Bakgrunnsartikkel: Double Falsehood - Shakespeare eller ikke?

«Making my death familiar to my tongue
Digs not my grave one jot before the date.»
Fra «Double Falsehood»

Er det Shakespeare?
Er «Double Falsehood» et glemt stykke av William Shakespeare? Eller er det en dobbel forfalskning? Ekspertene strides.

13. desember 1727 viste Drury Lane Theatre i London et stykke kalt «Double Falsehood». Et tapt skuespill av Shakespeare, ble det hevdet.

MANNEN BAK oppsetningen het Lewis Theobald. Hvor hadde han funnet stykket? Et drøyt hundreår etter Shakespeares død hevdet han at han satt på tre forskjellige versjoner av det. En av dem skal ha stammet fra suffløren John Downes.
Theobald var utdannet advokat, men han arbeidet med teater mesteparten av livet. Særlig var han opptatt av Shakespeare, og han arbeidet med tekstene hans slik litteraturforskere kan gjøre det i dag: Han gikk tilbake til eldre versjoner av kjente manuskripter, gjennomgikk dem og reviderte for at teksten skulle bli mest mulig tro mot den originale.
Kritikere tvilte. Noen beskyldte ham for juks, andre mente han var lurt. Men ingen hadde bevis. Så gikk årene. Det hendte at diskusjonen tatt opp på ny, men få leste «Double Falsehood». Før litteraturprofessor Brean Hammond ved The University of Nottingham bestemte seg for å ta en ny gjennomgang.

DET HAN FANT var så overbevisende at selv Arden Books, ett av verdens ledende Shakespeare-forlag, godtok det. I fjor ble «Double Falsehood» utgitt i Ardens Shakespeare-serie. Utgivelsen er omstridt. Harold Bloom, som mange regner som verdens ledende Shakespeare-forsker, har kalt «Double Falsehood» åpenbart falskneri. Kvaliteten er for dårlig, mener han. Oxford-professor Tiffany Stern har stilt spørsmål ved hvorfor ikke Theobald offentliggjorde eller i det minste viste fram manuskriptene han sa han hadde, da han i sin samtid ble beskyldt for løgn.
- Er du overbevist?
- Vi har ikke absolutt bevis. Vi har forskjellige nivåer av bevis, og jeg har forsøkt å kombinere de forskjellige nivåene, sier Brean Hammond.
- Gjennom å analysere ordbruk, setningsrytme og struktur?
- Ja. Ved å analysere og sammenligne med andre stykker av Shakespeare, samt de andre stykkene han og Fletcher skrev sammen: «The Two Noble Kinsmen» og «Henry VIII». Når man kombinerer disse nivåene kommer jeg nær å bli overbevist, sier Hammond.
- Jeg er faktisk sikrere nå enn jeg var da jeg publiserte boka. Argumentasjon med andre forskere og Shakespeare-kjennere har gjort meg sikrere i min sak, sier Hammond, som denne uka er i Norge for å fortsette diskusjonen i Trondheim og Oslo.

«DOUBLE FALSEHOOD» er inspirert av en bihistorie i «Don Quijote». Flere av ingrediensene er kjent fra Shakespeares komedier, men også fra andre skuespill fra samme periode: Adelige, forelskede mennesker skilles av intriger og falskhet. Et bryllup blir avbrutt, en heltinne flykter, brev blir utvekslet i skjul. Kvinner kler seg ut som menn og menn som kvinner. Til slutt får alle akkurat den de egentlig skulle ha, og underveis ytres bevingede ord. Men tilhører ordene Shakespeare?
Tidsepoken tatt i betraktning er det mulig. William Shakespeare døde i 1616. «Don Quijote» ble skrevet i 1605 og oversatt til engelsk i 1612. Deler av boken fantes i engelsk utgave før dette, og i 1613 ble «The History of Cardenio», et skuespill av William Shakespeare og John Fletcher i samarbeid, satt opp.
Dette stykket trodde man lenge var tapt. Muligens gikk det opp i flammer da The Globe brant 29. juni 1613, bare tre uker etter siste dokumenterte visning av «Cardenio». Men kanskje overlevde det likevel, og kanskje er det nettopp dette stykket, eller en omskrevet versjon av det, som nå har nådd offentligheten som «Double Falsehood».

WILLIAM SHAKESPEARE hadde et usedvanlig stort vokabular: Det er beregnet at han brukte så mange som 17 000 forskjellige ord i sine stykker og sonetter, og det før det fantes en eneste ordbok. Han var belest og fant ofte kildemateriale, intriger og skikkelser i allerede kjente tekster, dikt eller legender. Selv ga han skikkelsene personligheter og la dem ord i munnen. Noen av disse ordene var så velvalgte at de har overlevd i mer eller mindre uendret form. Andre ble endret i senere versjoner av stykkene, av Shakespeare selv, av regissører, av skuespillere eller av forleggere.
På Shakespeares tid fantes ikke noe slikt som «Shakespeares Samlede Verker». Det hendte at stykker ble utgitt som bøker, men ikke i store opplag. I stedet ble de trykket opp eller skrevet ned på ny ved behov, om de ble det i det hele tatt: Noen ganger ble de bare spilt, med eller uten revisjoner, og om noen tok vare på manus, var det opp til dem. Det skjedde også at det fantes forskjellige versjoner av det samme stykket.
I ettertid har forskere og teaterarbeidere rekonstruert i forsøk på å få samlet Shakespeares verker. Den første samlingen, «The First Folio», ble utgitt i 1623, sju år etter dramatikerens død. 36 stykker var med. «Pericles», «The Two Noble Kinsmen» og «The History of Cardenio» manglet.

EKTE ELLER FALSKT, Hammond håper og tror at «Double Falsehood»-diskusjonen vil skape ny interesse for dybdelesning av Shakespeares øvrige stykker.
- Det er en konsekvens jeg vil ønske velkommen, sier Hammond.

LES SELV: Lyst til å lese stykket og dømme selv? På www.doublefalsehood.org, ligger en lettere modernisert utgave av teksten, illustrert med foto fra en britisk oppsetning tidligere i år. Trykk på fanen kalt Illustrated Text.

FAKTA
William Shakespeare
*Britisk dramatiker, født i Stratford-upon-Avon i april 1564, død samme sted i april 1616. Regnes som tidenes største skuespillforfatter.
*Skrev for teatret The Globe i London fra 1592 til et par år før sin død. Hva han gjorde fra 1585 til 1592, er ukjent, men det spekuleres i at han kan ha vært lærer eller omreisende skuespiller.
*Han skrev både tragedier og komedier, samt sonetter. Blant tragediene er «Hamlet», «Romeo og Julie», «Macbeth», «Kong Lear» og «Othello», samt kongedramaene om Rosekrigenes konger.
*De mest kjente komediene er «Stor Ståhei for ingenting», «En midtsommernatts drøm», «Troll skal temmes», «Som dere vil ha det» og «Helligtrekongersaften eller Hva du vil».

Artikkelen sto på trykk i Dagbladets papirutgave 05.05.11.