Tuesday, September 29, 2009

September 2009: Jan Herwitz

«Jan Herwitz» av Hans Wiers-Jenssen, Den Nationale Scene. Med: Even Stormoen, Lasse Lindtner, Wenche Kvamme m.fl. Regi: Per Jansen.
Skamløst publikumsfrieri.

Made in Bergen

I Bergen er der tre ingredienser som sikrer suksess: Dialektlek, et bypatriotisk typegalleri, samt allsang av «Nystemten». «Jan Herwitz» har alle tre.

TEATER: Bergenskomedien «Jan Herwitz» ble første gang oppført i Oslo (!) i 1913. Siden er komedien vist flere hundre ganger på DNS i Bergen. Den er sett av mer enn 300 000 publikummere. Forrige gang var i 1999, da også flere av årets aktører var med. Lasse Lindtner overtok da rollen som svoger Bøschen direkte fra sin far, og spiller den nå for andre gang. Wenche Kvamme gjør rollen som husjomfru Henriksen for tredje gang. Even Stormoen er ny som kjøpmann Herwitz, men til gjengjeld er det forrige mann i rollen, Per Jansen, som har regien.
All denne tradisjonen skaper «Jan Herwitz»’ aller største fallgruve: At stykket oppleves som musealt eller utgått på dato. Samtidig gir det styrke i form av gjenkjennelighet. Publikum føler eierskap, kanskje endog kjærlighet, til en forestilling med så sterke lokale tradisjoner. Slik er suksessen sikret, uansett kvalitet.
Visse kvaliteter har «Jan Herwitz», først og fremst er et frodig, fargerikt språk med så mange sjeldne dialektuttrykk at selv bergenserne kan trenge ordliste - og får det, i teaterprogrammet. Det er velformulert og velformet, og Jansen har valgt en tilstrekkelig nøktern spillestil til at uttrykket oppleves som oppdatert. Men intrigen er for enkel for et helaftens skuespill i 2009, og typegalleriet når ikke utover klisjeene.
Kjøpmann Herwitz (Stormoen) mener at hans avdøde far, Jan H, var et geni. Det er en mening han er alene om, og fornærmet trekker han seg unna det sosiale liv. Det vil verken svogeren eller husholdersken ha noe av, den første fordi han henter sin daglige moro i å gjøre narr av Herwitz jr. og sr., den siste fordi hun frykter at de fem Herwitz-døtrene vil bli gamle jomfruer. Hjulpet av en østlandsleges forelskelse i den ene av døtrene (Frode Bjorøy og Siren Jørgensen) må både Herwitz’ og folkemeningen forandres, skal alt ende godt. Vi røper neppe for mye om vi antyder at det gjør det, etter to og en halv time der den viktigste moroa ligger i rivaliseringen mellom svogre, og den ordbruk som følger med nevnte rivalisering. En dobbeltmoralistisk bypatriotisme (det viktigste er hva man mener i Bergen, men enda viktigere er det hva man mener i København – glem for all del Oslo!) gir også komisk effekt. Men publikumssuksessen? Ja, den er nok først og fremst sikret gjennom allsang på selveste «Nystemten».

Premiere var på DNS 26.09.09.

September 2009: Taube

«Taube» av Bentein Baardson og Bodil Kvamme basert på Evert Taube, Edderkoppen. Med: Erik Wenberg Jacobsen, Andrea Bræin Hovig, Teodor Janson, Hilde Lyrån, m.fl. Regi: Bentein Baardson. Musikalsk ansvarlig: Morten Michelsen.
Dvelende tonedikt.
TERNING: FIRE

Langdryg skjønnhet

«Taube» er en nydelig hyllest. Men den er for lang.

MUSIKKTEATER: Det er så pent, så pent. Scenebildet er vakkert. Lydbildet er vakkert. Og om gjentakelsene blir vel mange, er «Taube» likevel en usedvanlig stilren forestilling. Paradenumrene er mange og skjønnhetsfeilene få. Skjønt, sekvensene der Taube psykoanalyseres og hans kvinnesyn og moralske svakheter karakteriseres, er unødvendige. Vi trenger ikke at Ellinor (Hilde Lyrån) forteller oss at han idealiserte prostitusjon og hadde et «forferdelig» kvinnesyn. Det vet vi allerede. Simpelthen ved å bruke Taubes egne ord demonstrerer «Taube» igjen og igjen hvordan Evert Taube skjønnmalte både kvinners slit og menns slit. Slitet på havet. Slitet i havna. Slitet på pampasen. Slitet i prostitusjonen. Også forestillingen skjønnmaler og sentimentaliserer, slik den må, når motivkretsen er Taubes og sangene er hans.
All skjønnmalingen resulterer, naturligvis, i skjønnhet. «Taube» er som å tre inn i en av Toulouse-Lautrecs stiliserte nattklubb-plakater, rendyrkede vakre utsnitt i rødt, svart, hvitt og toner av brunt. Skyggesilhuetter mot skjermer i vekslende farger gir assosiasjoner til stumfilm og betagende vakker sang ledsager de dvelende bildene. Endelig får Teodor Janson bruke sin mektige sangstemme i en rolle der pomp og prakt og patos er ønsket. Endelig får Erik Wenberg Jacobsen spille sjarmør. Andrea Bræin Hovig er også en fryd i sin rolle som trassig forelskede Carmencita – selv om det ikke hadde skadet om hun og Wenberg Jacobsen hadde fått litt grundigere tangoundervisning.
Mot slutten blir det litt for mye av det gode. Dype tolkninger er det jo ikke snakk om, og det er de samme motivene som gjentas på ny og på ny. Da oppstår ønsket om at Baardson & Kvamme hadde gjort et strengere sangutvalg i sin hyllest til Taube, før forestillingen hadde blitt presentert for publikum. Men pent er alt.

Premiere var på Edderkoppen 18.09.09

September 2009: Frustrerte Fyrer

«Frustrerte fyrer» av Karsten Fullu, Espen Hana, Trond Hanssen m.fl, Dizzie Showteater. Med: Sven Nordin, Nils Vogt, Tor Erik Gunstrøm og Espen Hana. Regi: Lars Erik Holter. Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen.
Best som traust.
TERNING: FIRE

Trauste karer

Best er «Frustrerte fyrer» når de ikke forsøker å fornye seg selv.

SHOW: Det er ikke lett å være Sven Nordin, Nils Vogt, Tor Erik Gunstrøm og Espen Hana og skulle overraske sitt publikum. De fire, og deres regissør Lars Erik Holter vet hva vi forventer av dem. De vet nøyaktig hvilken humorstil de selv forbindes med: Trygt plantet i den norske revytradisjonen som bejubles av «folk flest», med innslag av buskis, store mengder Tore Ryen-inspirasjon, parykker, kostymer, gummiansikter og grimaser. Men lenge klarer de ikke dy seg fra å servere «seg selv» med en «vri». Nordin, Vogt, Gunstrøm og Hana synger Dum Dum Boys. De ljuger på seg pornokarrierer og de spiller mafiosoer med flere «Shut the fuck up» enn i en middels Tarantino-sekvens. Og vi tenker nei. Nei. Nei. Nei og atter nei. For nei, dette er ikke fornyelse til fornøyelse. Dette er kunstig og stivt, det kler dem ikke, og det er ikke en gang morsomt.
Så skjer det noe. Omtrent halvveis ut i showet, legges alle fornyelsesforsøk til side, og de fire går tilbake til den humorstil de er kjent for. Trolig, den stil deres publikum er kommet for å se, kun med den ene lille vri at de fire herrene selv trer ut av rollene sine og kommenterer dem med jevnlige mellomrom. Gunstrøm får være Gunstrøm slik han var i Dizzie Tunes’ storhetstid. Espen Hana får komme med betraktninger ved tangentene. Vogt og Nordin får samspille og utfordre hverandre til å komme med stadig større overdrivelser. Og da begynner «Frustrerte fyrer» underlig nok å leve sitt eget fornøyelige liv. De overraskelsene som kommer etter dette er av det velkomne slaget. Som når Sven Nordin synger hyllest til salens kvinner, spesialskrevet av Jan Eggum for anledningen. Eller når Nordin og Vogt kler seg i kvinneklær og forteller hverandre om hemmelige affærer med, nettopp, Vogt og Nordin. Eller når de samme to spiller supportere for henholdsvis Lyn (Vogt) og Vålerenga (Nordin), i en sann kamp om hvem som er best i by’n. Nyskapende er det ikke. Men det fungerer adskillig bedre enn forsøkene på fornyelse som har kommet før det.

Premiere var på Dizzie Showteater 17.09.09.

September 2009: 20 Teddy uten filter

«20 Teddy uten filter» av Ragnar Olsen, Sverre Kjelsberg og Iren Reppen, Hålogaland Teater. Med: Sverre Kjelsberg, Maria Haukaas Storeng, Ida Holten Worsøe m.fl. Regi: Iren Reppen. Musikalsk ledelse: Bjørn Simen Lund. Oppstykket Kjelsberg-hyllest.
TERNING: TRE

Flat feiring

«20 Teddy uten filter» er en påkostet storsatsning, og den er forunderlig lite ambisiøs.

KONSERTTEATER: Et ti personer sterkt strengeorkester. Et femmannsband. Seks syngende skuespillere, en poserende sanger, samt Sverre Kjelsberg selv. «20 Teddy uten filter» burde kunne leve opp til en merkelapp som storsatsning. Men teksten har Hålogaland Teater glemt å arbeide med, og resultatet virker sørgelig underutviklet.
MUSIKALSK VELLYD
De musikalske arrangementene er gjennomarbeidede, helhetlige og udelt vellykkede. Bjørn Simen Lund har gjort en kjempejobb i å samordne band og orkester. Hele veien understrekes både det rocka og det melodiske i låtmaterialet, og som musikalsk hitparade er «20 Teddy» imponerende.
Som forestilling på et landsdelteaters hovedscene mangler den mye. Hålogaland Teater kaller det for «konsertteater», og i det ligger en advarsel: Forvent ikke all verden av det teatrale. Men her bør man dessverre ikke forvente noe som helst. Teksten er så flat at skuespillerne ikke kan framstå som annet enn endimensjonale figurer, fragment for fragment.
BILLIGE POENGER
Sverre Kjelsberg har vært rockestjerne og ungpikeidol, visesanger og politisk aktivist, teaterkomponist og HT-veteran, ja, til og med supportersangskriver. Musikalsk kommer alt dette fram. Tekstlig har ikke Hålogaland Teater forsøkt å rekonstruere verken hans liv i musikken eller den kontekst sangene er skrevet i. Vi får høre låtene, men blir ikke kjent med historiene rundt dem og bak dem. Mannen selv står på scenen, men vi blir ikke kjent med ham heller. Mulighetene skusles bort, til fordel for sketsjlignende sekvenser med billige poenger, og slik blir «20 Teddy» bare halve den hyllest den kunne ha vært.

Premiere var på Hålogaland Teater 16.09.09.

Wednesday, September 16, 2009

August 2009: Standupfestivalen

Ingen spøk

Hvor mange av oss tar humor på alvor?

KOMMENTAR: Den tiende standupfestivalen er i gang, og mange av dem som de neste dagene får oss til å le er navn som er blitt for store og for kjente til å befatte seg med standup til daglig. De har gått videre til prestisjetunge jobber i tv, i film eller på teatrene, men nå er de tilbake der de startet, alene på en scene med en mikrofon og en tekst.
For oss som liker å le er det ingen overraskelse at dette er vel så vanskelig som å framføre andres tekster under andres instruksjon. Standupformen fjerner alle ekstraeffekter og tvinger mennesket på scenen til å stå alene med humoren. Formen viser hvor morsom du egentlig er. Det er en test ikke alle kan bestå. Om kjendisene er de som trekker det største publikummet, har humorinteresserte også sjansen til å bli kjent med nye ansikter. Nykommeraftener fredag og lørdag presenterer de beste av de ferske komikerne. Slike programposter gjør standupfestivalen til en viktig festival, i beste fall, en nyskapende festival. Slik skiller disse kveldene seg fra resten av programmet. For strengt tatt er ikke standupfestivalen et utstillingsvindu for standup. Den er et utstillingsvindu for norske komikere, og aller mest de etablerte norske komikerne. De utenlandske gjestene vi får se er mer eller mindre smuglet over grensen, i fellesshow med norske komikere hele Norge vet hvem er. De opptrer i humorstafetter eller svensk-norske landskamper. De topper ingen plakater.
En festival som dette kunne dirigert rampelyset mot navn som er nye for det norske publikummet, men store andre steder, komikere «våre» komikere allerede har sett og latt seg inspirere av. Når de i stedet gjemmes bort, er forklaringen en av to: Enten bruker Stand Up Norge sin festival som et markedsføringsverktøy for seg selv og sine. Eller så vet de at det ikke nytter å gjøre noe annet. Kanskje er det sant at publikum helst ler av dem vi har ledd av før, og at vi er for tunge å dra ut av sofaen for noen vi ikke allerede har sett fra sofaen. Det er i så fall ingenting å le av. Vil vi at den ellevte standupfestivalen skal overraske oss neste år, er det de ukjente vi må slutte opp om i år. De av oss som gjør det vil til og med oppdage talenter vi kan tipse vennene våre om, når det er de som kommer på tv.

Kommentar skrevet opp mot åpningen av standup-festivalen, 19.08.09.

September 2009: Raske Menn

«Show 2 & 3» av Raske Menn, Christiania Teater. Med: Raske Menn, det vil si Øyvind Rafto, Anders Hoff og Calle Hellevang Larsen. Regi: Teodor Janson.
Fjas og moro.
TERNING: FIRE

Rask moro

De tre raske menn byr på fjas, fnis og fjolleri i fri disiplin.

SHOW: Let ikke etter dypere mening i Raske Menns «Show 2 & 3». Den finnes ikke. Let heller ikke etter harmløs moro. Den bobler over i en slik grad at bare den mest humørløse kan overse den.
Uforutsigbart
I raske trekk: Øyvind Rafto, Anders Hoff og Calle Hellevang Larsen bruker fremdeles shorts, skjorte, slips og dressjakke á la engelsk kostskolegutts skoleuniform. Som før er det fortsatt også slik at en god del av humoren tilhører skolegutters verden, men det som gjør at også vi som har passert 14 og som aldri har tilhørt hankjønn kan le av dem, er at man aldri kan forutse hva slags skolegutthumor. Disse tre veksler nemlig lekende lett og rystende raskt mellom nerdehumor, musikkkorpshumor, anatomihumor, infantil rampegutthumor og han-som-drømmer-seg-bort-og-blir-ufrivillig-morsom-humor, alt i en tilsynelatende fritt assosierende idéstrøm der bare fantasien setter grenser. For disse gutta setter fantasien svært få grenser.
Morsom styring
«Tilsynelatende» er naturligvis et nødvendig ord her. «Show 2 & 3» er selvfølgelig ikke verken fritt eller assosierende, men tvert imot særdeles godt planlagt. Bedriver man tøys, fjas, tull og fjolleri uten å time morsomhetene opp mot hverandre og uten å overraske med å la tøyset, fjaset osv ta uventede retninger, blir resultatet sjelden særlig morsomt. Her er moroa strengt styrt av en bevisst Teodor Janson, som uten tvil har luket vekk minst like mange rare metaforer, spyttesekvenser, hopp og grimaser som han har inkludert.
Fansen vil få det de ønsker seg. Den som ikke før har sett Raske Menn, vil enten forundre seg over hvor fjollete det går an å bli, eller bare gi seg over. «Show 2 & 3» er lett å le av. Og det er like fort glemt.

Premiere var på Christiania Teater 10.09.09.

Monday, September 7, 2009

September 2009: Den Stundesløse

«Den Stundesløse» av Ludvig Holberg, Trøndelag Teater. Med: Øyvind Brandtzæg, Ingrid Bergstrøm, Gunnhild Sundli m.fl. Regi: Bentein Baardson.
Tant og fjas i tidsklemma.

På høygir

Trøndelag Teaters «Den Stundesløse» er hektisk teater.

TEATER: Stress. Utbrenthet. Prokrastinering og distraksjoner. Vi lever i en tidalder der effektivitet gir status og det å miste kontrollen er grunn for latterliggjørelse. Det gjorde også Ludvig Holberg (1684-1754). Hans stundesløse Vielgeschrey (Brandtzæg) er mannen som er så stressa at han ikke klarer fullføre selv de enkleste prosjekter, og han er et lett bytte både for egne dårlige avgjørelser og for tjenestejenta Pernille (Bergstrøm) og hennes manipulasjon. Vanligvis, når «Den Stundesløse» settes opp, er det sistnevnte man heier på, mens man ler av og ikke med førstnevnte. I denne utgaven går det så hardt utover stakkars Vielgeschrey at det til slutt blir han som sitter igjen med sympatien.
Opptakten er tradisjonell. Men etter hvert blander Bentein Baardson og hans ensemble inn stadig flere elementer også fra senere tiders komediestiler. Et muntert ensemble boltrer seg i fysiske krumspring, til tider over grensen til det absurde. Barrieren mellom sal og scene brytes flere ganger ned, som regel med suksess. Tempoet er høyt og spillestilen oppskrudd. Holbergs egen samtids komediespråk blir innimellom fulgt og innimellom parodiert, og obskøn tungevifting og medfølgende håndbevegelser er så dominerende virkemidler at man kan undre seg på hvor lang tid som kan gå før publikum trøtnes av det. (Under premieren ler de forestillingen ut.) Nyskapende er for sterkt et ord, men stilbruddene kommer alle inn på uventede tidspunkter, og det gir sårt tiltrengte overraskelser til den ofte spilte og svært så velkjente komedien.

Premiere var på Trøndelag Teater 05.09.09

Saturday, September 5, 2009

September 2009: Drapene i Aalst

«Drapene i Aalst» av Pol Heyvaerth og Dimitri Verhulst, oversatt av Leif Helgeland, Nationaltheatret. Med: Ane Dahl Torp, Aksel Hennie og Dennis Storhøi. Regi: Per-Olav Sørensen. Nøkternt og nummende.

Rystende realisme

«Drapene i Aalst» er viktig teater fordi det viser oss en virkelighet vi skulle ønske ikke fantes.

TEATER: Kathy (Dahl Torp) og Kurt (Hennie) har drept sine egne barn. I avhør forklarer de seg. Lavmælt, kontrollert og behersket unnskylder de ingenting, mens avhørslederen (Storhøi) spør dem ut. Som kuede barn svarer de. Blikk i gulvet, nervøse hender, stemmer strippet for følelse forteller en større historie, om skam, skyld og trolig også sorg. Lidenskapelige tillater de seg bare å bli når de snakker om mer ufarlige spørsmål som nabokrangler og butikktyveri. Når de snakker om sine døde barn er selvkontrollen påtagelig.
At skadde mennesker skader andre mennesker, er ikke et mysterium. At den som er ødelagt blir destruktiv er ofte bevist. «Drapene i Aalst» har dette som utgangspunkt, og gjennom forestillingen bekreftes det på ny. Kurt og Kathy er ikke monstre. De er ikke dumme. De er ødelagte, og med sin egen ødelagte logikk tar de det valg de tror de må. Ungene må ikke tas ifra dem. Ergo må ungene dø.
Skuespillerne er samstemte i sitt spill. De bruker den samme dempede tonen, den samme nummenheten som avdekker følelser som er for store til å snakkes om. Sørensen skal ha ros for å ha klart å holde «Drapene…» så ribbet. Oppsetningen er uten effekter, og det gjør den effektfull. Her finnes ikke et overflødig ord eller en overflødig bevegelse. Vi må selv fylle de hull som finnes i historien. Det som gjør «Drapene i Aalst» så sørgelig, rystende realistisk er at akkurat det ikke er vanskelig. At tragedie føder tragedie vet vi allerede.

Premiere på Nationaltheatret, Malersalen, 04.09.09.

September 2009: Jesus Christ Superstar

«Jesus Christ Superstar» av Andrew Lloyd Webber og Tim Rice, oversatt av Bjørn Endreson og Ola E. Bø, Det Norske Teatret. Med: Hans-Erik Dyvik Husby, Frank Kjosås, Charlotte Frogner m.fl. Regi: Erik Ulfsby. Koreografi: Belinda Braza. Musikalsk ledelse: Svenn Erik Kristoffersen.
Underholdende, men ikke mer.
TERNING: FIRE

Grunn Messias

«Jesus Christ Superstar» er fiks, men overfladisk

MUSIKAL: Potensialet for hva denne oppsetningen kunne ha vært, er ikke utnyttet.
EFFEKTFULL
Kjedelig blir aldri «Jesus Christ Superstar». Til det er de visuelle effektene for mange og for morsomme. Herodes’ residens er et Playboy Mansion med herskeren som en Hugh Hefner (Sigve Bøe) i blå badebukser, mens Pontus Pilatus (Hildegunn Riise) i sitt hjem boltrer seg i rød silkenattkjole på delikat hvitt sengetøy. Disipler i drag, en Maria Magdalena med skjelvende gange og hengende armer (Charlotte Frogner) og en koreografi (Belinda Braza) full av allusjoner til popkultur på begge sider av Atlanteren gir nok å se på. Men det estetiske er ikke nok i seg selv. Heroin Chic har vært sedvanlig skikk i motefotografiet i flere tiår, og provokasjonskraften er for lengst forsvunnet. Skulle en samtids-superstar hatt sprengkraft i dag, måtte man ha oppdatert innholdet. Det gjøres ikke. Oppsetningens Jerusalem ligner mer på området under motorveien mellom Operaen og Oslo S enn på dagens Israel. Fremdeles er det romerne som er okkupasjonsmakt i Jerusalem, og palestinaskjerf og viftende skytevåpen brukes kun som visuell pynt. Det er greit, det er teksttro og retter seg etter både bibel og opprinnelig musikalmanus. At øvrige effekter blir stående som kun utvendige, pyntaktige og tomme er verre, og det setter en begrensning, en unødvendig begrensning, for hvor langt denne oppsetningen kan nå.
EGENTLIG HOVEDPERSON
Mye har allerede vært sagt og skrevet om valget av Hans-Erik Dyvik Husby i rollen som Jesus. Mer følger, også i denne anmeldelsen. Men det er den desillusjonerte Judas, spilt av Frank Kjosås, som er forestillingens egentlige hovedperson. Judas er den som gjennom de valg han tar setter begivenhetene i gang. Han er følgesvennen som er blitt en tviler, den troende som mener at hans leder er i ferd med å miste grepet om virkeligheten. Han har trodd på en bevegelse, på ideer om frihet, likhet og brorskap, kamp mot fattigdom og for menneskeverd, men nå handler ikke lenger bevegelsen om ideenes gjennomslagskraft, men om en enkelt manns troverdighet. I Judas’ øyne har Jesus mistet kontrollen, og han er blitt både sin egen og sine disiplers fiende. Judas er både bekymret og redd og sint fordi han mener Jesus har latt egen popularitet gå til hodet på seg. Som han synger: «Han er berre ein mann, han er ingen gud».
I rollen framstår også Frank Kjosås som rockestjerne. Hans fysiske likhet med Pete Doherty er understreket gjennom sminke, klesdrakt og kroppsbruk. Men hans fag er fortsatt skuespillerens. Frank Kjosås har kapasitet til å utnytte mulighetene i rollefiguren. Det har han vist i tidligere roller, og det viser han også mot slutten av denne forestillingen. Men i store deler av «Jesus Christ Superstar» demper han egne talenter. Om dette er noe han gjør av eget initiativ eller om det er noe han har fått beskjed om å gjøre av hensyn til motspilleren, kan kun ensemblets indre krets vite.
JESUS VON HELVETE
Hans-Erik Dyvik Husby har en naturlig troverdighet som stormannsgal folkeforfører, fanatisk-demagogisk anfører og karismatisk superstjerne. Hans uttrykk er rockeartistens, ikke skuespillerens. Hans uttrykksregister er begrenset og i hele første akt virker han stiv og maniert, fri kun når han synger, men da er hans kroppsspråk og mimikk slik det kunne ha vært under enhver annen konsert. At publikum uansett ville assosiert hans Jesus med Hank von Helvete, er sannsynlig. Men her oppmuntres de til det, og ikke bare gjennom Husbys egen framtreden. Det er som om regissør Ulfsby, scenograf Nora Furuholmen og musikalsk ansvarlig Svenn Erik Kristoffersen har bygd hele sin oppsetning rundt Husbys andre scenepersonlighet. Vi ser bandmedlemmer i Turbo-seilerhatt og stripete trøye. Lydnivået egner seg til tider bedre for utekonsert enn for teatersal, Turbo-diksjon er ikke tekstvennlig. Undertegnede opplever også et flertall av de nye musikalske arrangementene som masete, men innser at akkurat dette er et smaksspørsmål.
STERKERE
Synligst er oppsetningens svakheter i første akt. Etter pause og oppgjøret mellom Jesus og Judas får «Jesus Christ Superstar» en nerve den manglet i første halvdel. En dyster oppgitthet setter inn. Den rådende stemningen er desperasjon. Hans-Erik Dyvik Husby går inn i en dypere fase av egen rolletolkning og virker oppriktig pint og plaget.
På dette tidspunktet slutter også Frank Kjosås å bremse seg selv. Sekvensen med Judas’ sammenbrudd og selvmord er stykkets aller, aller sterkeste, og i denne, som i scenene som kommer etter den, vises det klart og tydelig hvilken oppsetning dette kunne ha blitt, hadde Ulfsby & co klart å dyrke innhold mer enn effekter hele musikalen igjennom.

Premiere var på Det Norske Teatret 03.09.09.

September 2009: Litt av en mann

«Litt av en mann» av Elisabeth Botterli, Knut Nærum, Peder Udnæs, Karsten Fullu m.fl, Latter. Med: Rune Andersen og Espen Beranek Holm. Regi: Vemund Vik. Musikalsk ledelse: Espen Beranek Holm.
Hjertelig utlevering med stor innlevelse.
TERNING: FEM

Litt av et show

Espen Beranek Holm og Rune Andersen gjør hverandre – og Norge – morsommere.

SHOW: Den som etterlyser politisk humor i høst, har ikke vært på Latter. Den som etterlyser humor i politikken, har neppe sett showet heller. Som i gamle «Hallo i uken» har også «Litt av en mann» en vesentlig styrke i det følgende: Showet synliggjør det latterlige i tom retorikk og det veldig lite morsomme i hatsk skittkasting. Den politiske eliten utleveres med stor innlevelse, og publikum får gleden av å føle seg langt, langt smartere enn de parodierte.
DYNAMISK DUO
De kaller det Rune Andersens show, og Andersen er som parodiartist et usedvanlig godt utvalg av et godt utvalg menn, samt noen kvinner. Men «Litt av en mann» ville ikke blitt det samme hadde det ikke vært for ganske mye av en annen mann. Espen Beranek Holm er Norges beste sidekick. Andersens Jens ville ikke blitt halvparten så morsom uten Beraneks Jonas. Eller omvendt. Hvor gode de enn er hver for seg, er dynamikken på sitt sterkeste når duoen samarbeider, og enten de trekker i samme retning (som i sin eminente Stein Erik Hagen-parodi) eller i hver sin (kostelig i innslaget der Lene Marlin møter Kåre Conradi på scenen), gjør de hverandre bedre.
TVERRSNITT AV NORGE
Andersens elleville multipersonligheter balanseres av Beraneks vekselvis tilbakeholdne og rabiate utlegninger. Det er heller ingen tvil om at sistnevntes deltakelse hever det musikalske nivået betydelig. Disse karene tør stille på scenen med sjumanns orkester og nikvinners kor den samme uka som «Jesus Christ Superstar» har premiere fem minutters gange unna.
Det tekstlige nivået er jevnt høyt. Som i tidligere show, og som i nevnte «Hallo…» veksler vår dynamiske duo ubesværet mellom parodier fra det politiske Norge, TV-Norge og Kultur-Norge for øvrig. De to siste miljøene portretteres med adskillig mer varme enn det førstnevnte, slik det bør være i et valgår.

Premiere var på Latter 02.09.09.

August 2009: Let it rock

«Let it rock» av ensemblet, samt Ivar Tindberg, Ragnar Hovland og Kjell Storvik m.fl, Riksteatret og Rikskonsertene i samarbeid. Med: Kim Fairchild, Frode Alnæs, Paal Flaata, Linda Tørklep og El Cuero. Regi: Ivar Tindberg.
Historisk hitparade.

Rock på vei

Fire artister deler musikkminner, og rocken ruller videre.

MUSIKKTEATER: Scenografien er som et skjelett av en amerikansk diner, tenker jeg idet jeg ser riggen med bøyde tak i stål og krom og med brede plastseter av 60-tallsslaget. Men så begynner bildene å bevege seg forbi vinduene, og det slår meg at dineren like gjerne kan være en buss, en turnébuss type sliten Greyhound på vei fra ett konsertlokale til det neste. Gjermund Andresens scenografi er en gyldig metafor for hele forestillingen. «Let it rock» er et skjelett av rockens historie, men også et skjelett av andre fenomeners historier. Forbrukerkulturens framvekst. Historien om hvordan ungdom kom til å bli regnet som en egen gruppe, mellom barn og voksen. Historien om forholdet mellom svart og hvit i Amerika.
Listefolket kan nok more seg i timesvis med å diskutere låtutvalget. Det er for opplagt, men ikke opplagt nok, den og den låta mangler, den og den kunne man ha unnvært. Hvorfor Rikskonsertene egentlig må samarbeide med Riksteatret for å få denne ut på veien, er et spørsmål teaterfolket vil snakke om. «Let it rock» er nemlig ikke så mye en historie med rock som virkemiddel, som den er en framstilling av rockens historie, med ord som lim. Teksten er episodisk, en blanding av faktaopplysninger og anekdoter fra fire artisters egne liv. Ekte eller oppdiktet spiller ingen rolle, for budskapet er det samme uansett: Musikken er en viktig del av livet. Rockens historie er menneskelig historie, og menneskene i oppsetningen, med egne navn og egne minner, er de som gir skjelettet kjøtt på beina og får det til å danse. Vi møter Kim fra Askøy som ble bedt om å synge soul, Linda fra Kolbotn som fortsatt er forelska i Elvis, Paal fra Skien som sørga da samme mann døde, og Frode fra Kristiansund som er forelska i Kinks. Her ligger forklaringen på hvorfor dette må defineres også som en teaterproduksjon. Tekstene og tablåene som energisk framført binder de musikalske slagerne sammen er det som viser at musikkhistorien lever i beste velgående.

Anmeldelsen ble skrevet ut fra kritikervisning 27.08.09.