September 2009: Jan Herwitz

«Jan Herwitz» av Hans Wiers-Jenssen, Den Nationale Scene. Med: Even Stormoen, Lasse Lindtner, Wenche Kvamme m.fl. Regi: Per Jansen.
Skamløst publikumsfrieri.

Made in Bergen

I Bergen er der tre ingredienser som sikrer suksess: Dialektlek, et bypatriotisk typegalleri, samt allsang av «Nystemten». «Jan Herwitz» har alle tre.

TEATER: Bergenskomedien «Jan Herwitz» ble første gang oppført i Oslo (!) i 1913. Siden er komedien vist flere hundre ganger på DNS i Bergen. Den er sett av mer enn 300 000 publikummere. Forrige gang var i 1999, da også flere av årets aktører var med. Lasse Lindtner overtok da rollen som svoger Bøschen direkte fra sin far, og spiller den nå for andre gang. Wenche Kvamme gjør rollen som husjomfru Henriksen for tredje gang. Even Stormoen er ny som kjøpmann Herwitz, men til gjengjeld er det forrige mann i rollen, Per Jansen, som har regien.
All denne tradisjonen skaper «Jan Herwitz»’ aller største fallgruve: At stykket oppleves som musealt eller utgått på dato. Samtidig gir det styrke i form av gjenkjennelighet. Publikum føler eierskap, kanskje endog kjærlighet, til en forestilling med så sterke lokale tradisjoner. Slik er suksessen sikret, uansett kvalitet.
Visse kvaliteter har «Jan Herwitz», først og fremst er et frodig, fargerikt språk med så mange sjeldne dialektuttrykk at selv bergenserne kan trenge ordliste - og får det, i teaterprogrammet. Det er velformulert og velformet, og Jansen har valgt en tilstrekkelig nøktern spillestil til at uttrykket oppleves som oppdatert. Men intrigen er for enkel for et helaftens skuespill i 2009, og typegalleriet når ikke utover klisjeene.
Kjøpmann Herwitz (Stormoen) mener at hans avdøde far, Jan H, var et geni. Det er en mening han er alene om, og fornærmet trekker han seg unna det sosiale liv. Det vil verken svogeren eller husholdersken ha noe av, den første fordi han henter sin daglige moro i å gjøre narr av Herwitz jr. og sr., den siste fordi hun frykter at de fem Herwitz-døtrene vil bli gamle jomfruer. Hjulpet av en østlandsleges forelskelse i den ene av døtrene (Frode Bjorøy og Siren Jørgensen) må både Herwitz’ og folkemeningen forandres, skal alt ende godt. Vi røper neppe for mye om vi antyder at det gjør det, etter to og en halv time der den viktigste moroa ligger i rivaliseringen mellom svogre, og den ordbruk som følger med nevnte rivalisering. En dobbeltmoralistisk bypatriotisme (det viktigste er hva man mener i Bergen, men enda viktigere er det hva man mener i København – glem for all del Oslo!) gir også komisk effekt. Men publikumssuksessen? Ja, den er nok først og fremst sikret gjennom allsang på selveste «Nystemten».

Premiere var på DNS 26.09.09.