Bakgrunnsartikkel: Edward Albee

Hvem er redd for Edward Albee?

Han regnes som den største nålevende amerikanske dramatikeren. Men Edward Albee (83) vil heller ha integritet enn suksess.

TEATER: - Når jeg skriver et stykke, ser jeg det. Det utspiller seg foran meg i det jeg noterer, sier Edward Albee.
Slik, mener han, vet han at han skriver godt. Ser han det ikke for seg, klarer han ikke å tro på det. Ser han det tror han, og han forventer at teaterpublikum gjør det samme.

NÅR HAN SELV LESER fra sine egne tekster, kan tilskueren selv se at det er slik han gjør det. Han retter blikket på et punkt foran seg. Han ser på den ene skuespilleren og den andre skuespilleren. Han gestikulerer mot dem når det er den enes eller andres tur til å ta ordet. Han rynker brynene som om han misliker det han hører fra dem og han smiler, som om han forstår det som blir sagt.
Der står naturligvis ingen skuespillere foran ham, og den eneste stemmen vi andre hører er hans. Men også den skifter etter hvert som de ulike skikkelsene hans tar ordet.
Edward Albee har en skuespillers stemme, velmodulert og presis.
Undertegnede møtte ham på Brooklyn Academy of Music i New York i vår. Han snakket om skriving, teater og troverdighet. Han leste fra teaterteksten «Fragments» og snakket om sitt eget behov for kunstnerisk kontroll.

ALBEE har som mål at både han selv og teaterpublikum skal tro på hans historier. Men det er ikke nok at man tror på det man ser, man skal spekulere videre på hva som vil skje – både underveis i et stykke og etter teppefall.
- Det som inspirerer meg mest i teatret, er spenning. Jeg trenger at publikum er spente på hva som skal skje videre. Ikke bare at de godtar og tror på det de allerede har sett, sier han.
Han liker det når han merker at han misliker sine egne skikkelser: Da er de ekte. Om de oppfører seg dårlig, er ubehagelige eller frekke, nyter han det. Det gjør dem virkelige.
- Jeg har ingen interesse av å skrive om hyggelige mennesker. Jeg vil at publikum skal ønske at skikkelsene forandrer seg. At de lærer noe, underveis i handlingen, sier han.

SAMTIDIG har han ingenting imot å velge seg favoritter.
- Når jeg merker at jeg har en favorittskikkelse i et stykke, vet jeg at jeg har en sann historie, sier han.
Han kaller det for det; «en sann historie».
Ikke «en troverdig historie».
- Jeg vil at det jeg skriver skal oppleves som sant. Skikkelsene skal oppleves som ekte mennesker. Hvorfor snakker han på den måten? Hvorfor vil han fortelle akkurat dette? Hva mener han med å gjøre som han gjør? Lurer man på slike spørsmål, er det en sann historie, selv om det er fiksjon, sier han.

AV SAMME GRUNN vil han ikke Albee skrive om tekst han allerede har skrevet. Føles det ikke sant, skriver han det ikke i første omgang, eller han kutter det vekk i all stillhet så snart han har fått det ned på papiret. Føles det sant, vil han ikke forstyrre det. Når en publikummer i Brooklyn spør ham om redigering, er det som om han ikke kjenner fenomenet.
- Redigering?, sier han, med en stemme full av forakt, og han fnyser.
I stedet venter han med å skrive til han kjenner figurene sine godt nok til å vite hvordan de vil opptre. Han forbereder seg i lange perioder. Han tenker. Han blir kjent med skikkelsene sine, deres miljøer og deres problemer.

NÅR HAN BEGYNNER å skrive, går det raskt: Da har han allerede begynt å se dem handle. Derfor endrer ikke Albee tekst selv om teaterprodusenter ber ham om det. Han skriver det han har sett og hørt, anvisninger inkludert.
Det skjer at han selv regisserer sine egne stykker, og gjør han det ikke, stiller han som betingelse at hans instruksjoner blir akseptert. Hvis ikke, nekter han å gi tillatelse til å sette stykkene opp. Han forhandler ikke om det. «Jeg er ikke ansatt», pleier han å si.
- Det blir ikke så mye penger av det, men det blir mindre hjertesmerte, sier han.

I EN ALDER AV 83 år underviser Edward Albee fremdeles studenter i drama. Han foreleser for fremtidige dramatikere på Houston University, Texas, og han lærer dem at teater oppstår ut av et ønske om å forandre verden. Han oppfordrer dem til å holde på sin integritet, å skrive om det som har betydning for dem, og han ber dem om å se billedkunst og lytte til musikk. Av musikk, mener han, lærer man rytme, og av billedkunst lærer man å være bevisst på det visuelle.
Han skriver fortsatt også. Han ser ingen grunn til å pensjonere seg så lenge han har noe han vil ha sagt. Og han har ingen grunn til å tro at han noen gang skal gå tom for noe å si.
- Jeg skriver til jeg blir koko eller noen tar fra meg pennen, sier han.
Hans «Me, Myself and I» hadde premiere på Playwrights Horizon i fjor, og et nytt, foreløpig navnløst stykke skal trolig vises på New Yorks Signature Center neste år.

KONFRONTASJON er blant hans favorittemaer, og han kan godt også selv være spydig og konfronterende.
Blir han spurt hvor den ene eller den andre skikkelsen kommer fra, svarer han ikke med hva som inspirerte ham til å skrive om ham eller henne. Han dikter opp et stedsnavn i stedet. Blir han spurt hva et stykke handler om, svarer han heller med beskjed om hvor lenge det varer. Og blir han spurt om hva noe betyr, kan han gå langt for å få den som spør til å føle seg underlegen.
Man bør være redd for Edward Albee. Han sier akkurat det han mener.

FAKTA
Edward Albee
Amerikansk dramatiker og poet, født i Washington DC 12. mars 1928.
Har fått tre Pulitzer-priser, for «Balansegang» (1967), «Seascape» (1975) og «Tre høye kvinner» (1994). Var også nominert for «The Play about the Baby» (2001) og «Geita – eller hvem er Sylvia?» (2003).
Fikk Tony-priser for «Hvem er redd for Virginia Woolf?» (1963) og «Geita – eller hvem er Sylvia?» (2003). Har også fått National Medal of Arts, kunstnerprisen Edward MacDowell Medal og en æres-Tony for livslang innsats.

FAKTA
Albees beste:
«Hvem er redd for Virginia Woolf?»:
Ekteskapsdrama om knuste drømmer og skarpe tunger.
«Geita - eller hvem er Sylvia?»:
Hvor går grensen for toleranse? En gift mann har en elskerinne, og hun er ei geit.
«Tiny Alice»:
Religionsfilosofisk metafor om livet, evigheten og å være fanget i en idé.
«Seascape»:
Et middelaldrende ektepar prøver å finne mening i tilværelsen. Kan to krypdyr gi dem perspektiv?
«Tre høye kvinner»:
Et trippelportrett av en dominerende mor, modellert etter Albees egen adoptivmor.

Artikkelen sto på trykk i Dagbladet 30.08.2011.