«Annie». Scenekvelder/Folketeateret. Av: Thomas Meehan (manus), Charles Strouse (musikk) og Martin Charnin (sangtekster), oversatt
av Finn Ludt. Med: Lisa Stokke, Kjersti Elvik, Anders Baasmo Christiansen m.
fl. Regi: Jostein Kirkeby-Garstad. Musikalsk
ansvar: Atle Halstensen. Med barnets ustoppelige energi. TERNING: FEM
Sang til livgleden
«Annie» er lett å bli glad i, og lett å bli glad av.
MUSIKAL: Vi skal til New York, USA, i depresjonstiden. Ett
menneske lar seg aldri deprimere. Hun er elleve år og bor på barnehjem. Hun har
viljen til å drømme og evnen til å gjøre det beste ut av realitetene. Hun heter
Annie, hun er trygg på seg selv, og hun får de mennesker hun møter til å finne
fram til den barnlighet de har i seg.
Personlighet
2013-utgaven av «Annie», fortsatt lagt til 1930-tallet, virker
frisk og opplagt. Moralen er velkjent, enkel og oppriktig, og ikke så rent lite
sentimental: Ikke gi opp håpet, ikke gi opp godheten, og en dag - kanskje
allerede i morgen - vil livet bli bedre. Men om filosofien er en krysning av barneboktradisjonens
Polyanna og moderne selvhjelpsbøker, har Annie - og «Annie» - definitivt sin
egen personlighet. Forestillingen og rollefiguren deler visse trekk: Livsglede
og optimisme, lekenhet, hjertevarme, utholdenhet og energi, samt ikke så rent
lite rakkerrampete uregjerlighet.
Teatrets største risikosport er å instruere barn, i nær
konkurranse med å instruere dyr. I «Annie» viser Jostein Kirkeby-Garstad at han mestrer begge deler. Mathea-Mari
Glittenberg og Nora Bratfos deler tittelrollen, mens hundene Fant og Ziggy
deler (den her nokså beskjedne) rollen som Sandy. I ensemblet viser også flere
barn sine talenter, og det er ikke bare premierekveldens Annie som kan ha en
framtid som musikalstjerne.
Papp og nyanser
Voksenrollene
i «Annie» har preg av pappfigurer, men skuespillerne gjør det beste ut av dem,
med små, gjennomtenkte detaljer i sitt spill. Alle vet at Miss Hannigan
drikker. Kjersti Elvik forener despoti, oppgitthet og komikk i sin
rolletolkning, og lar oss også forstå hvorfor Miss Hannigan drikker. Anders
Baasmo Christiansen gir sin Oliver «Daddy» Warbucks store porsjoner
guttaktighet under forretningsmannens glatte fasade, og det er lett å tro ham
når han sier at Annie har gitt livet hans mening. Trivelig er det dessuten å se
Lisa Stokke på en norsk musikalscene, her som den yndige Grace Farrell, og noen
av forestillingens morsomste øyeblikk tilhører Tor Erik Gunstrøm, som butleren
Drake.
Et koreografisk høydepunkt er kjøkkensteppescenen, koordinert opp mot perkusjonen. Også koreografi er signert Jostein Kirkeby-Garstad, men akkurat denne scenen skal være skapt av danserne Liv Marie Skaare Baden og Håkon Signernes selv.
Dirk Hofakers raskt
skiftende scenografi er også gledelig detaljrik, med mange små, tidsriktige
overraskelser å feste øynene på.
Premiere var på Folketeateret 27. september 2013.