«Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje...» av Joe DiPietro og Jimmy Roberts, oversatt av Ola E. Bø, Det Norske Teatret. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Heidi Ruud Ellingsen, Teodor Janson og Jon Bleiklie Devik. Regi: Jostein Kirkeby-Garstad.
TERNING: FEM
(Nesten) verd å elske.
Ja, vi elsker
«Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje...» er så nær perfekt at det er vanskelig å si hva den burde.
MUSIKAL: Det handler om ham og henne, henne og ham. De og vi. Livet alene og livet sammen. Alene sammen. Sammen alene. Alene, alene. Og sammen, sammen?
Komediemusikalen «Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje...» uttrykkes i episoder over hele samlivsløpets kronologi. Fra det første, falmende møtet via forsøksvise forhold, feilsteg, nye forsøk, forpliktelse, småbarnsliv, svik, skilsmisse, enkestand. Til det aller siste, falmende møtet. Når alle teite små pinligheter, tabber og ubetydeligheter erstattes av et yrende håp: Kanskje er det aldri for seint å gjøre det riktig.
Utviklet
«I love you, you're perfekt, now change» het den på amerikansk. For litt over ett år siden hadde den Norgespremiere på Haugesund Teater under tittelen «Du er perfekt, men...». Da som nå hadde Jostein Kirkeby-Garstad regi. Men årets utgave er mer enn bare videreført, den er utviklet. Oversettelsen er ny. Ola E. Bø har gitt teksten en ny, norsk og nynorsk språkdrakt med en ordbruk som både er presis og i samsvar med norsk dagligspråk, mer kyndig enn fjorårets, som hadde en viss amerikansk aksent. Manus er strammet. De største banalitetene er strøket. Skuespillerne er byttet ut og spillet er mer nyansert, tydeliggjort, inderliggjort. Sinnet er sintere, fjollet mer fjollete, gledene gladere og sorgene sårere. Det bittersøte er bitrere. Og søtere. Komikken er mer komisk og alvoret er dypere. Musikken er mer innsmigrende. Kort sagt er Det Norske Teatrets «Perfekt...» langt mer perfeksjonert enn versjonen fra Haugesund. Den spenner bredere, den går videre, den borer dypere. Slik blir den også mer enn bare en munter bagatell; den blir en bunke betraktninger over selve livet.
Dyktig
Joe DiPietros manus er godt observert. Jostein Kirkeby-Garstads regi er enda bedre uttrykt. Og musikalen er velspilt. Heidi Gjermundsen Broch, Heidi Ruud Ellingsen, Teodor Janson og Jon Bleiklie Devik er alle talentfulle skuespillere og sangere. De veksler mellom sine forskjellige rollefigurer på en måte som synliggjør betydningen av kroppsspråk, betydningen av intonasjon, betydningen av timing. Språkvalgene varierer, fra stringent nynorsk til et utvalg dialekter. Personlighetene varierer, fra det mest aktive til det mest passive. Men samtlige gjør sine figurer sympatiske, varme, nære. Skal en trekkes fram, blir det Heidi Gjermundsen Broch. Hver og en av hennes kvinnefigurer gir oss mer. Enten det er den nyskilte førtiåringen som for første gang prøver nettdating, den sexsultne småbarnsmora eller den febrilsk ventende ved telefonen har de en ekstra undertone. Til tross for alt det som er uttalt, lar hun oss alltid ane at det ligger enda mer under.
En kortere versjon av denne anmeldelsen sto på trykk i papiravisen 20.03. Dette er tekstversjonen som ble brukt i nettutgaven.
Premiere var på Det Norske Teatret 18.03.2011.
Anmeldelse av fjorårets «Du er perfekt, men...» finnes her: http://lillianbikset.blogspot.com/2010/04/februar-2010-du-er-perfekt-men.html
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment