Juli 2009: Blomster og blod, Dagbladet-versjon

Denne anmeldelsen skrev jeg i to versjoner, en lengre, en kortere. Dagbladet valgte å trykke den kortere, som er denne. Lengre ned på denne bloggsiden finner du også den lange versjonen av samme kritikk.

«Blomster og blod» av Bentein Baardson, Agder Teater, Fjæreheia. Med: Gisken Armand. Regi: Bentein Baardson.
Mer blod enn blomster.

Den blodige blomsterpiken

Marie Hamsun var ikke «folk flest». Er det derfor hun fortsatt er omstridt?

TEATER: Da Knut Hamsun erklærte at kjærlighetens veier er fulle av blomster og blod var han forelsket i sin første kone. Hadde ordene vært tilegnet Marie spørs det om ikke rekkefølgen hadde vært en annen: «Blod og blomster».
Når historien om de to fortelles handler den ofte mer om hans handlinger enn hennes. «Blomster og blod» gir henne ordet, men tar begrenset stilling til hva hun gjorde.
TRE BREV
Det intime monologformatet er et underlig valg for det massive steinbruddet, men samtidig kler formen ideen bak stykket: En kvinne forteller sin versjon av historien vi kjenner henne for. I sin dramatikerdebut (faktisk!) bruker Bentein Baardson brev som utgangspunkt for den tredelte teksten. Brevene er konstruerte, men i samtlige ligger tonen nær Maries egen, med ord og setningsmønstre hun kunne ha brukt og ofte brukte. Stemmeskiftene skyldes skifte i situasjon og stemning, og triogrepet understreker hvor kompleks denne kvinnen var. Det er i seg selv et tegn på respekt og forståelse for at vi mennesker er individer, ikke arketyper. Når temaet er et menneske som i sin levetid ble redusert til stereotypene hustru, mor, bondekone og demagog, er virkemiddelet ekstra velvalgt, og det vekker en tanke som i alle fall ikke fantes i meg før forestillingsstart: Kvinner så egenrådige som denne er lette å dømme også i de tilfeller der de ikke er landssvikdømte.
Når fiksjon og fakta blandes, ligger dilemmaet oftest i spørsmålet om hva som er dokumentert og hva som er diktet. I «Blomster og blod» er dette aldri et problem. Også det som er diktet framstår som ekte, tro mot Marie Hamsuns ånd. Skjønnhetsfeilene som finnes skyldes snarere at teksten er skrevet i etterpåklokskap samtidig som den utgir seg for å være fra Hamsuns samtid. Tidvis ligger begrepsbruken nærere 2009 enn 1947, og argumentasjonen tilhører biografer og litteraturviteres analyse mer enn hovedpersonens egen selvinnsikt. Muligens kunne dette blitt ytterligere nyansert om teatret hadde tildelt regioppgaven til annen regissør enn mannen bak manus. Muligens ville et slikt valg ha medført at andre nyanser hadde forsvunnet.
STEMMEN TALER
Marie Hamsun var en kvinne som bebreidet sin mann for de valg hun selv hadde tatt. Hun var dramadronningen som gjorde sin ektemann til sin konge. Samtidig fortalte hun ham det hver gang han oppførte seg som en narr. Hun var ikke en kvinne som føyer seg, men hun valgte å føye seg. Slik både monolog og tidligere biografier viser: Knut Hamsun knekket henne kanskje, men han kuet henne ikke. Hele sitt liv var Marie Hamsun en kompromissløs kvinne som ble tvunget til å inngå kompromisser.
Alle disse nyansene ligger i Baardsons tekst og regi, men det er Gisken Armand som gir dem liv. Hun er av de skuespillere som lar små skiftninger i ansiktsuttrykk fortelle flertydige historier om store emosjoner. I rollen som Marie viser hun sin klokskap på andre måter. Hun bruker et større register av kroppslige bevegelser, som gammeldamegange, bøyd rygg og opprørte armbevegelser. Men fremdeles er det den dype, uttrykksfulle stemmen som er hennes viktigste instrument. Den har kraft til å fylle et steinbrudd. Mer enn den fysiske forvandlingen er det den som omskaper henne til den kontrastrike kvinnen som er en av de få som i Norge har måttet sone en fengselsdom for å ha brukt sin ytringsfrihet.

Premiere var i Fjæreheia i Agder 14.07.09.