Bakgrunnsartikkel: Tennessee Williams

«Jeg har et merkelig hjerte. Det ser ut til å trives med straff»
Tennessee Williams i «Memoirs»

Ustabil storhet

Smerte, sårbarhet, skuffelse, savn og sorg gjorde Tennessee Williams til en av USAs største dramatikere.

«Jeg kan ikke avsløre en menneskelig svakhet på scenen om jeg ikke kjenner den gjennom at jeg har den selv», skrev Tennessee Williams. Han avslørte mange svakheter.

I ÅR ER DET HUNDRE ÅR siden han ble født som Thomas Lanier Williams i Columbus, Mississippi. Det gikk ikke lang tid før han begynte å skrive.
«I en alder av fjorten oppdaget jeg skriving som en flukt fra en virkelig verden jeg følte meg akutt ukomfortabel i», skrev han senere.
Angivelig var det Henrik Ibsen som fikk ham til å ville skrive for teatret. Etter at han hadde sett en oppsetning av «Gjengangere» ble Williams sikker på at han ville bli dramatiker.

SIDEN SKULLE HAN BLI kjent for kvinneroller som var enda mer sammensatte enn Ibsens: Blanche, sørstatsskjønnheten som begynner å bli for gammel til å lene seg til utseendet sitt og som kanskje ikke har mer å by på. Amanda og Laura, mor og datter i en farlig nær familie, der mors uvilje mot å bli gammel hindrer hennes barn i å bli voksne. Lady, uendelig bitter etter at hun har mistet alt som betydde noe for henne. Maggie the Cat, den seksuelt frustrerte kona som prøver å vinne den alkoholiserte, trolig homofile ektemannen tilbake.

HOMOFIL VAR OGSÅ Tennessee Williams selv. De første årene kunne han ikke si det høyt, men han levde likevel mer eller mindre åpent, først med mange mer eller mindre tilfeldige partnere, senere mer stabilt med Frank Merlo. Da partneren etter 14 år døde av lungekreft, sank Williams inn i en depresjon som varte livet ut. Det skremte ham: Søsteren Rose hadde mistet grepet om virkeligheten, og deres mor hadde sørget for å få lobotomert henne. En kort periode, i 1969, var han selv innlagt på psykiatrisk sykehus. Williams ble aldri ferdig med sorgen over å ha mistet søsteren eller angsten for å miste seg selv.

ERFARINGENE TOK HAN MED SEG inn i forfatterskapet, og han ble de nervøses dramatiker, en stemme for alle som beveger seg i mentalt grenseland – og som vet det. Kenneth Holditch, redaktør for Williams' samlede verker, sa det slik: Han var de utstøttes dramatiker.
- Han forandret amerikansk dramas historie. Ja, jeg tror han forandret dramaet i hele den engelskspråklige verden. Han brøt med de sosiale protestdramaene fra 1920 og 1930-tallet og ga oss noe nytt, med en vidunderlig forståelse av menneskenaturen, har Holditch sagt.

ELIA KAZAN, regissøren som filmatiserte «Sporvogn» og satte opp flere av de øvrige stykkene på scenen, sa om ham at alt i hans liv fantes i stykkene hans og at alt i stykkene hans fantes i livet hans.
Ofte brukte han familiehistorien; en omreisende far som mente sønnen var en pyse, og som kalte ham Miss Nancy. En mor som alltid satte seg selv foran barna sine. En søster med psykiske problemer. Flukten inn i rus, med piller og alkohol.
Tennessee Williams både drakk og dopet seg. Han hadde mengder av elskere, men fant det vanskelig å opprettholde stabile forhold. Dessuten hadde han problemer med økonomien – i perioder tjente han stort og sløste, i perioder var han nødt til å leve på lite. Han innrømmet åpent at han skrev memoarboken «Memoars» fordi han hadde pengeproblemer. Men han skyndte seg også å si at det var det eneste han hadde skrevet for pengenes skyld. Alt annet skrev han fordi han ville.

- JEG HAR ALLTID HATT SKRIVESPERRE. Men mitt ønske om å skrive har alltid vært så sterkt at det har brutt ned sperren og gått forbi den, sa Tennessee Williams en gang til en dramatikerkollega.
Han fant teknikker for å disiplinere seg.
«Jeg tror at måten man skriver et godt skuespill er gjennom å overbevise seg selv om at det er enkelt. Og så å gjøre det med letthet. Ikke kritiser, ikke lid, ikke klag – før første utkast er klart», skrev han tidlig i en av dagbøkene sine.
Siden ble det vanskeligere. De senere skuespillene hans er svakere enn dem han skrev i løpet av 1940- og 1950-tallet og settes langt sjeldnere opp. Men flere av dem blir nytolket i New York og London i vår.
For eksempel skal Nicole Kidman og James Franco spille i «Suddenly Last Summer» på Broadway til høsten. 100-årsjubileet for hans fødsel feires både i USA og Storbritannia, og i november gjester amerikanske The Wooster Group Nationaltheatret med «Vieux Carré» fra 1977.

TENNESSEE WILLIAMS mente at det var lettere å snakke åpent med teaterpublikum enn å møte mennesker ansikt til ansikt.
«En morbid sjenerthet hindret meg en gang i å ha større direktekommunikasjon med mennesker, og kanskje var det derfor jeg begynte å skrive historier og skuespill for dem», skrev han. «At de er fremmede gjør de mer kjente og mer tilgjengelige, lettere å snakke med.»

ROS gjorde ham ukomfortabel. Han pleide å si at når folk kalte ham et geni, sjekket han at lommeboka fortsatt var der. Ros fikk han likevel. Ikke minst for sitt mot. Arthur Miller, som i perioder var hans venn og i perioder hans rival, kalte ham «revolusjonær» og innrømmet at han var direkte inspirert av «Sporvogn» da han skrev sitt eget største stykke «En handelsreisendes død». Også Tony Kushner («Angels in America») og Tracy Letts («August: Osage County») har sagt seg inspirert.
Da Tennessee Williams døde, sa Marlon Brando:
- Han fortalte sannheten slik den var for ham, og han vendte seg aldri bort fra det han fryktet og som besatte ham.

Mislikte filmen
Tennessee Williams mislikte filmatiseringen av «Katt på hett blikktak» med Elizabeth Taylor, Paul Newman og Burl Ives. Han mente homofiliaspektet var for nedtonet og tolkningen for ufarlig.

Skrev om
De fleste av Tennessee Williams’ skuespill finnes i flere versjoner: Ofte omarbeidet han enaktere til helaftens skuespill, eller han skrev om scener, akter eller hele stykker han ikke var fornøyd med.

FAKTA
Tennessee Williams
Født 26.11 1911 i Columbus, Mississippi, USA. Død 24.02 1983 i New York.
Skrev flere titall teaterstykker, samt to romaner, dikt, essay og noveller og memoarboken «Memoirs».
Fikk Pulitzer-priser for to av stykkene sine, «Katt på hett blikktak» og «Sporvogn til begjær». I tillegg kom en TONY for «The Rose Tattoo», flere Drama Critic Circle Awards og en Presidential Medal.
Ble filmatisert over 70 ganger. De mest kjente filmene er «Katt på hett blikktak» med Elizabeth Taylor, Paul Newman og Burl Ives, «The Night of the Iguana» med John Huston og «Sporvogn til begjær» med Marlon Brando og Vivien Leigh.

Williams' viktigste:

«Sporvogn til begjær»:
Blanche har flørtet seg gjennom livet, men eldes og mister kraften. Blakk og desillusjonert reiser hun til søsteren. Stykket er fortsatt omdiskutert på grunn av den røffe voldtektsscenen. Er offeret fri for skyld? Har hun framprovosert overgrepet?

«Glassmenasjeriet»:
Mor, sønn og datter lever kvalmende tett. Moren dominerer og manipulerer. Sønnen ønsker seg frihet. Datteren flykter inn i en fantasiverden av glass. Dette vurderes som Williams' mest selvbiografiske stykke og er det mest spilte.

«Katt på hett blikktak»:
Big Daddy har kreft, men vet det ikke. Familien samles for å feire bursdagen hans og å slåss om arven. Sentralt står den alkoholiserte og muligens homofile sønnen Brick og hans seksuelt frustrerte kone Maggie. Stykket var Williams' personlige favoritt.

«Iguananatten»:
Lawrence Shannon er tidligere prest, nå turistguide, med en svakhet for unge jenter og en forakt både for seg selv og andre. Allerede har han vært gjennom flere nervesammenbrudd, og i nattemørket i Mexico står han foran et nytt.

«Orpheus Descending»:
En omreisende musiker og en gift, voksen kvinne søker mot hverandre i en trangsynt sørstatsby der begge er outsidere. Sjelden spilt, men stykket flest amerikanske teaterarbeidere trakk fram da de ble spurt hvilket Williams-stykke som er viktigst for dem.

Artikkelen sto på trykk i Dagbladets papirutgave 19.04.11.