Februar 2011: Tvil

«Tvil» av John Patrick Shanley, oversatt av Maria Tryti Vennerød. Det Norske Teatret. Med: Hildegun Riise, Svein Tindberg, Terese Mungai og Agnes Kittelsen. Regi: Hans Petter Moland.
Sterk, stram maktkamp.

Tvetydighet

«Tvil» etterlater ingen tvil om at det er forskjell på å tro og å vite.

TEATER: Året er 1964; det året Lyndon B. Johnson skriver under på USAs borgerrettighetslov og Martin Luther King får fredsprisen. John F. Kennedy ble skutt året før. Over store deler av USA foregår opprør, demonstrasjoner, marsjer for like rettigheter for hvite og svarte, lynsjinger og rettssaker.
På en katolsk skole i New Yorks fattigste (og svarteste) bydel, The Bronx, mistenker den hvite nonnerektoren at den hvite presten har forgrepet seg på skolens første svarte elev.
Sterke personligheter
Med «Tvil» gjør Hans Petter Moland sin første regi for teater. Han har filmens formspråk med seg. «Tvil» tegnes med lys i mørke. Scenografien er klosternakent streng og minimalistisk. Det samme er kostymene, religiøst svart, uniformerte. Ansiktsuttrykk vektlegges.
Hver av de fire skikkelsene har fått hvert sitt kroppsspråk som understreker deres ulike personlighetstrekk. Den ivrige, naive og godhjertede søster James (Kittelsen). Den moderlige omsorgspersonen med meningers mot (Mungai). Den ydmyke, men åpne presten (Tindberg). Den stivnakkede, autoritære rektoren (Riise). Samtlige yter sine roller rettferdighet, og John Patrick Shanleys svært velskrevne manus – levende godt oversatt av Maria Tryti Vennerød - har replikker som er like presise som de kroppslige uttrykkene. Så tydelig er det hvilke ord som tilhører hvem at man nesten kunne revet replikkene ut av sin sammenheng, skrevet dem på lapper og latt publikum gjette hvilken stemme som skal si dem.
Kirkelig maktkamp
«Du ser splinten i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget», heter det i bibelverset. «Du ser splinten i bjelken, men ikke bror din i øyet», lyder den nordnorske vitsen over det samme. I «Tvil» er begge deler hovedbudskap. Teaterstykket handler ikke bare om sosial samvittighet, skyld eller uskyld. Det handler også om maktspill og hersketeknikker og å gå bak andres rygg. Der den amerikanske originalversjonen av stykket og filmen med Meryl Streep og Philip Seymour Hoffman etterlot tvetydighet om Fader Flynns skyld, går den norske teaterversjonen langt i å antyde at han er uskyldig – et offer for søster Aloysius’ renkespill.
Vite får vi aldri. Men det er heller ikke nødvendigvis poenget. «Tvil» belyser motsetningene mellom den åpne kirke med et budskap om kjærlighet og medfølelse, og den lukkede kirke med bud om regler og straff. Slik blir dramaet større enn det rene menneskelige drama.

Premiere var på Det Norske Teatret 24.02.2011. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen dagen etter.