Bakgrunnsartikkel: Eugene O'Neill

Et liv etter døden

«Exorcism» er stykket Eugene O'Neill trodde han hadde ødelagt. Nå har det gjenoppstått.

DRAMA: Kan alt du har etterlatt deg offentliggjøres etter din død, bare du er kjent nok? Nansens etterlatte nakenbilder så offentlighetens lys. Nå blir teaterstykket Eugene O'Neill ville ødelegge for alltid trykket opp.

«EXORCISM» er basert på historien om Eugene O'Neills eget selvmordsforsøk. I januar 1912 var O'Neill 24 år, alkoholisert, deprimert, arbeidsledig og blakk. Han lå i konflikt med foreldrene og i konflikt med kona. Kathleen O'Neill hadde lenge nektet skilsmisse, men brått aksepterte hun, på en betingelse: Han måtte begå utroskap med vitner til stede.
O'Neill gikk på horehus. To kamerater av ham så på.
Ydmykende, sa han etterpå. Få dager etter tok han en dødelig dose sovemedisin.
Kompisen han delte rom med reddet ham. Eugene O'Neill følte at han hadde fått en ny sjanse. Han bestemte seg for å gjøre opp med sine foreldre. Faren James, en av USAs mest kjente skuespillere på den tiden, skaffet ham jobb i teatertruppen han selv var med i. Skilsmissen gikk igjennom. Livet fortsatte, og O'Neill begynte å skrive.

SJU ÅR ETTER brukte han opplevelsen som grunnlag for en enakter han kalte «Exorcism», som altså betyr «eksorsisme» eller «åndeutdrivelse». Frikompaniet Provincetown Players spilte det. Så ombestemte O'Neill seg. Han ba teatergruppa returnere samtlige manus, og han ødela hvert eksemplar da han mottok det. I et brev til bokhandleren Frank Shay i 1922 skrev han at det var ødelagt. «Jo tidligere minnet om det dør, jo bedre», la han til.
Det viste seg at han tok feil. Agnes Boulton, som han var gift med da han skrev stykket, hadde lurt unna minst ett eksemplar. Etter skilsmissen sendte hun det til filmforfatteren Philip Yordan. «Noe du sa du ville likt å ha», skrev hun på konvolutten. Det var i Yordans dødsbo at stykket ble funnet tidligere i år. Yale University Press kjøpte det og skal gi det ut.

HVORFOR TRAKK han det tilbake? Biografene har to teorier: Enten var han ikke fornøyd med teksten, eller så ville han tekkes sin far. James O'Neill var døende i 1920, og han og sønnen sto hverandre nærere enn før.
Var «Exorcism» så pinefullt privat at det ble ødelagt av den grunn? Kanskje. Men det var ikke uvanlig at Eugene O'Neill ødela tekster han mente ikke holdt mål. Han rev også i stykker to andre stykker han skrev i 1919, «Honor among the Bradleys» og «The Trumpet». Han trodde at tre stykker han hadde skrevet i 1914, «Abortion», «The Movie Man» og «Servitude» var ødelagt, men glemte at han hadde levert kopier til opphavsrettighetsregistret.
Mot slutten av sitt liv brant han også flere halvferdige manus, da han skjønte han ikke ville klare å fullføre dem.

EUGENE O'NEILL skrev om de fleste tekstene sine før han sa seg fornøyd. Noen ganger ble de oppført i foreløpige versjoner for å se om de fungerte på scenen, før han trakk dem tilbake og redigerte dem om. For eksempel ble «Anna Christie» vist som «Chris Christophersen»; en kladd O'Neill var tilstrekkelig fornøyd med til at han inkluderte den i samlinger sammen med den ferdige utgaven.
Etter å ha lest «Exorcism» er det lett å se at novellen «Tomorrow» er en omskrevet utgave av det. Miljøet, personene, deler av plottet og deler av dialogen er gjenbrukt, men historien har fått et annet tyngdepunkt og en annen slutt. Dessuten er oppstandelses- eller renselsestemaet, der et alvorlig nederlag danner et brudd med fortiden og markerer en ny start, et tema som dukker opp i mange andre av O’Neills dramaer. Miljøet ser vi igjen i «Chris Christophersen», «Anna Christie» og «Ismannen kommer», bipersonene i «Gorillaen» og «Glencairn»-serien.

O'NEILL brukte sin egen personlige historie i sin kunst, lenge før det ble moderne.
«The Straw» er basert på hans kamp mot tuberkulose, «Welded» på hans ekteskapsproblemer, mens «Lang dags ferd mot natt» ligger berømt nært hans forhold til foreldrene og broren: Morens morfinmisbruk, faren og sønnenes egoisme, drikking og mangel på retning i livet. Unge Eugenes egen tuberkulose er en katalysator for handlingen.
«Lang dags ferd...» var så personlig at han ikke ville ha det vist før tidligst 25 år etter sin død. Det ble ikke respektert. Bare to år gikk før enken Carlotta solgte det, og nå regnes det ikke bare blant O'Neills hovedverk, men som ett av amerikansk dramas mest betydelige stykker.

«EXORCISM» holder langt fra samme kvalitet som «Lang dags ferd mot natt». Det virker uferdig, stivt og naivt. Men flere dialogpartier flyter godt, og enkeltreplikker viser at O'Neill i 1919 var i ferd med å finne sin stemme.
Kanskje er det mindre viktig at det kaster lys over hans biografi enn hans læringsprosess.

Kilder: New Yorker, Louis Sheaffers bøker «Son and Playwright» og «Son and Artist», Travis Bogards «Contour in Time», Robert M. Dowlings «Critical Companion to Eugene O’Neill», Stephen Blacks «Eugene O’Neill: Beyond Mourning and Tragedy», Eugene O’Neills samlede verker, www.eoneill.com.

FAKTA Eugene O'Neill
*Amerikansk dramatiker, født 16. oktober 1888, død 27. november 1953.
*Studerte på Princeton i 1906-1907, men ble utvist. Studerte også drama på Harvard 1914-1915, men sluttet før studiene var ferdig.
*Levde et omflakkende liv med strøjobber, blant annet som sjømann, sekretær og skuespiller, før han skrev sitt første skuespill i 1913.
*Skrev rundt 20 helaftens skuespill og om lag ti enaktere, ofte basert på eget liv: Tre ekteskap, tre barn, konflikter med egne foreldre, helseproblemer og til tider alkoholproblemer.
*Fikk Nobelprisen i litteratur i 1936. Mottok også fire Pulitzer-priser, for «Bak horisonten» (1920), «Anna Christie» (1922), «Selsomt mellomspill» (1928) og «Lang dags ferd mot natt» (1957).

Eugene O'Neills viktigste:
«Anna Christie» (1922): Eksprostituerte Anna prøver å starte et nytt liv. Er det mulig uten å forholde seg til fortiden?
«Begjær under almene» (1924): Maktkamp, eiendomsstrid, sjalusi og svik mellom far og sønn og fars nye, unge kone.
«Lang dags ferd mot natt» (1939/1940, offentliggjort i 1956): Selvbiografisk kammerdrama om rus, kamp og nederlag i teaterfamilien Tyrone.
«Måne for livets stebarn» (1943): Eksistensialisme, kjønnsrollekvaler, anger, fortvilelse, fattigdomsfrykt og håpløs kjærlighet i en uavhengig oppfølger til «Lang dags ferd…».
«Ismannen kommer» (1946): Om livsløgn, fantasiflukt og fyll som overlevelsesstrategi.

Artikkelen sto på trykk i Dagbladets papirutgave 07.12.11.