god grunn. Ikke bare ble den spilt av et uvanlig kompetent ensemble ledet av Nathan Lane og Matthew Broderick, i en regi som var akkurat passe frodig og akkurat passe stram. Miljøet og skikkelsene i musikalen kunne heller ikke vært funnet i noe annet sted i verden. Som new yorkeren og komikeren Lenny Bruce en gang sa det; er du fra New York er du jødisk, selv om du ikke er det. Han kunne like gjerne ha sagt at om du hører til New Yorks teaterverden, er du homofil mann, selv om du verken er homofil eller mann. Referansene er så innbakt i byens kultur at metanivåene blir åpenbare. Balansen mellom politisk korrekt og lite politisk korrekt gir fallhøyde og snert og det er for eksempel klart for hver eneste publikummer at også provokasjonsprodusent Max Bialystock (Hatlo) selv er jødisk. Denne kulturforståelsen blir ikke med når «The Producers» krysser Atlanteren. Det demper satiredimensjonen og tar vekk sjokkeffekt.
Herlig, herlig
Utover dette lykkes regissør Anders Algaard i å flytte Broadway til intime Oslo Nye. Typetegning, scenografi, kostymer og vitser er i tråd med den opprinnelige utgaven, og et ensemble i storform spiller musikalen som lystig komedie. Jan Martin Johnsen er herlig nyansert som nevrotikerkarikatur. Anders Hatlo viser herlig kynisme som showbizkarikatur. Hilde Louise Asbjørnsen er herlig fortryllende som deiligkarikatur, Geir Kvarme herlig vidunderlig overdådig som homokarikatur og Ivar Nørve bare tvers igjennom herlig som forrykt nazistdramatiker. Med eget dueslag. For mye av det gode blir bare bedre og bedre.
Premiere var på Oslo Nye Teater 03.02.2011.
Glam, glede, glød og gøy.
TERNING: FEM
Hemningsløs Hitlerhumor
Det finnes ingenting man ikke kan fleipe med. Når man gjør det så godt som dette.
MUSIKAL: En regnskapsfører og en teaterprodusent med pengeproblemer legger en innviklet plan: De skal sette opp en musikal som garantert vil gå med gedigent underskudd. Slik kan de lure til seg penger og bli rike. Det de ikke har regnet med er at homohumormusikalen «Det våres for Hitler» skal slå an.
New York, New York
Undertegnede så originalmusikalen på Broadway, der den var en enorm suksess - og det med god grunn. Ikke bare ble den spilt av et uvanlig kompetent ensemble ledet av Nathan Lane og Matthew Broderick, i en regi som var akkurat passe frodig og akkurat passe stram. Miljøet og skikkelsene i musikalen kunne heller ikke vært funnet i noe annet sted i verden. Som new yorkeren og komikeren Lenny Bruce en gang sa det; er du fra New York er du jødisk, selv om du ikke er det. Han kunne like gjerne ha sagt at om du hører til New Yorks teaterverden, er du homofil mann, selv om du verken er homofil eller mann. Referansene er så innbakt i byens kultur at metanivåene blir åpenbare. Balansen mellom politisk korrekt og lite politisk korrekt gir fallhøyde og snert og det er for eksempel klart for hver eneste publikummer at også provokasjonsprodusent Max Bialystock (Hatlo) selv er jødisk. Denne kulturforståelsen blir ikke med når «The Producers» krysser Atlanteren. Det demper satiredimensjonen og tar vekk sjokkeffekt.
Herlig, herlig
Utover dette lykkes regissør Anders Algaard i å flytte Broadway til intime Oslo Nye. Typetegning, scenografi, kostymer og vitser er i tråd med den opprinnelige utgaven, og et ensemble i storform spiller musikalen som lystig komedie. Jan Martin Johnsen er herlig nyansert som nevrotikerkarikatur. Anders Hatlo viser herlig kynisme som showbizkarikatur. Hilde Louise Asbjørnsen er herlig fortryllende som deiligkarikatur, Geir Kvarme herlig vidunderlig overdådig som homokarikatur og Ivar Nørve bare tvers igjennom herlig som forrykt nazistdramatiker. Med eget dueslag. For mye av det gode blir bare bedre og bedre.
Premiere var på Oslo Nye Teater 03.02.2011.
Februar 2011: Jungelboken
«Jungelboken» av Rudyard Kipling, dramatisert av Vidar Magnussen, Chat Noir/DNS/Taran. Med: Geir Morstad, Kjærand Moe, Erik Wenberg Jacobsen, Hilde Lyrån m.fl. Regi: Trond Lie. Musikalsk ansvarlig: Øystein Lund Olafsen.
Hygge i jungelen.
TERNING: FIRE
Frodig jungel
2011-utgaven av «Jungelboken» er et jungeleventyr med mye å se på og mindre å tenke over.
MUSIKAL: Hans Petter Harboes eventyrlige kulisser, Lisbeth Naruds fantasifulle kostymer og dansegruppa Absences spreke dans er de tre aller beste grunnene til å se «Jungelboken» på Chat Noir. Både dans, kostymer og scenografi kan beskrives som frodige, detaljrike og lekne jungelplanter som gir øynene mye å hygge seg med. Ørene får også sitt gjennom en musikalsk hitsamling med (i hovedsak) kjente melodier og nyskrevne tekster. Teksten virker mindre gjennomarbeidet, og mange av replikkene er direkte stive.
På forhånd var det annonsert at denne «Jungelboken» skulle ta for seg miljøperspektivet. Shere Khan er slett ikke lenger jungelens farligste dyr; det er det mennesket som er, med sin inngripen og sine ødeleggelser. Poenget gjentas flere ganger gjennom forestillingen, men det oppleves likevel som underspilt og lite vesentlig i historiens gang. Fortellingen om Mowgli følger, i stor grad, samme mal som i Disney-tegnefilmen, og overraskelsene er få.
Når det er sagt, er dette en underholdende «Jungelbok». Tre unge gutter bytter på rollen som Mowgli: Skage Lem, Eiric Mubarak Lien og Alex Bermann. Lem hadde oppgaven under premieren, og han klarte seg mer enn fint mot voksne, profesjonelle skuespillere, med sjarm og koordinasjon og innlevelse. Kameleonen Keme (en overbevisende irriterende Sturla Berg Johansen) er en ny figur, lagt til av dramatiker Magnussen og fulgt tett opp av regissør Lie, og han fungerer som en komisk effekt både i kroppsbruk og ordbruk. Det samme gjør de to sultne og til tider grinete gribbene spilt av Simon Andersen og Hilde Lyrån, som er tildelt de morsomste og mest utvungne av replikkene i forestillingen, samt den mest konsekvente kroppsbruken. Geir Morstad er elskelig som bjørnen Baloo, og samspillet mellom ham og Kjærand Moes panter Bagheera utgjør en kostelig bihistorie vi godt kunne fått sett enda mer til.
Premiere var på Chat Noir 02.02.2011. En tidligere versjon med andre skuespillere har vært vist på DNS i Bergen.
Hygge i jungelen.
TERNING: FIRE
Frodig jungel
2011-utgaven av «Jungelboken» er et jungeleventyr med mye å se på og mindre å tenke over.
MUSIKAL: Hans Petter Harboes eventyrlige kulisser, Lisbeth Naruds fantasifulle kostymer og dansegruppa Absences spreke dans er de tre aller beste grunnene til å se «Jungelboken» på Chat Noir. Både dans, kostymer og scenografi kan beskrives som frodige, detaljrike og lekne jungelplanter som gir øynene mye å hygge seg med. Ørene får også sitt gjennom en musikalsk hitsamling med (i hovedsak) kjente melodier og nyskrevne tekster. Teksten virker mindre gjennomarbeidet, og mange av replikkene er direkte stive.
På forhånd var det annonsert at denne «Jungelboken» skulle ta for seg miljøperspektivet. Shere Khan er slett ikke lenger jungelens farligste dyr; det er det mennesket som er, med sin inngripen og sine ødeleggelser. Poenget gjentas flere ganger gjennom forestillingen, men det oppleves likevel som underspilt og lite vesentlig i historiens gang. Fortellingen om Mowgli følger, i stor grad, samme mal som i Disney-tegnefilmen, og overraskelsene er få.
Når det er sagt, er dette en underholdende «Jungelbok». Tre unge gutter bytter på rollen som Mowgli: Skage Lem, Eiric Mubarak Lien og Alex Bermann. Lem hadde oppgaven under premieren, og han klarte seg mer enn fint mot voksne, profesjonelle skuespillere, med sjarm og koordinasjon og innlevelse. Kameleonen Keme (en overbevisende irriterende Sturla Berg Johansen) er en ny figur, lagt til av dramatiker Magnussen og fulgt tett opp av regissør Lie, og han fungerer som en komisk effekt både i kroppsbruk og ordbruk. Det samme gjør de to sultne og til tider grinete gribbene spilt av Simon Andersen og Hilde Lyrån, som er tildelt de morsomste og mest utvungne av replikkene i forestillingen, samt den mest konsekvente kroppsbruken. Geir Morstad er elskelig som bjørnen Baloo, og samspillet mellom ham og Kjærand Moes panter Bagheera utgjør en kostelig bihistorie vi godt kunne fått sett enda mer til.
Premiere var på Chat Noir 02.02.2011. En tidligere versjon med andre skuespillere har vært vist på DNS i Bergen.
Wednesday, February 2, 2011
Januar 2011: Haugtussa
«Haugtussa» av Arne Garborg, dramatisert av Sigrid Strøm Reibo, Aleksander Manotskov og Njål Helge Mjøs. Rogaland Teater. Med: Maria Dommersnes Ramvi, Mads Sjøgård Pettersen, Gretelill Tangen m.fl. Regi: Sigrid S. Reibo. Ny musikk av: Aleksander Manotskov.
Lyrisk og leken.
Den ene alene
Som teater er «Haugtussa» en stemningsfull saga om ensomhet.
MUSIKKTEATER: Rogaland Teater kaller det en «skillingsviseopera». De har satt sammen rundt tjue av Garborgs dikt fra diktsyklusen om Veslemøy (Ramvi), den synske jenta som ikke passer inn blant menneskene (her representert ved koret) og som trives bedre alene, ute på de åpne heiene (billedgjort gjennom bruk av jærstoler). Så forelsker hun seg, og plutselig er ikke naturen nok. Med kjærlighetssorgen kommer også en sorg over den ensomheten hun tidligere trivdes i, og hennes motvilje mot å lære seg de sosiale kodene blir til desperasjon over at hun ikke kan dem.
Regissør Sigrid Strøm Reibo, som selv har dramatisert diktsyklusen ved hjelp av Njål Helge Mjøs og komponist Aleksander Manotskov, har klokelig valgt en fysisk fortellerform der døren til diktene åpnes gjennom dans. Oleg Glusjkovs poetiske koreografi formidler følelsene i Veslemøy og de stemningene hun møter i samspill med de andre; et mangehodet samfunnssymbol i form av et dansende kor der få individuelle særtrekk har gjennomslag. Kontrasten til hovedpersonens insisterende individualitet er stor. Maria Dommersnes Ramvi har den riktige utstrålingen for rollen, en miks av skjør sårbarhet og trass, drivhusblomst og villfugl.
Veslemøys annerledeshet understrekes gjennom en uvanlig instrumentkombinasjon av trekkspill, bratsj og perkusjon. Musikken de framfører er nyskrevet av Aleksander Manotskov, og den er original også i ordets andre betydning; med inspirasjon dels fra skillingsvisene, dels fra norsk og russisk folkemusikk, dels fra samtidsmusikken. Glusjkovs koreografi er samtidig tvers igjennom, informasjonsrik, følsom og multifasettert, ispedd komikk og klovneri.
Premiere var på Rogaland Teater 29.01.2011.
Lyrisk og leken.
Den ene alene
Som teater er «Haugtussa» en stemningsfull saga om ensomhet.
MUSIKKTEATER: Rogaland Teater kaller det en «skillingsviseopera». De har satt sammen rundt tjue av Garborgs dikt fra diktsyklusen om Veslemøy (Ramvi), den synske jenta som ikke passer inn blant menneskene (her representert ved koret) og som trives bedre alene, ute på de åpne heiene (billedgjort gjennom bruk av jærstoler). Så forelsker hun seg, og plutselig er ikke naturen nok. Med kjærlighetssorgen kommer også en sorg over den ensomheten hun tidligere trivdes i, og hennes motvilje mot å lære seg de sosiale kodene blir til desperasjon over at hun ikke kan dem.
Regissør Sigrid Strøm Reibo, som selv har dramatisert diktsyklusen ved hjelp av Njål Helge Mjøs og komponist Aleksander Manotskov, har klokelig valgt en fysisk fortellerform der døren til diktene åpnes gjennom dans. Oleg Glusjkovs poetiske koreografi formidler følelsene i Veslemøy og de stemningene hun møter i samspill med de andre; et mangehodet samfunnssymbol i form av et dansende kor der få individuelle særtrekk har gjennomslag. Kontrasten til hovedpersonens insisterende individualitet er stor. Maria Dommersnes Ramvi har den riktige utstrålingen for rollen, en miks av skjør sårbarhet og trass, drivhusblomst og villfugl.
Veslemøys annerledeshet understrekes gjennom en uvanlig instrumentkombinasjon av trekkspill, bratsj og perkusjon. Musikken de framfører er nyskrevet av Aleksander Manotskov, og den er original også i ordets andre betydning; med inspirasjon dels fra skillingsvisene, dels fra norsk og russisk folkemusikk, dels fra samtidsmusikken. Glusjkovs koreografi er samtidig tvers igjennom, informasjonsrik, følsom og multifasettert, ispedd komikk og klovneri.
Premiere var på Rogaland Teater 29.01.2011.
Subscribe to:
Posts (Atom)
