August 2009: Let it rock

«Let it rock» av ensemblet, samt Ivar Tindberg, Ragnar Hovland og Kjell Storvik m.fl, Riksteatret og Rikskonsertene i samarbeid. Med: Kim Fairchild, Frode Alnæs, Paal Flaata, Linda Tørklep og El Cuero. Regi: Ivar Tindberg.
Historisk hitparade.

Rock på vei

Fire artister deler musikkminner, og rocken ruller videre.

MUSIKKTEATER: Scenografien er som et skjelett av en amerikansk diner, tenker jeg idet jeg ser riggen med bøyde tak i stål og krom og med brede plastseter av 60-tallsslaget. Men så begynner bildene å bevege seg forbi vinduene, og det slår meg at dineren like gjerne kan være en buss, en turnébuss type sliten Greyhound på vei fra ett konsertlokale til det neste. Gjermund Andresens scenografi er en gyldig metafor for hele forestillingen. «Let it rock» er et skjelett av rockens historie, men også et skjelett av andre fenomeners historier. Forbrukerkulturens framvekst. Historien om hvordan ungdom kom til å bli regnet som en egen gruppe, mellom barn og voksen. Historien om forholdet mellom svart og hvit i Amerika.
Listefolket kan nok more seg i timesvis med å diskutere låtutvalget. Det er for opplagt, men ikke opplagt nok, den og den låta mangler, den og den kunne man ha unnvært. Hvorfor Rikskonsertene egentlig må samarbeide med Riksteatret for å få denne ut på veien, er et spørsmål teaterfolket vil snakke om. «Let it rock» er nemlig ikke så mye en historie med rock som virkemiddel, som den er en framstilling av rockens historie, med ord som lim. Teksten er episodisk, en blanding av faktaopplysninger og anekdoter fra fire artisters egne liv. Ekte eller oppdiktet spiller ingen rolle, for budskapet er det samme uansett: Musikken er en viktig del av livet. Rockens historie er menneskelig historie, og menneskene i oppsetningen, med egne navn og egne minner, er de som gir skjelettet kjøtt på beina og får det til å danse. Vi møter Kim fra Askøy som ble bedt om å synge soul, Linda fra Kolbotn som fortsatt er forelska i Elvis, Paal fra Skien som sørga da samme mann døde, og Frode fra Kristiansund som er forelska i Kinks. Her ligger forklaringen på hvorfor dette må defineres også som en teaterproduksjon. Tekstene og tablåene som energisk framført binder de musikalske slagerne sammen er det som viser at musikkhistorien lever i beste velgående.

Anmeldelsen ble skrevet ut fra kritikervisning 27.08.09.