September 2011: Tolvskillingsoperaen

«Tolvskillingsoperaen» av Bertolt Brecht og Kurt Weill, Trøndelag Teater. Med: Mads Bones, Ingrid Bergstrøm, Mari Haugen Smistad, Gunnhild Sundli m.fl. Regi: Gabor Zsambeki. Musikalsk ansvarlig: Åsmund Flaten.
Ambisiøs kakofoni.
TERNING FEM

I beste Brecht-ånd

«Tolvskillingsoperaen» er uvanlig kreativt teater i Brechts sanne ånd.

MUSIKAL: Noen vil protestere når undertegnede kaller «Tolvskillingsoperaen» en musikal. Jeg vet det, for jeg har gjort det før. De vil si at stykket er et musikalsk drama, et teaterstykke med musikk. Det overskrider de begrensninger musikalen vanligvis finner seg i. Det er riktig, men det forandrer ikke sjangerbetegnelsen. Det klassifiserer bare «Tolvskillingsoperaen» som en uvanlig ambisiøs musikal. Stykket ville vært ambisiøst også klassifisert som drama.
I Brechts ånd
Trøndelag Teater har også høye ambisjoner når de setter opp Brecht-klassikeren, og de innfris. Oppsetningen lykkes i å forene det primitive og det kunstferdige, det manipulerende og det oppriktige, det demagogiske og det ironiserende.
Den bruker spillestiler fra det jovialt naturalistiske til det melodramatisk teatrale, med alle variasjoner underveis. Scenografien er på en og samme tid undermøblert og overdådig. Musikken - sang akkompagnert av en enkelt mann på ett piano - likeså. I Zsambekis regi dyrkes alle disse motsetningene hver for seg til de nærmer seg det parodiske, før de settes sammen i en scenisk kakofoni i genuin Brecht-ånd.
Resultatet blir et underlig helhetlig mangfold; et troverdig kaotisk livsbilde fra samfunnets randsone. Det er også kaotisk slik en teaterforestilling må være det, når den følger Brechts teorier om det fremmedgjørende, selvkommenterende teater. Vi snakker om det teater som avslører sine triks til sine publikummere og som utfordrer dem til å tenke kritisk på egen hånd. Oppsetningen som tolkes ble skrevet før disse teoriene var ferdig utviklet. Teoriene er likevel tatt fullt og helt i bruk.
Svak mann
Trøndelagsversjonen av «Tolvskillingsoperaen» gjør også andre utradisjonelle valg. Viktigst er det at den har gitt Mads Bones' Mackie et vagt uttrykk, langt fra den hardkokte maskuliniteten rollefiguren vanligvis oppviser. Bones' Mackie er nonsjalant guttaktig, mer av et bortskjemt barn eller ungdom på søken etter seg selv enn en kriminell kraftkar.
Kanskje er nettopp dette ment å være skremmende, urovekkende slik det upersonlige er, eller et eksempel på at barnesoldaten kan være skumlere enn krigsveteranen. Kanskje skal det vise at han løftes av andre rollefigurers valg mer enn av sine egne. Etter den første prøvende forelskelsen virker Ingrid Bergstrøms Polly faktisk tøffere; et symbol på rå kynisme. Også prostituerte Jenny (Mari Haugen Smistad) og politidatter Lucy (Gunnhild Sundli) er i stand til å iscenesette og manipulere ham.
Teatret har valgt å bruke Ragnar Olsens dialektorienterte oversettelse fra 1996, framfor Halldis Moren Vesaas nynorskoversettelse eller Jens Bjørneboes bokmålsoversettelse. Denne skylder Moren Vesaas mye, men står like fullt støtt.

Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven 14.09. Premiere var på Trøndelag Teater 15.09.