Denne anmeldelsen skrev jeg i to versjoner, en lengre, en kortere. Dagbladet valgte å trykke den kortere, som er denne. Lengre ned på denne bloggsiden finner du også den lange versjonen av samme kritikk.
«Blomster og blod» av Bentein Baardson, Agder Teater, Fjæreheia. Med: Gisken Armand. Regi: Bentein Baardson.
Mer blod enn blomster.
Den blodige blomsterpiken
Marie Hamsun var ikke «folk flest». Er det derfor hun fortsatt er omstridt?
TEATER: Da Knut Hamsun erklærte at kjærlighetens veier er fulle av blomster og blod var han forelsket i sin første kone. Hadde ordene vært tilegnet Marie spørs det om ikke rekkefølgen hadde vært en annen: «Blod og blomster».
Når historien om de to fortelles handler den ofte mer om hans handlinger enn hennes. «Blomster og blod» gir henne ordet, men tar begrenset stilling til hva hun gjorde.
TRE BREV
Det intime monologformatet er et underlig valg for det massive steinbruddet, men samtidig kler formen ideen bak stykket: En kvinne forteller sin versjon av historien vi kjenner henne for. I sin dramatikerdebut (faktisk!) bruker Bentein Baardson brev som utgangspunkt for den tredelte teksten. Brevene er konstruerte, men i samtlige ligger tonen nær Maries egen, med ord og setningsmønstre hun kunne ha brukt og ofte brukte. Stemmeskiftene skyldes skifte i situasjon og stemning, og triogrepet understreker hvor kompleks denne kvinnen var. Det er i seg selv et tegn på respekt og forståelse for at vi mennesker er individer, ikke arketyper. Når temaet er et menneske som i sin levetid ble redusert til stereotypene hustru, mor, bondekone og demagog, er virkemiddelet ekstra velvalgt, og det vekker en tanke som i alle fall ikke fantes i meg før forestillingsstart: Kvinner så egenrådige som denne er lette å dømme også i de tilfeller der de ikke er landssvikdømte.
Når fiksjon og fakta blandes, ligger dilemmaet oftest i spørsmålet om hva som er dokumentert og hva som er diktet. I «Blomster og blod» er dette aldri et problem. Også det som er diktet framstår som ekte, tro mot Marie Hamsuns ånd. Skjønnhetsfeilene som finnes skyldes snarere at teksten er skrevet i etterpåklokskap samtidig som den utgir seg for å være fra Hamsuns samtid. Tidvis ligger begrepsbruken nærere 2009 enn 1947, og argumentasjonen tilhører biografer og litteraturviteres analyse mer enn hovedpersonens egen selvinnsikt. Muligens kunne dette blitt ytterligere nyansert om teatret hadde tildelt regioppgaven til annen regissør enn mannen bak manus. Muligens ville et slikt valg ha medført at andre nyanser hadde forsvunnet.
STEMMEN TALER
Marie Hamsun var en kvinne som bebreidet sin mann for de valg hun selv hadde tatt. Hun var dramadronningen som gjorde sin ektemann til sin konge. Samtidig fortalte hun ham det hver gang han oppførte seg som en narr. Hun var ikke en kvinne som føyer seg, men hun valgte å føye seg. Slik både monolog og tidligere biografier viser: Knut Hamsun knekket henne kanskje, men han kuet henne ikke. Hele sitt liv var Marie Hamsun en kompromissløs kvinne som ble tvunget til å inngå kompromisser.
Alle disse nyansene ligger i Baardsons tekst og regi, men det er Gisken Armand som gir dem liv. Hun er av de skuespillere som lar små skiftninger i ansiktsuttrykk fortelle flertydige historier om store emosjoner. I rollen som Marie viser hun sin klokskap på andre måter. Hun bruker et større register av kroppslige bevegelser, som gammeldamegange, bøyd rygg og opprørte armbevegelser. Men fremdeles er det den dype, uttrykksfulle stemmen som er hennes viktigste instrument. Den har kraft til å fylle et steinbrudd. Mer enn den fysiske forvandlingen er det den som omskaper henne til den kontrastrike kvinnen som er en av de få som i Norge har måttet sone en fengselsdom for å ha brukt sin ytringsfrihet.
Premiere var i Fjæreheia i Agder 14.07.09.
Saturday, July 18, 2009
Juli 2009: Blomster og blod, fullstendig versjon
Denne anmeldelsen ble trykket i kortere versjon, men på bloggen publiserer jeg nå både den fullstendige versjonen av anmeldelsen, og den kortere.
«Blomster og blod» av Bentein Baardson, Agder Teater, Fjæreheia. Med: Gisken Armand. Regi: Bentein Baardson.
Mer blod enn blomster.
«Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker, men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod».
Knut Hamsun, fra «Victoria» (1898).
Den blodige blomsterpiken
Marie Hamsun var ikke «folk flest». Er det derfor hun fortsatt er omstridt?
TEATER: Da Knut Hamsun erklærte at kjærlighetens veier er fulle av blomster og blod var han forelsket i sin første kone, Bergljot. Hadde ordene vært tilegnet Marie spørs det om ikke rekkefølgen hadde vært en annen. «Blod og blomster».
Deres ekteskap var aldri enkelt, slik også menneskene i det var kompliserte og sammensatte. Men kjærligheten dem i mellom varte livet ut. Også da de ikke klarte leve sammen, så begge på den andre som den andre halvparten av seg selv.
Vanligvis er det slik at når historien om de to fortelles handler den mer om hans handlinger og hans syn enn om hennes. «Blomster og blod» gir Marie ordet, men tar bare begrenset stilling til hva hun gjorde.
TRE BREV
Det intime monologformatet er et underlig valg for det massive steinbruddet i Fjæreheia, men samtidig kler formen den idé som ligger bak stykket: En kvinne forteller sin versjon av historien vi kjenner henne for. I sin dramatikerdebut (faktisk, det er hans debut!) bruker Bentein Baardson brev som utgangspunkt for den tredelte teksten.
De tre brevene er konstruerte, men i samtlige ligger tonen nær Maries egen, med ord og setningsmønstre hun kunne ha brukt og ofte brukte. Passasjer og setninger er hentet fra eller inspirert av hennes egne tekster, og selv om fortellerstemmen skifter mellom de tre sekvensene, er helheten helhetlig. Stemmeskiftene skyldes skifte i situasjon og stemning, og triogrepet understreker hvor kompleks Anne Marie Andersen Hamsun var. Det er i seg selv et tegn på respekt og forståelse for at vi mennesker er individer, ikke arketyper. Når temaet er en kvinne som i sin levetid ble redusert til stereotypene hustru, mor, bondekone og demagog, er virkemiddelet ekstra velvalgt, og det vekker en tanke som i alle fall ikke fantes i meg før forestillingsstart: Kvinner så egenrådige som Marie Hamsun er lette å dømme også i de tilfeller der de ikke er landssvikdømte.
Hver sekvens er faktaspekket og forklarer sammenhengen teksten er skrevet i, og selv om det svekker brev-preget gir det også et skinn av autensitet.
EKTE OG FALSK
Når fiksjon og fakta blandes, ligger dilemmaet oftest i spørsmålet om hva som er ekte og hva som er falskt. Hva er dokumentert og hva er diktet? I «Blomster og blod» blir dette aldri et problem. Også det som er diktet framstår som ekte, tro mot Marie Hamsuns ånd.
Skjønnhetsfeilene som finnes skyldes snarere at teksten er skrevet i etterpåklokskap samtidig som den utgir seg for å være fra Hamsuns samtid. Særlig gjelder dette når hun streifer innom feminismen. Marie Hamsuns kvinnesyn var minst like motsetningsfylt som hennes ektemanns. Hun hadde sin egen karriere og hun visste meget vel at hun kunne nådd langt, hadde hun ikke valgt å bli hustru, bonde og mor. Hun opponerte mot sin manns tyranni og hun fant seg i det. Hun tok gjerne ledelsen både hjemme og ute, men hun lot seg også dominere. Han var den type mann som ga ordrer, og hun fulgte dem, som regel under henvisning til tradisjonelle verdier. Kall det gjerne nasjonalsosialistiske verdier. Bentein Baardsons Marie Hamsun er en postfeminist, en kvinne som tar sine rettigheter som menneske som en selvfølge. Tidvis ligger begrepsbruken nærere 2009 enn 1947, og argumentasjonen tilhører biografer og litteraturviteres analyse mer enn hovedpersonens egen selvinnsikt. Muligens kunne dette blitt ytterligere nyansert om teatret hadde tildelt regioppgaven til annen regissør enn mannen bak manus. Muligens ville et slikt valg ha medført at andre nyanser hadde forsvunnet i prosessen.
STEMMEN TALER
Marie Hamsun var en kvinne som bebreidet sin mann for de valg hun selv hadde tatt. Hun kunne kritisere ham for å være uansvarlig, men samtidig hadde hun en tendens til å legge ansvaret for sine egne handlinger over på andre.
Hun var også dramadronningen som gjorde sin ektemann til sin konge. Samtidig fortalte hun ham det hver gang han oppførte seg som en narr. Hun var ikke en kvinne som føyer seg, men hun valgte å føye seg. Slik monolog og tidligere biografier viser: Knut Hamsun knekket henne kanskje, men han kuet henne ikke. Hele sitt liv var Marie Hamsun en kompromissløs kvinne som ble tvunget til å inngå kompromisser.
Alle disse nyansene ligger i Baardsons tekst og regi, men det er Gisken Armand som gir dem liv. Hun er en av de skuespillere som lar små skiftninger i ansiktsuttrykk og mimikk fortelle flertydige historier om store emosjoner. I rollen som Marie viser hun sin klokskap på andre måter. Hun bruker et større register av kroppslige bevegelser, som gammeldamegange, bøyd rygg og opprørte armbevegelser. Men fremdeles er det den dype, uttrykksfulle stemmen som er hennes viktigste instrument. Den har kraft til å fylle et steinbrudd. Mer enn den fysiske forvandlingen er det den som omskaper henne til den kontrastrike kvinnen som er en av de få som i Norge har måttet sone en fengselsdom for å ha brukt sin ytringsfrihet.
Premiere var i Fjæreheia i Agder 14.07.09.
«Blomster og blod» av Bentein Baardson, Agder Teater, Fjæreheia. Med: Gisken Armand. Regi: Bentein Baardson.
Mer blod enn blomster.
«Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker, men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod».
Knut Hamsun, fra «Victoria» (1898).
Den blodige blomsterpiken
Marie Hamsun var ikke «folk flest». Er det derfor hun fortsatt er omstridt?
TEATER: Da Knut Hamsun erklærte at kjærlighetens veier er fulle av blomster og blod var han forelsket i sin første kone, Bergljot. Hadde ordene vært tilegnet Marie spørs det om ikke rekkefølgen hadde vært en annen. «Blod og blomster».
Deres ekteskap var aldri enkelt, slik også menneskene i det var kompliserte og sammensatte. Men kjærligheten dem i mellom varte livet ut. Også da de ikke klarte leve sammen, så begge på den andre som den andre halvparten av seg selv.
Vanligvis er det slik at når historien om de to fortelles handler den mer om hans handlinger og hans syn enn om hennes. «Blomster og blod» gir Marie ordet, men tar bare begrenset stilling til hva hun gjorde.
TRE BREV
Det intime monologformatet er et underlig valg for det massive steinbruddet i Fjæreheia, men samtidig kler formen den idé som ligger bak stykket: En kvinne forteller sin versjon av historien vi kjenner henne for. I sin dramatikerdebut (faktisk, det er hans debut!) bruker Bentein Baardson brev som utgangspunkt for den tredelte teksten.
De tre brevene er konstruerte, men i samtlige ligger tonen nær Maries egen, med ord og setningsmønstre hun kunne ha brukt og ofte brukte. Passasjer og setninger er hentet fra eller inspirert av hennes egne tekster, og selv om fortellerstemmen skifter mellom de tre sekvensene, er helheten helhetlig. Stemmeskiftene skyldes skifte i situasjon og stemning, og triogrepet understreker hvor kompleks Anne Marie Andersen Hamsun var. Det er i seg selv et tegn på respekt og forståelse for at vi mennesker er individer, ikke arketyper. Når temaet er en kvinne som i sin levetid ble redusert til stereotypene hustru, mor, bondekone og demagog, er virkemiddelet ekstra velvalgt, og det vekker en tanke som i alle fall ikke fantes i meg før forestillingsstart: Kvinner så egenrådige som Marie Hamsun er lette å dømme også i de tilfeller der de ikke er landssvikdømte.
Hver sekvens er faktaspekket og forklarer sammenhengen teksten er skrevet i, og selv om det svekker brev-preget gir det også et skinn av autensitet.
EKTE OG FALSK
Når fiksjon og fakta blandes, ligger dilemmaet oftest i spørsmålet om hva som er ekte og hva som er falskt. Hva er dokumentert og hva er diktet? I «Blomster og blod» blir dette aldri et problem. Også det som er diktet framstår som ekte, tro mot Marie Hamsuns ånd.
Skjønnhetsfeilene som finnes skyldes snarere at teksten er skrevet i etterpåklokskap samtidig som den utgir seg for å være fra Hamsuns samtid. Særlig gjelder dette når hun streifer innom feminismen. Marie Hamsuns kvinnesyn var minst like motsetningsfylt som hennes ektemanns. Hun hadde sin egen karriere og hun visste meget vel at hun kunne nådd langt, hadde hun ikke valgt å bli hustru, bonde og mor. Hun opponerte mot sin manns tyranni og hun fant seg i det. Hun tok gjerne ledelsen både hjemme og ute, men hun lot seg også dominere. Han var den type mann som ga ordrer, og hun fulgte dem, som regel under henvisning til tradisjonelle verdier. Kall det gjerne nasjonalsosialistiske verdier. Bentein Baardsons Marie Hamsun er en postfeminist, en kvinne som tar sine rettigheter som menneske som en selvfølge. Tidvis ligger begrepsbruken nærere 2009 enn 1947, og argumentasjonen tilhører biografer og litteraturviteres analyse mer enn hovedpersonens egen selvinnsikt. Muligens kunne dette blitt ytterligere nyansert om teatret hadde tildelt regioppgaven til annen regissør enn mannen bak manus. Muligens ville et slikt valg ha medført at andre nyanser hadde forsvunnet i prosessen.
STEMMEN TALER
Marie Hamsun var en kvinne som bebreidet sin mann for de valg hun selv hadde tatt. Hun kunne kritisere ham for å være uansvarlig, men samtidig hadde hun en tendens til å legge ansvaret for sine egne handlinger over på andre.
Hun var også dramadronningen som gjorde sin ektemann til sin konge. Samtidig fortalte hun ham det hver gang han oppførte seg som en narr. Hun var ikke en kvinne som føyer seg, men hun valgte å føye seg. Slik monolog og tidligere biografier viser: Knut Hamsun knekket henne kanskje, men han kuet henne ikke. Hele sitt liv var Marie Hamsun en kompromissløs kvinne som ble tvunget til å inngå kompromisser.
Alle disse nyansene ligger i Baardsons tekst og regi, men det er Gisken Armand som gir dem liv. Hun er en av de skuespillere som lar små skiftninger i ansiktsuttrykk og mimikk fortelle flertydige historier om store emosjoner. I rollen som Marie viser hun sin klokskap på andre måter. Hun bruker et større register av kroppslige bevegelser, som gammeldamegange, bøyd rygg og opprørte armbevegelser. Men fremdeles er det den dype, uttrykksfulle stemmen som er hennes viktigste instrument. Den har kraft til å fylle et steinbrudd. Mer enn den fysiske forvandlingen er det den som omskaper henne til den kontrastrike kvinnen som er en av de få som i Norge har måttet sone en fengselsdom for å ha brukt sin ytringsfrihet.
Premiere var i Fjæreheia i Agder 14.07.09.
Wednesday, July 8, 2009
Juli 2009: Jahn Teigen fra Tønsberg
«Jahn Teigen fra Tønsberg» av og med Jahn Teigen og Anita Skorgan, Oseberg Kulturhus, Tønsberg. Prosjektleder: Lage Fosheim. Produsenter: Trond Lie og Trond Myhre. Musikalsk ledelse: Ludvik Heian Pettersen.
Musikalsk minnebok.
TERNING: FIRE
Hjemmeseier
Jahn Teigen vender hjem. Det går rett hjem.
SHOW: Til høsten fyller Jahn Teigen 60. Nå oppsummerer han livet og musikken så langt.
Teigens musikalske selvbiografi starter med mimring fra barndommen i Tønsberg, og med historien om hvordan han selv vendte ut i verden nettopp fra det sted han står i dag: Oseberg Kulturhus ligger der barndommens buss-stasjon lå.
HØY ALLSANGFAKTOR
Nå ønsker Tønsberg ham entusiastisk velkommen hjem. I «Jahn Teigen fra Tønsberg» er allsangfaktoren høy. Det finnes ikke mange nordmenn som ikke selv har minnebøker der Jahn Teigen står for minst ett av lydsporene. I Teigens hjemby er det snakk om enda færre. Det er et faktum han tydeligvis gleder seg over, og han deler generøst av rampelyset, både med sitt publikum, som gjerne synger med, og med Anita Skorgan, som får levere ikke mindre enn fem solonumre før det tidligere ekteparet på ny deler scene.
Jahn Teigen er ikke bare en sanger. Han er en artist av den typen som fortjener betegnelsen entertainer. Han kan skape underholdning av en så liten ting som å ta seg en slurk vann, og showet hans inneholder rikelige påminnelser om hva som har gjort ham så folkekjær som han faktisk er.
MER ENN EN KONSERT
I «Jahn Teigen fra Tønsberg» er musikken hovedelementet, men samtidig gjør bilder og beretninger dette til langt mer enn bare en konsert. Han kunne gjerne fortalt enda mer, men samtidig er det forståelig hvorfor han ikke tar seg tid til det. Så mange godlåter har han å velge i at han ikke rekker å synge sanger som «Optimist», «Min første kjærlighet» og «Bli bra igjen» i sin helhet. De er i stedet del av et større medley mot slutten av showet, før den naturlige avslutningen: «Adieu».
Premiere var i Tønsberg 03.07.09.
Musikalsk minnebok.
TERNING: FIRE
Hjemmeseier
Jahn Teigen vender hjem. Det går rett hjem.
SHOW: Til høsten fyller Jahn Teigen 60. Nå oppsummerer han livet og musikken så langt.
Teigens musikalske selvbiografi starter med mimring fra barndommen i Tønsberg, og med historien om hvordan han selv vendte ut i verden nettopp fra det sted han står i dag: Oseberg Kulturhus ligger der barndommens buss-stasjon lå.
HØY ALLSANGFAKTOR
Nå ønsker Tønsberg ham entusiastisk velkommen hjem. I «Jahn Teigen fra Tønsberg» er allsangfaktoren høy. Det finnes ikke mange nordmenn som ikke selv har minnebøker der Jahn Teigen står for minst ett av lydsporene. I Teigens hjemby er det snakk om enda færre. Det er et faktum han tydeligvis gleder seg over, og han deler generøst av rampelyset, både med sitt publikum, som gjerne synger med, og med Anita Skorgan, som får levere ikke mindre enn fem solonumre før det tidligere ekteparet på ny deler scene.
Jahn Teigen er ikke bare en sanger. Han er en artist av den typen som fortjener betegnelsen entertainer. Han kan skape underholdning av en så liten ting som å ta seg en slurk vann, og showet hans inneholder rikelige påminnelser om hva som har gjort ham så folkekjær som han faktisk er.
MER ENN EN KONSERT
I «Jahn Teigen fra Tønsberg» er musikken hovedelementet, men samtidig gjør bilder og beretninger dette til langt mer enn bare en konsert. Han kunne gjerne fortalt enda mer, men samtidig er det forståelig hvorfor han ikke tar seg tid til det. Så mange godlåter har han å velge i at han ikke rekker å synge sanger som «Optimist», «Min første kjærlighet» og «Bli bra igjen» i sin helhet. De er i stedet del av et større medley mot slutten av showet, før den naturlige avslutningen: «Adieu».
Premiere var i Tønsberg 03.07.09.
Wednesday, July 1, 2009
Juni 2009: Simon og Stig elsker Kim
«Simon og Stig elsker Kim» av Simon Andersen, Trond Hanssen, Hanne T. Aasheim m. fl. Piraten Kro, Stavern. Med: Simon Andersen, Stig Werner Moe og Kim Fairchild. Regi: Karina Aase.
Kjærlighet, glede og latter
TERNING: FEM
Ja, vi elsker
Simon + Stig + Kim + latter = sant.
SHOW: Stavern-sommeren starter først når Simon og Stig går på scenen på Piraten Kro og får publikum til å tenke litt og le mye.
KJÆRLIGHETEN ER STOR
Årets tema er kjærligheten. Simon og Stig elsker ikke bare Kim, men også tøys og tull, munterhet og alvor, satire, parodier, fryd og glede. Kort sagt: Alt som kan gi oss en god latter. Da mener vi en genuint, ektefølt GOD latter. I år som i fjor og året før og mange år før det igjen viser Simon & Stig at satire kan skapes med varme, harselas blir bedre med hjerte, tøv kan gjerne inneholde noen alvorsord om toleranse, og parodier skal helst gjøres med kjærlighet. Jeg sier «skal helst», fordi årets show også inneholder en kjærlighetsløs parodi: Simon Andersens tolkning av Nina Karin Monsen i «Jeg elsker meg selv» (tekst: Simon og Morten Lorentzen i samarbeid) viser med all mulig tydelighet hvor smålig det er å gjøre andre menneskers kjærlighet liten. Moro kan også være modig, og motet er større hos den som viser andres trangsynthet enn den som forsvarer trangsyntheten. Dette er det eneste nummeret i årets show uten rom for tvetydighet.
LATTER OG GLEDE
I år er Staverns sommerduo blitt trio, og Kim Fairchild, med det store smilet og den enda større stemmen, kler de uttrykksfulle to herrer aldeles utmerket. Gjestestjernen får stråle på egenhånd i flere av showets innslag og høyner sangkvaliteten i det hele, men tonen i showet er umiskjennelig Simonsk og Stigsk, enten Kim er på scenen eller de to herrer regjerer alene. Særpreget forandres heller ikke av at årets show har ny regissør, debutanten Karina Aase. Hun har åpenbart forstått guttas stil og budskap og har rendyrket det i et show som bare øker kjærligheten til den gode latter.
Publikum som så Simon & Stig på Sommerlatter i Oslo vil dra kjensel på flere av showets numre. Men «Simon og Stig elsker Kim» inneholder nyheter nok til å forsvare en Stavern-tur også for dem. Simon, Stig og Kim er mennesker det er lett å bli glad av og lett å bli glad i.
Premiere var i Stavern 29.06.09.
Kjærlighet, glede og latter
TERNING: FEM
Ja, vi elsker
Simon + Stig + Kim + latter = sant.
SHOW: Stavern-sommeren starter først når Simon og Stig går på scenen på Piraten Kro og får publikum til å tenke litt og le mye.
KJÆRLIGHETEN ER STOR
Årets tema er kjærligheten. Simon og Stig elsker ikke bare Kim, men også tøys og tull, munterhet og alvor, satire, parodier, fryd og glede. Kort sagt: Alt som kan gi oss en god latter. Da mener vi en genuint, ektefølt GOD latter. I år som i fjor og året før og mange år før det igjen viser Simon & Stig at satire kan skapes med varme, harselas blir bedre med hjerte, tøv kan gjerne inneholde noen alvorsord om toleranse, og parodier skal helst gjøres med kjærlighet. Jeg sier «skal helst», fordi årets show også inneholder en kjærlighetsløs parodi: Simon Andersens tolkning av Nina Karin Monsen i «Jeg elsker meg selv» (tekst: Simon og Morten Lorentzen i samarbeid) viser med all mulig tydelighet hvor smålig det er å gjøre andre menneskers kjærlighet liten. Moro kan også være modig, og motet er større hos den som viser andres trangsynthet enn den som forsvarer trangsyntheten. Dette er det eneste nummeret i årets show uten rom for tvetydighet.
LATTER OG GLEDE
I år er Staverns sommerduo blitt trio, og Kim Fairchild, med det store smilet og den enda større stemmen, kler de uttrykksfulle to herrer aldeles utmerket. Gjestestjernen får stråle på egenhånd i flere av showets innslag og høyner sangkvaliteten i det hele, men tonen i showet er umiskjennelig Simonsk og Stigsk, enten Kim er på scenen eller de to herrer regjerer alene. Særpreget forandres heller ikke av at årets show har ny regissør, debutanten Karina Aase. Hun har åpenbart forstått guttas stil og budskap og har rendyrket det i et show som bare øker kjærligheten til den gode latter.
Publikum som så Simon & Stig på Sommerlatter i Oslo vil dra kjensel på flere av showets numre. Men «Simon og Stig elsker Kim» inneholder nyheter nok til å forsvare en Stavern-tur også for dem. Simon, Stig og Kim er mennesker det er lett å bli glad av og lett å bli glad i.
Premiere var i Stavern 29.06.09.
Juni 2009: Stoltentann
«Stoltentann» av Knut Nærum, Apotekergården Scene, Grimstad. Med: Jan Gunnar Røise, John Brungot og Jan Martin Johansen. Regi: Erik Ulfsby.
Sommerlett satire.
TERNING: FEM
Valgkampens vinner
Uansett hvem som vinner valget, er det disse gutta som stjeler showet.
KOMEDIE: «Stoltentann» lover valgkampoppsummering for den som synes norsk politikk er kjedelig. Riktigere er det nok å si at Knut Nærums nyskrevne komedie byr på valgkampsatire for den som synes politikk kan være moro. Men politisk oppdatert trenger man slett ikke å være for å ha glede av den.
TEIT-SMART
Glede vil de aller fleste ha. «Stoltentann» er lattervekkende i velkjent Knut Nærum-stil. Som man er vant til fra den kanten består omtrent halvparten av humoren av tåpeligheter og den andre halvparten av så intelligente slutninger at man tillater seg selv å le av selv de største og mest åpenbare banaliteter. Avansert skal man nemlig ikke påstå at dette er. «Stoltentann» er politisk satire så sommerlett som det går an å lage den, med kasting av kokosboller, striptease i valgstudio, hekselatter, skattevitser og spademetaforer som noen av sine vellykkede effekter. En historie som er likeså luftig som fyllet i Fremskrittspiratenes gratis kokosboller hindrer nemlig ikke dette fra å være vellagd, veldreid og treffsikker humor. Her finnes scener som svært passende oppsummerer politisk dumskap på begge sider av fargeskalaen, og her er enkeltreplikker det vil bli vanskelig å viske ut fra eget minne, når man skal lytte til virkelighetens valgkamp litt senere i år. «Det er fort gjort å forveksle det jeg mener med det jeg sier» kan bli en klassiker.
KARIKATUR
Det gjør heller ingenting at parodiene slett ikke er så gjennomarbeidede som de kunne ha vært, for effektene som velges er sannelig megetsigende som de er. Jan Gunnar Røise behøver ikke holde fast ved sin Stoltenstemme, når en sykkelhjelm og en bukett Arbeiderparti-roser er nok til å gjøre ham til kaptein på skuta Den Rødgrønne Dame. Å skape om en skjeggete John Brungot til Siv Jensen (eller Hun Hvis Navn Ikke Må Nevnes) er ikke stort vanskeligere. Med stemme og tonefall på plass kan de ytre effektene godt være av karikaturtypen, en blond parykk, heksehatt, kappe og F-button. Jan Martin Johnsen får selve paradenummeret i rollen som lettvekter Gisky, med trønderdialekt og sjørøverøreringer, og syngende på Kids' gamle slager, «Vil du værra me mæ hjem i natt». Med utgangspunkt i at rundt halvparten av politikerne som seiler innom sørlandssatiren i løpet av «Stoltentann» er kvinner, ville det ikke skadet om herrene bak herligheten hadde funnet plass til EN kvinne i ensemblet. Det har de altså ikke, men så er det da heller ingen i trioen Jan/Jan/John man får lyst til å stemme ut.
Premiere var i Grimstad 26.06.09. Korreksjon pr. 3. juli: "Vil du værra med meg hjem i natt" er selvfølgelig Kids' låt, og ikke Unit Fives.
Sommerlett satire.
TERNING: FEM
Valgkampens vinner
Uansett hvem som vinner valget, er det disse gutta som stjeler showet.
KOMEDIE: «Stoltentann» lover valgkampoppsummering for den som synes norsk politikk er kjedelig. Riktigere er det nok å si at Knut Nærums nyskrevne komedie byr på valgkampsatire for den som synes politikk kan være moro. Men politisk oppdatert trenger man slett ikke å være for å ha glede av den.
TEIT-SMART
Glede vil de aller fleste ha. «Stoltentann» er lattervekkende i velkjent Knut Nærum-stil. Som man er vant til fra den kanten består omtrent halvparten av humoren av tåpeligheter og den andre halvparten av så intelligente slutninger at man tillater seg selv å le av selv de største og mest åpenbare banaliteter. Avansert skal man nemlig ikke påstå at dette er. «Stoltentann» er politisk satire så sommerlett som det går an å lage den, med kasting av kokosboller, striptease i valgstudio, hekselatter, skattevitser og spademetaforer som noen av sine vellykkede effekter. En historie som er likeså luftig som fyllet i Fremskrittspiratenes gratis kokosboller hindrer nemlig ikke dette fra å være vellagd, veldreid og treffsikker humor. Her finnes scener som svært passende oppsummerer politisk dumskap på begge sider av fargeskalaen, og her er enkeltreplikker det vil bli vanskelig å viske ut fra eget minne, når man skal lytte til virkelighetens valgkamp litt senere i år. «Det er fort gjort å forveksle det jeg mener med det jeg sier» kan bli en klassiker.
KARIKATUR
Det gjør heller ingenting at parodiene slett ikke er så gjennomarbeidede som de kunne ha vært, for effektene som velges er sannelig megetsigende som de er. Jan Gunnar Røise behøver ikke holde fast ved sin Stoltenstemme, når en sykkelhjelm og en bukett Arbeiderparti-roser er nok til å gjøre ham til kaptein på skuta Den Rødgrønne Dame. Å skape om en skjeggete John Brungot til Siv Jensen (eller Hun Hvis Navn Ikke Må Nevnes) er ikke stort vanskeligere. Med stemme og tonefall på plass kan de ytre effektene godt være av karikaturtypen, en blond parykk, heksehatt, kappe og F-button. Jan Martin Johnsen får selve paradenummeret i rollen som lettvekter Gisky, med trønderdialekt og sjørøverøreringer, og syngende på Kids' gamle slager, «Vil du værra me mæ hjem i natt». Med utgangspunkt i at rundt halvparten av politikerne som seiler innom sørlandssatiren i løpet av «Stoltentann» er kvinner, ville det ikke skadet om herrene bak herligheten hadde funnet plass til EN kvinne i ensemblet. Det har de altså ikke, men så er det da heller ingen i trioen Jan/Jan/John man får lyst til å stemme ut.
Premiere var i Grimstad 26.06.09. Korreksjon pr. 3. juli: "Vil du værra med meg hjem i natt" er selvfølgelig Kids' låt, og ikke Unit Fives.
Subscribe to:
Posts (Atom)
